berlinblogger.no

Gudrun Gut har akkurat gitt ut ny plate. Den heter I Put A Record On. Det er faktisk hennes første soloutgivelse. Det er rart å tenke på. For de som ikke har hørt om Gudrun Gut, og det er sikkert mange - jeg hadde ikke hørt om henne for et halvt år siden - har hun en lang, variert, og viktig rolle i det Berlinske musikkliv.

Hun var i den første oppsetningen av det smått legendariske støyrock-eksperimentelle-industribandet Einstürzende Neubauten rundt 1980.

I 1981 startet hun artsy/punk jentebandet Malaria! som ga ut to plater og turnerte i USA og Europa. Møtte og spilte sammen med Birthday Party, Nina Hagen, John Cale, Jim Thirlwell. Oppløst 1983, men nevnes fremdeles av mange som inspirasjon. Malaria! var på listene så sent som 2001 med en Chicks On Speed remix av deres gamle schlager “Kaltes Klares Wasser”.

Gudrun Gut var også involvert i bandet Matador fra 1982-1991. De ga ut tre LPer og det var her hun begynte å jobbe med sampling og elektronisk musikk mot slutten av 80-årene.

Fra 91 har hun drevet det transatlantiske kunstprosjektet Miasma med forfatter++ Myra Davis fra Canada. Miasma er et kreativt samarbeid som ofte har involvert andre kunstnere. Uttrykket deres er mangefasettert, med utgangspunkt i tekst og musikk, bruker de også film og video, konsertsettinger, teater, dans, internett, galleriinstallasjoner. De holder på fremdeles.

I 94 startet Gut Ocean Club, et løst fundert kollektiv av musikere med forskjelige vinklinger til elektronisk musikk. Den klassiske kompilasjonen Members of the Ocean Club kom i 95. Den ble nyutgitt i 2004 med en ekstra cd med remixer av de største hitene. Hør Die Sonne (med Blixa Bargeld) og Firething (med Anita Lane, Nick Caves australske ex.) Anbefales!

Gudrun Gut driver to plateselskaper. Moabit Music har holdt på fra 1990 med ca. 15 titler i katalogen: nyutgivelser av Malaria! og Matador, Ocean Club og Miasma. Monika Enterprise har en høyere profil. Ved siden av Ellen Alliens BPitch Control kanskje Berlins viktigste label akkurat nå. Artistene her er i hovedsak yngre og kvinnelige. Det ble startet i 1997 og har rundt 50 utgivelser, bl.a. Barbara Morgenstern, Cobra Killer og “halvt norske” Milenasong.

Sammen med en annen traver fra de glade 80-årene, Thomas Fehlmann (noen som husker Palais Schaumbourg? Jeg har faktisk en plate med dem langt bak i hylla) har hun et ukentlig radioprogram hvor hun presenterer ny musikk. Det heter Ocean Club Radio.

Som antydet, en mangfoldig og aktiv kunstner. Og nå altså ute med sin første helt egne langspiller. For å nevne den igjen:I Put A Record On. På LP eller cd. Selvfølgelig på Monika Enterprise. Vi gratulerer!

På Tysk-russisk museum Berlin Karlshorst (Deutsch-Russisches Museum Berlin-Karlshorst) finner du russernes versjon av andre verdenskrig. Den kan være noe annerledes enn det vi har lært, selv om vi presumptivt var allierte akkurat i denne perioden. Her er også det som blir påstått å være (i følge “anonyme www-kilder”) den største samling sovjetrussisk militærmateriell utenfor hjemlandet.

Bygningen som i dag huser museet var under og rett før andre verdenskrig kasino i en større tysk militærforlegning. Området ligger i den østlige forstaden Karlshorst, som du stopper på hvis du tar tog eller S-bahn fra Schönefeld inn til sentrum.

Da sovjetrusserne rykket fram mot Berlin i 1945 ble området erobret nesten uten motstand den 25. april. Selve museumsbygget huset en av de viktigste begivenhetene i andre verdenskrig. Det var nemlig her daværende øverstkommanderende i De Tredje Riket, feltmarskalk Wilhelm Keitel sammen med andre tyske militære ledere undertegnet den betingelsesløse kapitulasjonen 8. mai.

Området ble senere benyttet som forlegning av sovjetrussiske tropper. Det var noen av disse troppene som startet museet i 1967. Det fikk navnet Museum der bedingungslosen Kapitulation des faschistischen Deutschland im Großen Vaterländischen Krieg 1941 - 1945 (Circa Museum for Fascist-Tysklands betingelsesløse overgivelse i den Store Patriotiske Krig 1941-1945). I begynnelsen var museet kun åpent internt for den sovjetrussiske arme, men senere fikk også allmennheten adgang.

Etter den tyske gjenforeningen i 1990 reiste sovjetrusserne hjem. Tyskland og Russland satte ned en kommisjon, og ble etter hvert enige om hvordan anlegget skulle videreføres og det ble gjenåpnet i 1995. De fleste av gjenstandene er fra det gamle museet. Presentasjonen har blitt tonet noe ned med større fokus på fakta og mindre på propaganda. Men for de av oss som kan like en dose sovjetkitsch i ny og ne, er noen få av rommene bevart slik de var i museets første fase.

Den engelske dokumentasjon på det tysk-russiske museet er ikke verdens beste og stedet ligger definitivt også utenfor turisttråkket. Samtidig er det en av byens (mange) mer særpregede severdigheter. Og: gratis entre!
Åpent 10-18. Mandager stengt. S3 til Karlshorst og buss 396 eller U5 til Tierpark og buss 396. (Så kan du jo gå på Berlins andre dyrepark også.) Zwieseler Straße 4 (Ecke Rheinsteinstraße)

http://www.museum-karlshorst.de/

Berlin by regner seg selv som grunnlagt i 1237. Det er i et dokument fra 1237 man har funnet den første historiske nedtegnelsen om bosetningen Cölln. Cölln la på vestre side av Spree, nabobosetningen Berlin vis-a-vis på østre bredd, omtrent der Mitte er i dag. Første gang Berlin er nevnt er 1244.

I det 6. århundre vandret slaviske stammer inn fra øst til det relativt folketomme området mellom Elbe og Oder som germanske stammer hadde forlatt under folkevandringene noen århundrer tidligere. Disse stammene hadde en primitiv teknologi og mange levde enda som jegere og sankere. Befolkningsgrunnlaget var fremdeles tynt og det som oppstod av bosetninger i de neste århundrene var antagelig små og ikke spesielt stabile. I det 8. århundre oppsto bosetningene der bydelene Köpenick og Spandau ligger i dag. I det 9. århundre mener man det ble etablert en bosetning som blir kalt Berolina i et latinsk dokument. Dette navnet kan stamme fra myr, sump på et av de slaviske språkene, og det stemmer bra med områdets geografi.

Frankrike ble delt i tre ca 850. Den østelige delen ble etter hvert til Tyskland. Kong Otto I tok kontroll over områdene øst for Elbe på slutten av 9. århundre og satte i gang en kristningsprosess.

De hedenske slaverne gjorde rundt 980 opprør mot tyskerne. Klostere ble brent, kirkens menn og kvinner drept eller jagd. I ytterligere 150 år levde slaverne mellom elvene med sin gamle gudetro. I begynnelsen av det 12. århundre tok de saksiske tyske kongene og keiserne gradvis over makten i det som i dag er Brandenburg-området. Slaverne måtte innordne seg tyske lover og religion, mange flyktet. Kolonisering vestfra tiltok og dannet grunnlaget for flere og større bosetninger

Man antar at Cölln og Berlin ble etablert på hver sin elvebredd ca 1200. Det er mulig at Berlin tok over navnet fra bosetningen som allerede var der og at Cölln faktisk var “den nye bosetningen”, da navnet antas (som dagens Köln) å komme fra det latinske colonia, koloni.

Fra 1283 har man den første kjente avbildning av byens senere våpen, to oppreiste bjørner med den røde Brandenburger-ørnen mellom seg. I 1307 inngikk de to tvillingbyene en union for å beskytte og ekspandere de rettighetene man oppnådde mot den omkringliggende landadel. Hver by styrte sin egen økonomi og politikken innad, men fremstod som en enhet utad. De to byene hadde en parallell urban utvikling i 400 år før de formelt ble slått sammen til Berlin i 1709. I 1360 blir Berlin-Cölln medlem av Hansaforbundet, uten å få noen dominerende posisjon. I år 1400 bodde det rundt 8500 mennesker i Cölln og Berlin fordelt på 1100 bygninger. Byene hadde på denne tiden tre rådhus og tre sykehus mellom seg.

Det er lite eller ingenting igjen fra denne tiden i dagens Berlin. I Nikolaiviertel rett ved Alexanderplatz har man rekonstruert noen kvartaler slik man antar det så ut i høymiddelalderen. Den store sentrumsbrannen i Berlin i 1830 ødela det man hadde av nedtegnelser fra denne første tiden.

Kilder:
http://www.berlin.de/berlin-im-ueberblick/geschichte/index.en.html
http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Berlin
http://www.europas-historie.net/tysk1500.htm

Nick Cave har aldri vært min store superhelt. Jeg har ikke sett det ultrageniale i ham. En gang var jeg på konsert med Cave og The Bad Seeds og folk rundt var i ekstase. Jeg sto der med en øl i hånda og betraktet et middels rockeband, tenkte jeg. Så jeg er ikke med i menigheten. Mitt problem. Men mannen har jo bodd i Berlin. Og han er en fargerik personlighet. Det ser til og med jeg. Han har nok satt spor etter seg i byen, tenker jeg.

Dessverre har jeg ikke klart å spa opp mye trivia på kort varsel. Jeg har surfet rundt på nettet, ikke lånt en biografi på biblioteket og funnet ut hvor i byen han bodde, hvilke barer eller klubber han frekventerte, hva han likte å spise til middag, favorittfarge etc. På nettet ligger stort sett de samme få opplysningene, relatert til musikk, som skal resirkuleres her. Hvis noen har info, slimete detaljer eller kjedsommelige hovedpunkter, tar jeg i mot med åpne armer. Jeg ser vel allerede nå at en “Nick Cave 2″ kommer. Nok om det.

Da disse svartkledde australske cowboyaktige snurringene som hadde lagt London for sine føtter kom til Berlin i 1983 var løpet egentlig kjørt. Det tok ikke lang tid, så var Birthday Party historie. Nick Cave tok med seg et av bursdagsbarna og startet et nytt band. Nick Cave and The Bad Seeds. Gitarist her var en annen prominent Berlinpersonlighet, Blixa Bargeld. Før, ved siden av, og etter (han sluttet i BS 2002) har Bargeld også jobbet med sitt eget band, det industrielt-eksperimentelle Einsturtzende Neubauten. Caves australske kjæreste, Anita Lane, var medforfatter og chanteuse på noen Bad Seeds-låter. Etter hvert var hun ikke lenger Caves kjæreste, bare Anita Lane. Hun har vært med på små, men viktige begivenheter i Berlins musikkhistorie senere, f.eks. på Gudrun Guts klassiske Firething. Mens han bodde i Berlin ga Cave ut fire album med The Bad Seeds. Før the The Bad Seeds, til og med før Birthday Part var en saga blott, spilte han inn og sang på en håndfull låter med Berlinbandet die Haut.

Nick Cave and The Bad Seeds har en opptreden i filmen Der Himmel über Berlin (Lidenskapens vinger). Denne klassikeren er regissert av den tyske filmmakeren Wim Wenders (som også har laget bl.a. Paris Texas) og hadde premiere i 1987.

Jeg har et bilde på netthinnen av Cave boende i den daværende “frisonen” Kreuzberg i Berlin, i en sliten leilighet hvor det gikk mer eller mindre i ett, med heroinnåla i armen med jevne mellomrom (det er rart med det) og en flaske whisky eller noe innen rekkevidde. Men samtidig, oppe i alt dette kaoset, med en jernvilje og en disiplin som gjorde at han i tillegg til de fire platene og turnering også fikk fullført sin første roman. Men dette bildet er sikkert bare noe jeg har suget fra eget bryst.

Da boka And the Ass Saw the Angel var ferdig i 1989, forlot Cave og entourage byen, historisk-kronologisk et par måneder før muren falt.

Hvis du føler for litt gress under føttene og fuglesang i trærne når du er i storbyen, er Berlin full av grønt. Her har du et utvalg parker på flere kanter av byen:

Volkspark Friedrichshain
Denne parken ligger øst for Prenzlauer Berg og er på størrelse med Frognerparken i Oslo. Ved inngangen i den sydvestlige hjørnet ligger fontenen “Märchenbrunnen”. Det er to høyder i parken, Grosse Bunkerberg og Kleine Bunkerberg som er skrap og debris fra ødelagt bygninger og to overjordiske bunkere som lå i området under 2. verdenskrig. Her finner du flere lekeplasser, sommeråpent svømmebasseng og utekino, en liten perle av en cafe/restaurant hvor du kan site ved en hvit duk og se på livet, for eksempel etter en laaang natt på byen. Det finns også tennisbaner, skatepark og sandvolleyballbane. I den andre anden av skalaen ligger fremdeles byens første offentlige sykehus i Volkspark Friedrichschain. Fra S+U Alexanderplatz - ta trikk 5,6,8 til Platz der Vereinten Nationen. Buss 200 og 240.

Volkspark Humboldthain
Ligger nordvest i byen. Her ligger den eneste gjenværede overjordiske bunkeren fra andre verdenskrig. Bunkeren hadde 2 meter tykke armerte betongvegger og huset opptil 10000 mennesker. Den er synlig fra nord og ellers tildekket og beplantet, og danner fundamentet for det 85 meter høye utsiktspunktet i parken. U+S Gesundbrunnen S Humboldthain

Tiergarten
Tiergarten er Berlins største park og eldste park. Den går fra Brandenburger Tori øst, mot vest grenser den til Zoo. Opprinnelig var området jaktmarker for de prøysiske prinsene. Dette ble åpnet for almenheten som park rundt 1700. Tiergarten har en mangslungen historie, via barokkhage fra 1750, engelsk parkanlegg fra rundt 1850 til ruin i 1945-50. Under nazistyret var en av forberedelsene til Germania, den planlagte nye hovedstaden i det tredje riket å anlegge en bred aveny gjennom parken. Her landet et småfly ført av den kvinnelige piloten Hanna Reitsch 26. april 1945 med den tyske generalen Greim ombord. De skulle hente Hitler ut fra den brennende tyske hovedstaden. Hitler nektet og etter to bisarre døgn i førerbunkeren kom de to seg tilbake til flyet og tok av fra samme sted som de landet. Dette var det siste flyet som lettet fra Berlin før russerne hadde nedkjempet alle motstand 5. mai. De harde vintrene og hungersnøden etter krigen gjorde at alle trærne i parken ble hugget ned og jorda dyrket. På 50-tallet begynte skogbeplantningen igjen. I dag går Love Parade gjennom parken (når den ikke er avlyst) og det er flere kjente byggverk i eller rett ved: Riksdagen, Haus der Culturen der Welt, Sieggessaule, Schloss Bellevue, Berlin Zoo. S Tiergarten, buss 100 og 200

Treptower Park
Denne parken ligger rett ved Spree et styykke øst for byen. Her er startpunkt for mange av elvecruisene du kan ta på Berlins utallige vannveier. Litt lenger inn i parken og over en vei ligger minnesmerket over falne sovjetrussiske soldater i 2. verdenskrig og kampen mot nazismen. 5000 falne røde arme-soldater ligger begravet her. Monumentalt, storslagent, voldsomt. Fredet etter en avtale mellom Russland og dagens Tyskland. Kanskje mest et minne om en svunnen tid. S Treptower Park.

Viktoriapark
Når du er sliten av asfalt og trafikk er Viktoriapark en liten oase lengst syd i bydelen Kreuzberg. Her finner du et 24 meter høyt kunstig fossefall, et minnesmerke for krigene mot Napoleon konstruert som katedral med et stort kors på taket. Dette har gitt navnet til bydelen. U Mehringdamm eller Platz der Luftbrücke

BPitch Control (uttales ‘bitch’, tror jeg…) er en av de viktigste elektroniske labelene i Berlin. Plateselskapet ble startet av Ellen Allien i 1997. Hun hadde tidligere drevet labelen Braincandy, jobbet som dj, produsent og hadde sitt eget radioprogram. Allien er fremdeles eier og selskapets klart mest profilerte artist.

Andre navn i BPitch-stallen jeg har merket meg er Paul Kalkbrenner, Modeselektor, Apparat (selv om han kanskje er mest ‘på lån’ fra sin egen label Shitkatapult) og Sascha Funke.

I følge manifestet på hjemmesida deres er selskapet opptatt av å speile musikkscenen og livet i byen de bor i. Artistene skal jobbe sammen som et kollektiv med rom for de individuelle uttrykkene. Målet er å utvikle og videreføre det sterke fotfestet techno har hatt i Berlin de siste 10-15 årene med en stadig eksperimentering og utvikling. Samarbeidet mellom Allien og Apparat, Orchestra of Bubbles, er et bra eksempel på dette. BPitch arrangerer også fester og happenings med ujevne mellomrom.

BPitch og Allien er en av de mest kommersielle aktørene på den alternative (?) musikkscenen i Berlin. Men når musikken er så bra som den er spiller ikke det noen rolle. De har en av de mer gjennomførte hjemmesidene i sjangeren, der kan du laste ned musikk (mot $), kjøpe t-shirts og dvd-er. Ellen har også sin egen kleskolleksjon, selv om det i skrivende stund (mars 2007) er høsten 2006 som blir presentert på heimesida.

Mange av de 15+/- artistene på labelen er etter en kjapp gjennomlytting godt forankret på dansegulvet, men sjefen sjøl, Apparat og Modeselektor jobber hardt på eksperimenteringsfronten. Anbefalte skiver: Orchestra of Bubbles, Thrills, Berlinette, Hello Mom.

Les mer og hør mer og se mer på www.bpitchcontrol.de og MySpace.
Enjoy!

Gudrun Gut er en av hjørnesteinene i Berlins alternative musikkmiljø. Hør hennes ukentlige radioprogram - Ocean Club radio - hvor hun presenterer ny musikk.

www.berlin.de er den offisielle siden til byen. Her er det utrolig mye stoff, men litt rotete organisert. Så du må lete litt rundt. (Omtrent som internett.) Mye på engelsk også. Lykke til!

Kart over Berlin. Superbra. Skriv inn adressen, surf byen rundt.

Zitty er en av de beste nettstedene for løpende informasjon om det manfoldige kultur- og utelivet i Berlin. Kun på tysk, så du som ikke er spesielt stiv i kasiv, dativ, akkusativ etc, må knote litt rundt. Min erfaring er imidlertid at man allikevel finner mye spennende. Du kan også kjøpe bladet i Berlin. Det kommer ut hver 14. dag.

Har du tenkt deg ut på byen i Berlin, litt skikkelig ut på byen liksom, og lurer på hvordan du kan skli inn i miljøet? Bloggen Stil in Berlin har hyppige snapshots å by på. Nye og originale ideer.

Det private Berlin Tourismus Marekting har tatt over oppgavene til det tidligere offentlige turistkontoret i byen. De har en utmerket nettside med et vell av informasjon om Berlin. Her kan du reise mye rundt før flyet faktisk tar av.

S-bahn er en forkortelse for det Stadtschnellbahn, rask bybane.

Den ble startet opp som en tilbringertjeneste mellom de forskjellige jernbanestasjonene i Berlin rundt 1890. S-bahn gikk først på damp, men i 1930 var hele nettet elektrifisert. Mens kollega U-bahn blir drevet av BVG (som også driver busser og trikker i byen), blir S-bahn drevet av et underbruk av Deutsche Bahn, Tysklands NSB. Det er tre s-bahnhovedlinjer i Berlin. En som går over bakken i retning øst-vest. En som går nord-syd og som kjører under bakkenivå i sentrumsområdet. Den siste av de tre går i ring rundt hele byen. Ut fra denne går diverse linjer ut i forstedene av Berlin. S-bahn går f.eks. til badestedene Wannsee i vest og Müggelsee (Friedrichshagen) i øst, til Potsdam og Spandau, og til flyplassen Schönefeld sydøst for sentrum.

Øst-vestlinjen (S5, S7, S75, S9) er spesielt gunstig å merke seg for rask forflytning mellom severdigheter, kulturinstitusjoner og evenementer mellom Bahnhof Zoo og Warscauher Strasse.

Her er kart med S- og U-bahn.

Etter andre verdenskrig bestemte de allierte at S-bahn fortsatt skulle driftes av Deutsche Reichsbahn, som drev toglinjene i østlige Tyskland. (I de vestlige sonene av Tyskland sto det nyopprettede Deursche Bahn for togdrift.) Mens fiendskapen mellom de tidligere allierte eskalerte fra slutten av førti-tallet, fortsatte S-bahn å trafikkere nettet under sovjetrussisk kontroll. Det ble innført grensekontroller på flere av avgangene, og utover på 50-tallet kjørte flere av linjene forbi stasjonene i vestlig sektor uten å stoppe. Da muren fysisk delte byen i to fra august 1961 ble det slutt på de gjennomgående kollektivforbindelsene. Stasjonen Friedrichstrasse ble, selv om den fysisk lå i øst, en transittstasjon for vestlige passasjerer som skulle fra S-bahn til U-bahn. Her lå det også en taxfreebutikk hvor vestlige passasjerer kunne handle med hard valuta. Nord-sydforbindelsen ble nå kun en vestlig bane, som passerte de få østlige stasjonene i sentrum uten å stoppe. Ringbanen ble delt opp i to. Etter diverse boikottaksjoner fra vestlige reisende og arbeidstvister mellom de vestlige ansatte og østlige arbeidsgivere forfalt S-bahn i vest i den grad at det meste av anlegget i vest ble lagt ned rundt 1980. Dette har etter gjenforeningen gradvis blitt gjenåpnet, og fungerer nå i store trekk som før. I øst ble S-bahn kraftig rustet opp på 60-70 tallet ettersom det ble bygget nye, store drabantbyer i forstedene.

Trafikkontrollen for hele S-bahnsystemet, drevet av DDR, lå hele tiden på Bahnhof Zoo i Vest-Berlin. Dette var en av årsakene til at stedet ble en slags forfallen frisone for narkoomsetning og prostitusjon, som ble foreviget i bok og på film under tittelen “Christiane F - Å være ung er for jævlig”.

www.s-bahn-berlin.de

En av de mer sagnomsuste stedene fra andre verdenskrig, stedet der han som satte det hele i gang endte sine dager for egen hånd, ligger midt i Berlin. Men selv om bunkeren rent fysisk ligger i Berlins kanskje mest sentrale strøk i dag, mellom Potsdamer Platz og Brandenburger Tor, er det ikke lett å finne spor av den. Stedet har ligget brakk og avstengt rett ved gresnsesonen, før de østtyske myndighetene på 80-tallet bygget et boligområde i nærheten. Rett over bunkeren ligger nå en parkeringsplass og et lekeområde. Etter lange politiske tautrekninger kom det sommeren 2006 opp et skilt som forteller hva som befinner seg i bakken under.

Artikkel fra Aftenposten

Dette var en av Hitlers 13 bunkere plassert over hele Tyskland. Den besto egentlig av to bunkere som ble koblet sammen, en bygget i 1936, den siste i 1943. De lå rundt 8 meter under bakkenivå med 4 meter betong som beskyttelse mot det som måtte komme ovenfra. Bunkersen hadde to etasjer, til sammen tredve rom og flere utganger.

Skjematisk skisse av bunkeren.

Adolf Hitler og Eva Braun flyttet inn i bunkeren 16. januar 1945 i påvente av slaget om Berlin sammen med noen av sine nærmeste rådgivere, bl.a. Bormann og Goebbels. Med enorme forsyninger og avansert ventilasjonssystem levde innbyggerne et luksusliv helt fram til krigens siste dager. Hitler tok sitt eget liv natt til 30. april. Dagen etter forgiftet Goebbels kone parets fire barn før de tok sine egne liv. Russerne inntok bunkeren 2. mai. Blant de overlevende som har beskrevet livet der nede under jorden for ettertiden er Hitlers sekretær og en telefonoperatør.

Rester av bunkeren på oversiden rett etter krigen.

Bunkeren lå i den russiske sonen av Berlin. Russerne rev rikskanselliet som lå over bunkeren mot slutten av førtitallet, men ga opp å sprenge selve bunkeranlegget etter noen fåfengte forsøk Deler av annlegget ble lagt under vann, men var til en stor del inntakt. De østtyske myndighetene gjorde et tilsvarende mislykket forsøk på å destruere bunkersystemet i 1959. Under bygging i området på 80-tallet destruerte og forseglet bygningsarbeiderne deler av anlegget. Det samme ble gjort under bygging i området i 1995.

Det er frykten for at det skal bli et slags kultsted for nynazister som hele tiden har vært begrunnelsen for ikke åpne bunkeren for almenhetern. Synd for alle oss andre.

I Berlin er det mer enn 300 fotballklubber, med stort og smått. Fotball har alltid vært populært i den tyske hovedstaden, men publikum har ikke blitt bortskjemt med titler de siste tiårene.

Den største, beste og mest populære klubben i byen er Hertha BSC. De spiller hjemmekampene på den famøse Olympiastadion i de vestre forstedene av byen, som sto ferdig til nazistenes propaganda-OL 1936. (S-bahn til Olympiastadion.) Anlegget ble kraftig ombygget til Fotball-VM i 2006, da bl.a. finalen gikk her, og regnes nå som en av verdens beste fotballarenaer. Kjetil Rekdal var i flere år (1997-2000) en sentral spiller på Hertha Berlin. Klubben har hatt en turbulent historie. Oppstarten var i slutten av 1800-tallet. Fra en storhetsperiode tidlig på 70-tall med gjennomsnitt på over 40000 tilskuere per kamp gikk det nedover på 80-tallet, da klubben tilbragte to sesonger i amatørligaen, nå med et publikumssnitt på 1800 per kamp. Fra 1997 har Hertha BSC vært i øverste divisjon i Tyskland, Bundesliga.

www.herthabsc.de

Nr. 2 klubben i Berlin er 1. FC Union Berlin. De spiller for tiden i 2. bundesliga og har en mindre, men kanskje desto mer dedikert fanbase enn storebror Hertha. Klubben har røtter tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Etter 2 verdenskrig ble også klubben, som byen og landet, delt i en østlig og en vestlig del. Den vestlige grenen var enormt populær og fremgangsrik på 50-tallet, med opptil 80000 publikummere på viktige kamper. Den østlige delen av klubben fikk sitt nåværende navn i 1966 og har vært og er mange østberlineres store stolthet på fotballfronten. De spiller sine hjemmekamper på stadioen Alte Försterei. (S-bahn Köpernick, trikk 23 sydover.)

www.fc-union-berlin.de

Dynamo Berlin BSC var det klart mest suksessfulle laget mot slutten av det tidligere DDR. Klubben var imidlertid beryktet fra det ble reorganisert i 1966, tvangsbesatt med spillere fra den bedre klubben Dynamo Dresden (som måtte fortsette med sine 2. lagspillere) og brukt som et propagandainstrument for Stasi-sjef Erich Mielke. Laget vant den østtyske Ober-serien ti år på rad fra 1979-88, men mistankene til juks og fanteri fulgte laget hele tiden. Etter at muren falt har laget sakte forsvunnet nedover i og etter en konkurs rett etter årtusenskiftet ut av seriesystemet.