berlinblogger.no

En halvtime sydvest for Berlin sentrum, i den sjarmerende byen Potsdam, ligger Babelsberg filmstudio. Her har noen av filmhistoriens mest ukjente titler også blitt laget.

Etter andre verdenskrig var DEFA (Deutsche Film-Aktiengesellschaft) det første filmselskapet som ble etablert i det okkuperte Tyskland. Mens de andre allierte var skeptiske, mente sovjetrusserne at film var et utmerket medium for indoktrinering av det tyske folk etter tolv år under nazistyre. DEFA ble etablert i 1946 og eksisterte fram til 1992. Det var det eneste filmproduksjonsselskapet i DDR.

Mot slutten av 1940-tallet ble ledelsen i DEFA skiftet ut med sovjetrussere og “rettroende” østtyskere, og produksjonsprofilen ble klarere politisk og stalinistisk. Sensuren var så sterk at fra 1949 og fram til Stalins død i 1953 ble det totalt kun produsert 53 filmer ved DEFA studioet. Etter dette løsnet jerngrepet noe, men det var hele tiden en rigorøs politikk når det gjaldt tematikk og innhold i filmene.

Mange som hadde jobbet teknisk med film under nazistene fikk fortsette i DEFA. De benyttet seg også av kremen av skuespillere fra Berlins teatre og landets fremste forfattere til å skrive manus.

Volumet økte kraftig etter hvert, både når det gjaldt spillefilmer, tv-film, barnefilm og dokumentar. Det ble totalt produsert 950 spillefilmer, 820 animerte filmer og mer enn 5800 dokumentarfilmer og filmaviser.

Etter hvert utviklet det seg sjangere som DEFA briljerte i, som sosialistisk realisme, eventyrfilmer, adaptasjon av bøker, antifascistiskefilmer og såkalte “eastern westerns”.

På 1980-tallet åpnet DDR for visning av vestlige filmer Dette ble begynnelsen til slutten for DEFA. Krisen på 80-tallet kulminerte i at selskapet ble nedlagt i 1992 og de fleste ansatte mistet jobben. Private vestlige interesser tok over Babelsberg-studioet.

I de senere årene har DEFA-filmene blitt hentet fram fra glemselen på historiens skraphaug. Flere av filmene er nå tilgjengelige på DVD og både i Tyskland og USA har det vært egne festivaler, nå senest ved Museum of Modern Art i New York i 2005. Her er noen av filmene som ble presentert på MoMA:

Der Dritte (Her Third). 1971. GDR. Directed by Egon Günther. With Jutta Hoffmann, Barbara Dittus, Armin Mueller-Stahl. Told in a series of flashbacks, Her Third recounts eighteen years of a woman’s life. After two failed relationships, each of which produces a child, a newly liberated Margit discovers herself. This engaging story is also a testament to the evolving self-confidence and independence of East German women. 111 min.

Die Architekten (The Architects). 1990. GDR. Directed by Peter Kahane. Screenplay by Kahane, Thomas Knauf. With Kurt Naumann, Rita Feldmeier, Uta Eisold. Filmed as the GDR crumbled, this finely drawn portrait of life in East Berlin depicts a young architect whose circumstances and goals are strangled by communist dogma, represented in part by the older generation. 97 min.

Das Fahrrad (The Bicycle). 1981. GDR. Directed by Evelyne Schmidt. With Heidemarie Schneider, Roman Kaminski, Anke Friedrich. Susanne, a single mother living a somewhat carefree lifestyle, lands in deep financial trouble and attempts minor fraud. Authorities were critical of this portrayal of a less-than-ideal socialist citizen, now seen as a rare view of everyday socialism from a woman’s perspective. 89 min.

Die Legende von Paul und Paula (The Legend of Paul and Paula). 1972. GDR. Directed by Heiner Carow. With Angelica Domröse, Winfried Glatzeder, Heidemarie Wenzel. Author Ulrich Plenzdorf and director Carow winningly portray everyday life in East Berlin in this story of undefeatable, passionate love between a single mother and a married bureaucrat. Featuring the music of the East German cult rock band The Puhdys. 106 min.

Das zweite Gleis (The Second Track). 1962. GDR. Directed by Joachim Kunert. With Albert Hetterle, Annekathrin Bürger, Horst Jonischkan. Station Inspector Brock is witness to a robbery but, guilt-ridden by his failure to stand up to the Nazi regime years ago, he fails to report one of the culprits. The Second Track is the only East German film to deal with the sensitive subject of former Nazis leading normal lives in the GDR. 80 min.

Karbid und Sauerampfer (Carbide and Sorrel). 1963. GDR. directed by Frank Beyer. With Erwin Geschonneck, Kurt Rackelmann, Rudolf Asmus. Toward the end of World War II, workers in Dresden send a colleague hundreds of miles north to pick up welding supplies for their factory. His attempts to move the supplies through the Soviet occupation zone lead to an uproarious odyssey full of hijinks and misadventure. 80 min.

Das Kaninchen bin ich (The Rabbit Is Me). 1965/1990. GDR. Directed by Kurt Maetzig. With Angelika Waller, Alfred Müller, Ilse Voigt. A young student has an affair with a hypocritical judge who once sentenced her brother for his political activities. Made in 1965 to encourage discussion of democratization of East German society, the film was eventually banned by government officials. 109 min.

Die Mutter (Mother). 1958. GDR. Directed by Manfred Wekwerth, Harry Bremer. With Helene Weigel, Fred Düren, Erich Franz. Bertolt Brecht’s grand epic of political theater, written in 1931, is an adaptation of Maxim Gorky’s novel and tells the rousing story of an oppressed Russian woman who is transformed into a militant revolutionary. Filmed by DEFA, this production retains much of Brecht’s original cast, and includes a landmark performance from Weigel. 147 min.

Dein unbekannter Bruder (Your Unknown Brother). 1981. GDR. Directed by Ulrich Weiss. With Uwe Kockisch, Michael Gwisdek, Jenny Gröllmann. Returning from a Nazi camp for political prisoners in 1935, Arnold Clasen is ambivalent about reestablishing contact with his resistance group, afraid of being watched. This milestone film both sustains and breaks with the antifascist traditions of East German cinema. 108 min.

Jahrgang 45 (Born in ’45). 1966/1990. GDR. Directed by Jürgen Böttcher. Screenplay by Klaus Poche, Böttcher. With Monika Hildebrand, Rolf Römer, Paul Eichbaum. Inspired by Italian Neorealism and Jean-Luc Godard, Böttcher developed a sensitive style characterized by social observation and poetic verse in his only feature film. Newlyweds Alfred and Lisa decide to divorce. Alfred takes a few days off to clear his head, wandering through Berlin and meeting strangers. 94 min.

Der Fall Gleiwitz (The Gleiwitz Case). 1961. GDR. Directed by Gerhard Klein. Screenplay by Wolfgang Kohlhaase. With Hannjo Hasse, Herwart Grosse, Hilmar Thate. Considered one of the most modern and experimental films in DEFA’s history, the eccentric Gleiwitz Case is a detailed reconstruction of the 1939 surprise attack by a Nazi unit on the radio station at Gleiwitz, a German town on the Polish border. The attack, blamed on Polish forces, served as Hitler’s justification for marching into Poland—thus starting World War II. 69 min.

Berlin—Ecke Schönhauser (Berlin—Schönhauser Corner). 1957. GDR. Directed by Gerhard Klein. Screenplay by Wolfgang Kohlhaase. With Ekkehard Schall, Ilse Pagé, Ernst-Georg Schwill. This classic teen cult film is a perceptive social portrait of a city whose political and economic divisions affected its entire population. Greeted with suspicion by cultural authorities, the film was instantly embraced by the East German public for its truthful portrayal of everyday life. 82 min.

En halvtime sydvest for Berlin sentrum, i den sjarmerende byen Potsdam, ligger Babelsberg filmstudio. Her har noen av filmhistoriens mest kjente titler blitt laget.

Filmstudioet ble påbegynt i 1911. Den første filminnspillingen startet i februar 1912.

I 1917 ble filmselskapet Universum-Film AG (UFA) dannet. Det skulle dominere tysk filmindustri på godt og vondt fram til 1945. Noen av filmhistoriens mest sagnomsuste navn kom opp gjennom UFA-systemet. Skuespillere som Emil Jannings, Pola Negri, Marlene Dietrichs, Peter Lorre og regissører som Ernst Lubitsch, Fritz Lang, Billy Wilder, Josef Von Sternberg startet alle karrierene sine her.

I stumfilmens glansalder produserte studioet rundt 600 filmer årlig. En million mennesker så hver dag en av disse filmene. I denne perioden ble UFA regnet som en alvorlig konkurrent til Hollywood. Bare ca. 10 % av det som ble produsert i Weimar-tiden (på 1920-tallet) er bevart.

Kjente filmer fra UFA-perioden er Dr. Caligaris Cabinet (1920), Dr. Mabuse (1922) Metropolis (1926), Der Blaue Engel (1930), Baron von Münchausen (1942). Fritz Langs Metropolis var en enormt ressurskrevende film, og da den ble en kommersiell flopp, holdt den på å dra hele studioet over ende. Etter en heftig omstrukturering og nedskjæring var UFA tilbake som et av de ledende studioene i verden da lydfilmen kom i 1929-30.

Grupperingen som overtok styringen av filmstudioet mot slutten av 20-tallet var mer nazi-vennlige enn den tidligere. Fra 1933 og utover produserte UFA mest nazistiske propagandafilmer og lett underholdning. Göebbels propagandaministerium tok effektivt kontrollen over studioet i første halvdel av tredvetallet, og tvang en rekke av de mest profilerte filmkunstnerne til å flykte. De fleste havnet i Hollywood. En del av dem som ikke emigrerte ble likvidert.

Den siste “storfilmen” som ble laget i UFA-regi er den herostratisk berømte Baron von Münchausen. Den ble laget til firmaets 25-års jubileum i 1942, og var en av de første tyske langfilmene i farger. Man satte alt inn på å vise verden at tysk/nazifisert filmindustri var på høyde med den amerikanske. Filmen ble regissert av ungareren Josef von Báky og manus var skrevet av den sensurerte (og ikke kreditterte) forfatteren Erich Kästner (Emil og dedektivene). I dag blir filmen mer sett som et kuriosum enn noe annet.

Sabrina Milena Hunstad har norsk pass, født i tidligere Jugoslavia, bosatt i Berlin. Under kunstnernavnet Milenasong lager hun musikk. Hun har holdt på å lage musikk i fem-seks års tid, og jobbet på en firespors opptaker. I 2006 ble hun en del av Berlinlabelen Monika Enterprise. På sidene deres står det at hun “nesten maler et lappeteppe med lyd”. Det høres riktig ut. Bare hør på de fire låtene som ligger ute på MySpace. Mange rare lyder og stemninger.

Milena er født i 1980. Hun har tidligere drevet med tegneserier. Fremdeles tegner og maler hun også, se for eksempel siden hennes på MySpace. Siden hun kom inn i varmen hos Monika Enterpise har hun gitt ut EP’en “Can’t tape forever” i 06 og LP’en “Seven sisters” i mars 2007.

Guttorm Andreassen på NRK Kulturs nettsider skriver om “Seven sisters”: “Suggererende annerledes.” “Minimalisme på den gode måten.” “Ligner rytmen i det å gå.” Han anbefaler sterkt å bli med Milenasong på tur.

Det amerikanske musikknettstedet Pitchfork er noe mer avmålt i anmeldelsen av den nye LP’en, men allikevel: “..- Milena has succeeded at constructing an odd and original gothic mood piece…Milena is an artist in control of her talent…”.

Jeg har bestilt den nye skiva hennes, på VINYL (fantastisk). Jeg gleder meg til å høre mer. Hun spiller og synger på Spasibar i Oslo i dag (lørdag 28.4). Det koster femti kroner og starter klokka ni (?). Support your local Berlinette. Be there!

Det er mulig jeg er en tilbakeskuende gammeldags reaksjonær konservativ etc, men jeg liker trikk. Trikk i en by er alltid et pluss. Her er det gode tanker i bunnen, tenker jeg. Rent subjektivt og ganske så uforklarlig.

Trikken i Berlin er en av de eldste sporveiene i verden og har fremdeles det største skinnenettet.

Hestetrikk kom i 1865. Den første elektriske linjen var klar i 1881, for øvrig også verdens første (mange verdensrekorder i dag). Mot slutten av 1800-tallet var det en voldsom utbygging og hele nettet ble elektrifisert. I 1930 nådde sporveien i Berlin sitt høydepunkt. Det var da et skinnenett på 630 km og over 90 forskjellige linjer. Bare noen år senere ble den første linjen lagt ned, da nazistene utvidet Charlottenburger Chaussee (dagens Strasse des 17. juni) og fjernet trikken som en del av Germaniautbyggingen.

Fram til 1929 var det mange forskjellige private operatører av trikkene i Berlin. I 1929 ble de samlet i sporveisselskapet BVG (Berliner Verkehrsbetriebe), som fremdeles driver trikk, buss og U-bahn i byen. BVG ble skilt i en vestlig og østlig del under den kalde krigen, men “gjenforent” i 1992.

Selv om det også ble store skader på banenettet i sluttfasen av andre verdenskrig, var så mye som 380 km linje i drift igjen ved årsskiftet 1945/46. Ettersom splittelsen mellom øst og vest økte på 50-tallet, stoppet de gjennomgående linjene.

I Vest-Berlin satset man, som i en rekke andre vestlige byer i denne perioden, primært på undergrunnsbane og buss, pluss stor veiutbygging. Sporveien i den vestlige sektoren i Berlin ble sakte, men sikkert bygget ned. Den siste trikkelinjen der (mellom Charlottenburg og Spandau) forsvant i 1967.

I Øst-Berlin var det en viss nedbygging av trikken på 50- og 60-tallet. Her regjerte også etter hvert teoriene om store åpne veier og plasser, uten trikkespor over. Trikken forsvant for eksempel fra Alexanderplatz i 1967, for å returnere 30 år senere. Men det var også en viss utbygging av nye trikkelinjer, særlig øst og nordover til de store drabantbyene som ble bygget på 60- og 70-tallet.

Fremdeles går alle dagens trikkelinjer i Berlin i det gamle øst, foruten to som har blitt forlenget vestover. Dagens trikkenett er på 190 kilometer. Det er rundt 20 ulike linjer, fordelt på såkalt Metrotram og Strassenbahn.

Hvis du vil komme deg litt ut av turisttråkket i Berlin sentrum er trikken et bra tips. Mange av linjene går langt avgårde til forstedene i øst, f.eks. Marzahn, Ahrensfelde, Hellersdorf. Dette er steder som man kanskje ellers ikke opplever. Så kan du sitte å glane ut av vinduet på turen fram og tilbake.

Markgrevene, kongene og til slutt keiserne fra huset Hohenzollern regjerte fra Berlin og Brandenburg en stadig større del av Tyskland fra rundt 1450 til det var brått slutt i 1918.

Den lille adelige familien ble tildelt grevskapet Brandenburg av den tysk-romerske keiser i 1411. Mot midten av 1400-tallet hadde de kontroll over Brandenburg-området, etter å ha overvunnet gjenstridige bystater, landadel og røverbaroner.

I 1618 kom Brandenburg sammen med baroniet Prøyssen i en såkalt personalunion. Kongedømmet Prøyssen ble proklamert med Fredrik I fra Hohenzollerne som konge i 1701, fremdeles med velsignelse av den tysk-romerske keiser. Brandenburg ble en provins i det nye kongeriket. Berlin var hovedstaden.

Ved hjelp av kriger, ekteskap og arv utvidet kongedømmet sine landområder. Etter flere krigsnederlag mot Frankrike, gikk prøysserne sammen med England og Russland mot Napoleon i 1815. De fikk da tilbake flere tapte territorier, blant annet de viktige Rheinland og Westfalen, der mye av Tysklands industrielle utvikling skulle komme. Etter Napoleonskrigene var Prøyssen den dominerende makt i Tyskland.

1800-tallet var preget av strid mellom liberale krefter som ønsket et forent føderalt Tyskland med demokratisk styre, og konservative som ville bevare Tyskland som en gruppering av små og svake stater.

I 1862 utnevnte Wilhelm I Otto von Bismarck som statsminister i Prøyssen. Bismarck ønsket et sterkt samlet Tyskland, men ikke etter den liberale, demokratiske modellen. Ved å provosere fram tre suksessfulle kriger på 1860-tallet, mot Danmark, Østerrike og Frankrike, fikk han samlet et stortysk rike, der kongen av Prøyssen skulle være tysk keiser. Dette skjedde i 1871.

Keiser Wilhelm II var den siste regjerende monark i Hohenzoller-dynastiet. I stedet for å satse på det nye samlede Tyskland som en fredelig stormakt i Europa, ble han fanget av de militaristiske vindene i tiden. Han avsatte Bismarck i 1890 og satte i gang en militarisering og en aggressiv utenrikspolitikk som kulminerte i landets katastrofale deltagelse i den første verdenskrig 1914-18.

Etter tapet her ble det tyske monarkiet tvunget til å abdisere. Stadtschloss i Berlin, som Hohenzollerne hadde bodd i siden 1700-tallet, ble kraftig ødelagt under andre verdenskrig. Østtyskerne sprengte restene i 1951 og bygget senere sitt Palast der Republik der. Nå rives dette og det ryktes at slottet skal gjenreises. Kommer keiserne også?

Når asfalten svir under skosålene og sola dundrer som en bakerovn ovenfra, gjelder det samme trikset i Berlin som i alle storbyer: Søk mot vannet.

I motsetning til hva man kanskje skulle tro ved første øyekast, er Berlin full av vann: Elveløp, kanaler, innsjøer. Og visste du at det er flere broer (1700) i Berlin enn i Venezia? Spree, Havel og tre mindre elver sammen med seks kanaler danner 180 kilometer med vannveier mellom 3000 hektar innsjøer i Berlins nærområde. Det er artig å se mange av de kjente landemerkene i byen fra et litt annet perspektiv enn det man er vant til. Mye av byens industrielle historie ligger også tradisjonelt langs elvene.

Du kan hoppe på en tur ved Berliner Dom/Museumsinsel hele dagen. Det står innkastere langs den nordlige bredden av Spree. Turene her er av 1-3 timers varighet. De går typisk forbi riksdagen og snur ved Hauptbahnhof eller lignende. Det er ulike grader av servering om bord, fra et kjøleskap med kalde forfriskninger til full restaurant. Spør og kikk rundt slik at du får det akkurat slik du vil ha det. De fleste båtene har store uteplasser, for de som vil grille seg litt i sola mens de er på sjøen. Disse turene koster fra 5-10 euro.

Eller du kan planlegge litt mer og ta en heldagstur. Heldagsturene går fra forskjellige steder i byen. Ved Treptower Park (ta S-bahn til samme stasjon, gå 100 meter østover langs Spree) er det en havn hvor flere turer starter. Et annet startpunkt er Schlossbrücke Charlottenburg i vest. Hit tar du U-bahn til Mierendorffplatz og går sydover langs Mierendorffstrasse. Disse lengre turene går gjerne til Potsdam eller Spandau og er innom innsjøene Tegel og Wannsee. Andre turer går østover til Müggelsee. Det er også mulig å ta en to-dagers tur til den polske grensen. Prisene her er gjerne fra 20-25 euro og oppover. www.reedereiwinkler.de og www.sternundkreis.de

Hvis du vil reise helt på egen hånd kan du chartre en båt og bestemme akkurat hvor du vil dra. www.exclusiv-yachtcharter.de og www.y-c-s.de

Så har du vondt i føttene og det koker i hodet, len deg tilbake på et båtdekk med en drink i hånden og la livet passere litt revy.

Jeg innrømmer det med en gang: Jeg har ikke vært på KitkatClub. Men jeg har lyst til å gå en gang. Hvis jeg tør. Hvis jeg i det hele tatt kommer inn.

KitKatClub er Berlins mest sagnomsuste klubb, selv om de fleste du treffer ikke har vært der. I motsetning til høyprofilerte nattklubber i andre verdensmetropoler, med VIP-kort, Porscher, fete sigarer og dype utringninger, kjører KitKat en annen profil.

En østerrisk pornoregissør og hans kone startet opp i 1994. Konseptet er en mix av knallbra dansemusikk (techno) og total løssluppenhet. Det promiskuøse og dekadente har jo en lang og ærerik del i Berlins historie. Hvis du vil gå naken gjør du det. Har du og en annen eller flere lyst til å ha sex gjør dere det. På klubben. Hver uke har du sjansen til å være med på kanskje den villeste techno-orgien på den vestlige halvkulen.

Filosofien bak er omtrent som følger:

…Influenced by the atmosphere of the SUNRISE beach parties in the late 80s in GOA, the possibilities of sexual exchange predominantly available in various sm-clubs (for example the RotKreuz-Club in Berlin) and our own conceptions of realizable conditions for an ideal communication arose the idea of a multi-layered and feauture-filled party with complete sensual & multi-sexual focus in a contemporary style… (Sitat fra www.kitkatclub.de)

En tilfeldig beskrivelse fra nettet: “Hva hadde moren din sagt hvis hun så deg danse med en 50-åring med snurrebart og korsett(kun?). Sett en dame på 30 virre rundt på dansegulvet kun iført bleie? Unisextoalettet fullt av onanerende menn?” Hurra?

Her skal det være rom for pen og stygg, rik fattig, gammel ung, homo hetero, bi. Er du for full eller bortreist på illegale legemidler, slik at du ikke kan forholde deg til fellesskapet, eller klår uten å få lov, er det rett ut.

Du må ha et åpent sinn og en internasjonal (i en videst mulig forstand av ordet) innstilling når du skal på Kitty (alle nattklubber med respekt for seg selv har vel et kjælenavn?). I tillegg må du kle deg outrageous. Kjenn på dine innerste fantasier. Ta en tur på loftet. Eller i nærmeste “voksenbutikk”. Kanskje begge deler. Du bør vise fram så mye naken hud som mulig. De kvinnelige vaktene kjører en rigorøs dørpolitikk. Par og kvinner kommer lettere inn enn enslige menn, men slik er det vel over alt.

Dette høres ut som en lsd-tripp, men da uten inntak av nevnte substans. Uansett hva du eller jeg (eller CDU, som har prøvd å stenge stedet flere ganger) mener, er dette veldig Berlin.

Åpningstider fredag og lørdag fra 23. Fredag er i følge ryktene litt roligere, lørdag tar det helt av. Galskap. Er det noen som blir med?

Adresse: Bessemer Strasse 2-14, Schöneberg/Tempelhof. (IKEA Tempelhof er nærmeste nabo. Artig.)

Jeg har lest en bok av Wladimir Kaminer. Den heter Russian Disco (på engelsk). Det er korte stykker, i en selvbiografisk jeg-form på 2-4 sider om snurrige hendelser og skråblikk på livet som innvandrer i Berlin. Men den starter med den relativt fantastiske historien om et lite menneske som ble en brikke i de storpolitiske begivenheter rundt 1989-80. Med et positivt fortegn.

Sommeren 1990 var muren falt og biter av den ble solgt på gater og torg, men Den tyske demokratiske republikk besto formelt ennå. Av en eller annen grunn fikk russiske jøder automatisk oppholdstillatelse i DDR på denne tiden. Jeg vet ikke hvor jødisk Kaminer er, men han dro i hvert fall vestover i retning Berlin med toget, og ikke lenge etter hadde han oppholdstillatelse i det gjenforente Tyskland. I de østlige bydelene, som Prenzlauer Berg, hadde mange flyktet hals over hode i november 89, uten å se seg tilbake. Wladimir og kameratene hans valgte seg ut tomme, men fullt møblerte leiligheter. Det var ofte klær i skapene, stereoanlegg og platesamling sto igjen, fulle bokhyller. Høsten 1990 tok tyske myndigheter et enkelt grep i den kaotiske situasjonen som hadde oppstått på boligmarkedet: De som bebodde leiligheten der og da fikk leiekontrakt.

I årene som har gått siden den gang har Kaminer gjort mye rart, jamfør hans egne uttalelser i intervjuer og Russian Disco. Det som gjør at jeg har hørt om ham, og som har gjort ham til en litt alternativ verdenskjendis er selvfølgelig forfatterskapet, men også hans sagnomsuste dj-kvelder på Kaffee Burger i Mitte. De har samme navn som debutboka hans og har foregått med ujevne mellomrom i 10-15 år. Jeg forsøkte meg i mars i år, men det var kø utenfor både klokken 23 og halv 3. Gjengen bak Russian Disco-konseptet drar også på turneer, i hvert fall rundt i Tyskland. Men kanskje de kommer nordover en dag også.

Kaminer har siden debuten i 2000 gitt ut åtte bøker. Han skriver på tysk, selv om han i følge seg selv ikke snakket et ord av språket da han ankom Berlin Ostbahnhof sommeren 1990. Tre av bøkene hans er oversatt til norsk: Russerdisko, Min tyske jungelbok, Reisen til Trulala.

En gang for lenge siden, nesten i forrige liv, lærte jeg på Allmenn Litteraturvitenskap på Universitetet at vi ikke skulle tro på alt forfatterne skriver i bøkene sine, i hvert fall ikke når de skriver i jeg-form. Så jeg har en viss mistanke om at det kanskje ikke er fulll korrespondanse mellom Kaminers virkelige, objektive liv og det jeg har lest i debutboka hans, men spiller det egentlig noen rolle?

Hvis du slentrer langs Unter den Linden, kan du hoppe på en 200-buss og gå av på holdeplassen etter Potsdamer Platz. Og vips, rett foran deg har du hjemmet til kanskje verdens fremste symfoniorkester, Berliner Philharmoniker. Hvis du går inn døren og kjøper en billett, er det godt mulig du får bivåne en av den klassiske musikkens verdensstjerner. De er ofte på besøk.

Dette orkesteret ble dannet på 1880-tallet. Etter at en Hans von Bülow tok over som dirigent i 1887 ble orkesteret i løpet av fem år et av verdens beste, og den posisjonen har de opprettholdt siden. Berliner Philharmoniker har spilt en ledende rolle i Berlins musikkliv siden starten.

Orkesteret var et av hjertebarna til nazitoppen Albert Speer. Klassisk musikk var en kulturform som nazistene generelt var særs positive til. Orkestermedlemmene var generelt fritatt for militærtjeneste selv under andre verdenskrig, men da det nærmet seg slutten i april 1945 var Speer redd hele ensemblet risikerte å bli kalt ut i de såkalte Volkssturm. Med fare for eget liv og karriere (som vel allerede var på hell) tilbød han å sende hele orkesteret ut av Berlin i hemmelighet rett før kapitulasjonen, selv om Hitler for lengst hadde forbudt folk å forlate Berlin. Bare noen få av orkesterets medlemmer tok i mot tilbudet.

Berliner Philharmoniker spilte sin siste konsert bare få uker før kapitulasjonen. De holdt sin første konsert en drøy måned senere, i slutten av mai 1945 i det nå okkuperte Tyskland. Den internasjonale isolasjonen orkesteret hadde opplevd pga nazistenes kultur- og generelle politikk var raskt en saga blott etter krigen. Bare få år senere var jødiske Yehudi Menuhin gjestesolist med orkesteret.

Fra 1954 til 1989 ble Berliner Philharmoniker ledet av den sagnomsuste dirigenten Herbert von Karajan. Under hans taktstokk reiste de på en rekke turnéer verden over, og spilte inn utallige plater.

Orkesterets første konsertsal ble ødelagt av allierte bomber i 1944. Deres nåværende styggvakre konserthus, gult av farge, ble tegnet av Hans Scharouns, og sto ferdig i 1963. Det ligger i Herbert-von-Karajan-Str. 1. Som sagt stopper 200-bussen rett utenfor. Eller du kan ta U+S til Potsdamer Platz og spasere ti minutter.

Nåværende dirigent er Sir Simon Rattle, født i Liverpool, Storbritannia 1955. Orkesteret valgte ham som sin nye dirigent i 1999. Han satte som krav at orkesteret skulle være uavhengige av sine rike onkler (det er Berlin by og Deutsche Bank som finansierer), og dette ble formelt vedtatt i 2002, hvoretter Rattle kort tid etter tiltrådte.

“Once upon a time i had two goldfishes. The suicide of one
of them inspired me to call my label ‘Monika Enterprise’ - in
memoriam to my beloved goldfish ‘Monika’…”
- Gudrun Gut

Berlins to mest profilerte plateselskap akkurat nå er eid og drevet av kvinner. Ellen Alliens BPitchControl og Gudrun Guts Monika Enterprise. Mens BPitch kjører hardere på technobasert dansemusikk er Monika Enterprise mer crossoverorientert. Elektronikken er aldri langt unna og den danner fundamentet i de fleste av utgivelsene, men det som kommer ut av høyttalerne er garage psychedelic punk, weird pop, morgenmusikk og noen ganger norske viser!

Av artistene på stallen er kanskje Barbara Morgenstern den største, selv om hun høres mye større ut enn salgstallene tilsier. Up and coming weltstern. Magisk pop med twist. Tysk sang, noen engelske strofer innimellom. Prøv den siste platen hennes: The Grass Is Always Greener.

Cobra Killer er Gina D`Orio og Annika Trost. De ser like bra ut som musikken. Ryktene forteller om legendariske sceneopptredener. Be there neste gang de er i nærheten. Kick ass attityd og kick ass garage ++, alltid med harkende sequencerdriv i bånn. Plate: 76/77.

Sjefen sjøl, Gudrun Gut, har akkurat gitt ut sin første solo langspiller. I Put A Record On. Jeg har ikke hørt den enda, men hun har fått positive anmeldelser. Musikk å våkne til, var beskrivelsen til en av kritikerstanden.

Norsk-bosniske Milenasong er siste tilskudd på stammen til Monika. Hun er bosatt i Berlin og debuterte nettopp med plata Seven Sisters. Hun spiller og synger på Spasibar i Oslo lørdag 28. april. Det er ikke akkurat viser, da, men ganske rolig. Og litt norsk!

-

Og siden vi tross alt har kommet helt til 2007 tenkte jeg å bare ta med i en parantes helt til slutt at alle artistene på Monika Enterprise er kvinnelige (nesten).