berlinblogger.no

Adressen er Karl Liebknecht Strasse 1, rett ved Spree, vis-a-vis Berliner Dom. Åpningstider 10-20 hver dag. Inngang 5€/3€

Webadresse: www.ddr-museum.de

Det tok seksten år før Berlin fikk sitt eget DDR-museum. Selvfølgelig. Så politisert som alt i denne byen er, må det diskuteres flere år bare før man skal grave en grøft. Museet er startet av private. Alle eiendelene er samlet inn som gaver fra tidligere DDR-beboere. Folk kommer fremdeles med gjenstander. Alt blir tatt i mot, katalogisert, og kanskje en dag vist fram til nettopp deg.

Mange er skeptiske. Museet rir på en bølge av “ostalgi”. Dette er å ufarliggjøre det gamle regimet, sier Rudolf Trabold fra det statlige Tyske Historiske Museum rett over broen på Museumsinschel. Dette museet er det egentlig ikke behov for, det er bare fyllt opp med forbruksvarer fra gamle øst. Utenfor kontekst.

Vi er et museum for folk flest, sier Robert Rückel fra det nye museet. Du trenger ikke ha en universitetsgrad for å ha glede av dette. De som vil se DDRs negative sider kan dra til Checkpoint Charlie-museet eller Stasimuseet.

DDR-museet fyller ett år i juli 2007. Målet er å vise fram hverdagen til 17 millioner øst-tyskere. Og det fortjener vel en utstilling, det også? Flere som vokste opp i et land som ikke lenger finns, er positive til museet. Det gir et godt bilde av hvordan det var, sier de.

Mange av utstillingene er interaktive. Sofaene kan sittes i. På TV er det programmer fra DDR-tiden. Du kan til og med avlytte noen av de andre gjestene ved museet uten at de vet det. En typisk DDR-stue er nemlig full av skjultemikrofoner, og du kan sitte i naborommet med øretelefonene på og høre hva intetanende mennesker sier, akkurat som noen sannsynligvis har gjort rett før med deg.

Sett deg inn i en ekte Trabant, kjenn på lukten, vri om nøkkelen i tenningen, før du kjører av gårde rundt i Berlins gater. Vi sees. Ha det!

Kilder: Der Spiegel, Financial Times, New York Times

I 1933 fortalte Adolf Hitler Berlins borgermester at byen var “usystematisk”. Fire år senere ble planene for fornyelsen av den tyske hovedstaden Germania, lagt fram. “Det Tredje Rikets første arkitekt”, Albert Speer, hadde allerede jobbet med prosjektet et års tid. Det var inspirert av romersk byplanlegging og muligens også av utforming av byrom i fascist-Italia.

Hitler var opptatt av at det som sto igjen etter historiens store riker var byggverkene. Dette kan være en forklaring på hans hang til tung granitt og stein i stedet for glass og betong. I tillegg var han generelt skeptisk til det meste av modernismens idealer. Hans foretrukne arkitektoniske stil var den nyklassisistiske, med greske søyler og generelt tunge, kraftige former.

Hovedtrekkene i Germania-planen var en nord-syd akse som skulle gå fra et sted vest for Tempelhof flyplass til Riksdagen, hvor den skulle dreie svakt mot vest og forsette videre. Det var også planlagt en øst-vest akse som skulle krysse den ovenstående ved Brandenburger Tor. Unter den Linden skulle være en del av denne aksen. På nordsiden av krysset skulle det bygges et enormt forum med viktige institusjoner rundt, med plass til en million mennesker. Det største planlagte bygget var Volkshalle, en kuppeldom med høyde på 200 meter og diameter på 250 meter. (På bildet er Brandenburger Tor satt inn som sammenlikning.) Volkshalle skulle romme 150.000 tilhørere til Hitlers taler. På denne plassen skulle også Hitlers palass ligge, og det nye rikskanselliet, foruten den eksisterende Riksdagsbygningen. Et stykke syd for krysset skulle det bygges en triumfbue, over 100 meter høy. Originalen i Paris ville få plass i åpningen på den tyske. På hver ende av nord-syd aksen var det planer om to enorme togstasjoner. Disse skulle ta over all trafikk fra Berlin mange regionale togstasjoner. Gatene skulle være “bredere enn Champs Elysee” og det skulle oppføres bygg i nyklassisistisk stil på hver side.

Disse to “hovedgatene” i Germania skulle, utover de sentrumsnære paradeområdene, være totalt sett henholdsvis 40 og 50 km lange. De skulle i hver ende møte autobahn-ringen som var planlagt rundt Berlin.

Anlegget krevde riving av rundt 50.000 leiligheter og at man tok en del av Tiergarten. Arbeidet med demolisering av bygg som sto i veien for planene var i gang da krigen begynte. I 1942 ble Speer rustningsminister og byggearbeidene ble lagt på is. En betydelig del av ødeleggelsene i Berlin ble altså påført av byens egne myndigheter, og ikke bare av alliert bombing og krigføring i april 1945.

Man kan se noen få spor av denne byen som aldri ble i Berlin av dag:
Utvidelsen av Strasse des 17. Juni vestover fra Brandenburger Tor til der Siegelsseüle står i dag fra 90 til 200 meters bredde. Dette var et tidlig skritt i realiseringen av denne planen. Siegelsseüle ble i 1938 flyttet fra sin opprinnelige plassering foran Riksdagen til der den nå befinner seg. Dette var også ledd i Germania-planleggingen. 13 kilometer av øst-vest forbindelsen sto ferdig til Hitlers fødselsdag i 1939. Albert Speer designet gatelykter som for denne delen. Disse finner du langs gaten Kaiserdamm.
På hjørnet av Loewenhardtdamm og General-Pape-Strasse i Tempelhof/Schöneberg står fremdeles en enorm armert “betongklump” som ble plassert for å måle hvorvidt Berlins myrlendte grunn ville tåle vekt i en slik størrelsesorden. Mange mener i dag at hele Germania-bebyggelsen ville sunket i bakken hvis den hadde blitt realisert.

Dette kunne blitt det hittil korteste innlegget i berlinblogger.nos historie: Berlins økonomi er en katastrofe.

Berlins underskudd var høsten 2006 på over 60 milliarder euro. Dette er på størrelse med Argentinas utenlandsgjeld, et land som var teknisk bankerott for noen få år siden.

Hvordan har så dette skjedd? Den korte forklaringen er at spesielt Vest-, men også Øst-Berlin var utstillinsgvinduer for sine respektive foresattes system. Dette medførte store økonomiske overføringer. Etter gjenforeningen i 1990 tørket denne pengestrømmen inn, mens forbruket de lokale myndighetene hadde vendt seg til, fortsatte. Mye av den Øst-Tyske industrien tapte i konkurransen mot den vestlige og ble radert vekk i løpet av få år. Arbeidsløsheten i Berlin er nesten det dobbelte av Tyskland, 16 % mot 9.7 %. Berlin har tradisjonelt hatt mye industri og mange offentlige ansatte. Raseringen av den øst-tyske industrien og den generelle restruktureringen av vestlig og tysk økonomi fra industri mot service gjør at også Berlin er i et sysselsettingsmessig vakuum. Pga den enorme gjelden er det også et stadig krav om reduksjon av den store offentlige arbeidsstyrken i byen.

Høsten 2006 ble byens forsøk på økonomisk støtte fra de statlige tyske myndighetene avslått. Berlins ordfører Klaus Wowereits slogan om Berlin som “fattig, men sexy” gikk ikke hjem. Innstrammingene i offentlige utgifter, økningen i skatter og avgifter, salg av en del av de mange offentlig eide leilighetene, kutt i lønninger og goder til offentlige ansatte i byen var ikke nok til å imponere. Berlin har stor gjeld, ja vel, men byen sitter også på store ressurser og muligheter. Dette må dere ordne opp i selv. Omtrent slik var essensen i dommen fra tysk høyesterett i Karlsrühe i dette spørsmålet.

Hvor dette vil ende er et åpent spørsmål. Den nåværende koalisjonen av SPD (sosialdemokratene) og Die Links (venstrepartiet) ser ut til å være med i en tautrekking med de statlige myndigheter. De statlige myndigheter vil ikke bidra med penger. Byens styre motsetter seg mer drastiske kutt enn de allerede har gjennomført. Deres politiske opponenter mener det ikke gjøres nok for å få kontroll over økonomien. Wowereit og hans mannskap håper Berlins voksende status som en ny verdensmetropol i Europa snart skal gi klingende mynt i den bunnskrapte kassa. Samtidig vokser underskuddet.

Går det an å forvente et mirakel? Både Tyskland og Berlin har det siste året hatt en kraftigere økonomisk vekst enn på mange år. Arbeidsløsheten, som har ridd Tyskland som en mare etter gjenforeningen, er på vei ned. Det kan virke som en viss optimisme er tilbake i det tyske folk, etter mange år. Og som kjent kan i følge ryktene tro flytte fjell. Vi får se.

“Berlinskolen” er en retning innen den tyske elektroniske musikken. Den tyske elektroniske musikken hadde sin spede start på siste halvdel av 1960-tallet. Artistene var i like stor grad inspirert av klassiske- og samtidskomponister som av anglo-amerikansk rock og pop. En annen fellesnevner var en utstrakt bruk av maskineri i musikken. Historisk er vi nå før synthesizeren kom på banen. Vi snakker om sequencere, oscillatorer, mellotron, moog osv. Britene kalte musikkformen litt nedlatende for Krautrock - kålrock.

Tangerine Dream, Klaus Schultze og Ash Ra Tempel var de dominerende Berlinbaserte artistene i denne tiden, og da selvfølgelig i vest. I motsetning til den mer kjente “Dusseldorfskolen” (Kraftwerk, Can og Neu) var ikke berlinerne så rytmiske og tidvis naivistiske i sitt uttrykk som f.eks. Kraftwerk. Berlinskolens musikk var mer kosmisk og spacey, gjerne med sanger på 20-25 minutter over en plateside. En klassisk oppbygging var med en monoton, robotaktig bassequencer i bunnen. Over dette la man varme og melodiske og/eller improviasjoner med gitar eller keyboard-temaer. Øverst kanskje lyden av vind, strykere eller fløyte som fill-in detaljer. Vokal ble lite brukt før mot slutten av 70-tallet.

Berlinskolen hadde sitt kreative og populære høydepunkt midt på 70-tallet. Tangerine Dream var den største av disse artistene. De ga ut plater for Virgin records og hadde flere høye listeplasseringer i England. Klaus Schultze spilte trommer på den første Tangerine Dream-platen i 1969. Han dannet så Ash Ra Tempel, men forlot også dette bandet etter deres første plate. Etter dette har han gitt ut mange soloplater. Klaus Schultze er noe lettere og mer tilgjengelig i formen enn Tangerine Dream. På 80-tallet oppdaget Hollywood Tangerine Dream. De har siden den gang laget musikk til mer enn 30 filmer. I det siste tiåret har både Tangerine Dream og Klaus Schultze gitt ut plater med mer rytmisk, danseorientert musikk.

Alle disse tre artistene er fremdeles aktive. De gir ut plater med ujevne mellomrom. reiser på turneer og er med i ulike kunstkonstellasjoner. Berlinskolen har hatt størst innflytelse på artister som Jean Michel Jarre, Vangelis og Kitaro. Düsseldorf-gruppene har definitivt hatt en større direkte betydning for dagens elektroniske dansemusikk, men Berlinskolen har også vært viktig på et mer underliggende nivå, og da spesielt for ambient- og delvis også trance-sjangeren.

Rosa Luxemburg ble født i Polen i 1871. Hun døde 15. januar 1919. Drept av medlemmer i de såkalte frikorpsene etter tortur og dumpet i elva Spree. Liket dukket opp i mai samme år.

Etter en aktiv ungdomsperiode i polsk arbeiderbevegelse ble hun tvunget på flukt og endte i Zurich som 18-åring. Hun studerte ved universitetet og deltok aktivt i det radikale og intellektuelle emigrantmiljøet i byen. I 1898 flyttet hun til Europas radikale sentrum på den tiden, Tyskland og Berlin, og ble tysk statsborger. Den tyske arbeiderbevegelsen var delt i to fløyer. Revisjonistene ville forandre systemet innenfra. De revolusjonære ønsket total omkalfatring av samfunnet i henhold til Marx’ teser. Luxemburg var en av de skarpeste kritikerne av revisjonismen i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Hun var en av de ledende teoretikerne på venstrefløyen i partiet.

Fra 1900 tok den revisjonistiske fløyen stadig sterkere grep om partiet. Da hele SPD i nasjonalistisk blodtåke stemte for den tyske deltagelsen i første verdenskrig, gikk Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht og flere andre kjente krigsmotstandere ut av partiet. De dannet et nytt uavhengig tysk sosialdemokratisk parti (USPD). “Spartakusforbundet” var venstrefløyen i dette nye partiet, med Luxemburg som lederskikkelse. Mot slutten av første verdenskrig ble krigstrette tyske soldater oppildnet av den russiske revolusjonen. I november 1918 startet den tyske revolusjon med opprør blant 40000 marinegaster i Kiel. Opprøret spredte seg. Det ble sluttet fred med krigsmotstanderne, keiser Wilhelm II abdiserte og en regjering av SPD og USPD ble dannet. Mot slutten av desember gikk den nye regjeringen i oppløsning etter at USPD trakk seg i protest mot SPDs ønske om samarbeid med det bestående (kapitalen). 1. januar 1919 stiftet Luxemburg, Liebknecht og andre det tyske kommunistpartiet (KPD). Kommunistpartiet og andre fraksjoner agiterte for generelt opprør og generalstreik. SPD slo tilbake med såkalte frikorps av militære grupper for å knuse oppstanden. 15. januar ble Luxemburg og Liebknecht tatt til fange av et av disse frikorpsene. Samme dag ble begge drept. Liket av Luxemburg ble kastet i Spree. Liebknecht ble begravet i en anonym massegrav. Hundrevis av medlemmer av kommunistpartiet ble drept. Opprøret ble slått ned. Et av frikorpsmedlemmene ble dømt til to års fengsel for drapet på Rosa Luxemburg.

Skribenten Isaac Deutscher har kalt disse likvidasjonene Hohenzollern-Tysklands siste triumf og Nazi-Tysklands første.

Rosa Luxemburg står fram som en særs begavet og på mange måter moderne personlighet. Hun studerte statsvitenskap, økonomi og matematikk. Ordet og de rasjonelle argumentene hadde hun i sin makt, både fra talerstolen og på papiret. Hun hadde klokketro på massene og så tidlig makten som lå i f.eks. generalstreik. Alltid en glødende revolusjonær, med troen på den demokratiske styreform. Hun var opptatt av dem som var av motsatt mening. “Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes,” er kanskje hennes mest kjente uttalelse. Hun talte blant annet Lenin midt i mot i en polemikk de to i mellom i perioden 1905-7 og i forbindelse med oktoberrevolusjonen i Russland 1918. Et av hennes ankepunkter var at Lenins teser ville lede til for stor makt i sentralledelsen i partiet og på sikt føre til et diktatorisk styre over arbeiderne. Hun var pasifist, motstander av dødsstraff og internasjonalist. Nasjonalistiske strømninger kunne legge mange gode tanker i grus i et hvert land. Det kan vi vel gi henne rett i.

I Berlin av i dag finner vi Rosa Luxemburg Strasse i Mitte, den løper delvis parallelt med Karl Liebknecht Strasse. For enden av RL Strasse ligger Rosa Luxemburg Platz. Enda litt lenger nord finner du Rosa-Luxemburg-Platz U-bahnstasjon. Disse navnene fra DDR-tiden har overlevd de store navneendringene på 1990-tallet.

I de knallharde kampene mellom tyskere og sovjetrussere i Berlin april 1945 ble store deler av Alexanderplatz og området øst og nordøst totalt ødelagt.

Etter krigen var det vidløftige planer for en total reorganisering av byen. Men splittelsen mellom seierherrene og deres representanter og det skrikende behovet for boliger vant.

I 1951 ble paradegaten Stalinallee påbegynt i nyklassisk stil. (Funksjonalismen ble ikke stueren før på 60-tallet øst i byen.) Gaten var 90 meter bred og hadde boliger og butikker på begge sider. Dette ble et viktig og levende område i det ellers så raserte sentrum. Stalinallee gikk fra Alexanderplatz’ nordøstre hjørne og 2,5 kilometer østover. Fra 1961 skiftet den navn til dagens Karl-Marx-Allee. Fra 1965-1970 ble Alexanderplatz atter igjen (Øst-)Berlins viktigste sentrumsområde. I denne perioden ble nye landemerker rundt plassen bygget: Fjernsynstårnet, det 123 meter høye Interhotel „Stadt Berlin“, Centrum-Warenhauses (nå Galeria Kaufhof) og Haus Der Lehrer. Verdensuret og “Vennskap mellom nasjonene”-fontenen kom også til i denne tiden. Alexanderplatz ble kraftig utvidet og kun forbeholdt fotgjengere. All trafikk ble ledet rundt området på fire-pluss-felts veier. Trikken som gikk over plassen forsvant i 1967. Konseptet for nye Alexanderplatz skal etter sigende være inspirert av Den Røde Plass i Moskva, hvor plassen også skulle benyttes som oppsamlingsområde for årlige demonstrasjoner/parader nedover Karl-Marx-Allee. I den nordlige enden kom forskjellige blokkbygg på 10-15 etasjer som skulle representere de ulike næringene i landet: elektroindustriens hus, turismens hus, forlagenes hus. Det småborgerlige preget fra 1920-årene hadde man effektivt lagt bak seg.

Det var for øvrig også her den siste store demonstrasjonen i gamle DDR foregikk, noen dager før muren falt. Det var nettopp dette de omlag en halv til en million frammøtte demonstrerte for.

Etter 1990 har det vært en generell enighet om å forsøke og gjøre omgivelsene rundt Alexanderplatz mer menneskevennlige. Arkitektkonkurranse har vært utlyst. Arkitektkontoret Kollhoff/Timmermann med et utkast med tretten høyhus rundt plassen og riving av en del av den eksisterende bygningsmassen vant i 1993. Etter den tid har lite skjedd. Det har vært mye tautrekking frem og tilbake mellom politikere, investorer, utbyggere og arkitekter. “Gullrush-følelsen” som raste i byen (i hvert fall blant foran nevnte grupperinger) har lagt seg. En periode har det vært snakk om ni høybygg. I det aller siste har det også versert planer med bare seks høyhus. Foreløpig er de bygningene som står rundt plassen renovert og det har definitivt foregått en viss oppgradering av det generele inntrykket av Alex de siste årene. Hørte jeg noen si det nesten er litt hyggelig der? I hvert fall på en solblank vårdag?

La oss uansett hva de styrende makter blir enig med seg selv om, håpe på en litt sprekere utførelse enn den litt tunge og kjønnsløse Potsdamer Platz.

Men trikk går det over plassen. Trikken har igjen vært en del av Alexanderplatz fra 1998. Det er i hvert fall noe!

Alexanderplatz fremstår i dag som kanskje den mest klassiske såkalte sosialistiske arkitektur du finner i Vest-Europa. Men fort deg, i framtidas sceneteppe lurer planer for å omskape området rundt Alex (som berlinerne kaller plassen) til byens eget Mini-Manhattan. Selv om disse planene er såpass reelle at det ligger tegninger og modeller på Berlin byplankontors nettsider, er det likevel usikkert om de noen gang vil bli realisert.

I all sin forblåste steinørkenfremtoning er det fremdeles alltid et jevnt tråkk av folk på plassen. Den er Berlins travleste knutepunkt med busser, trikker, tog, tre U-bahnlinjer og en S-bahnlinje som møtes. En halv million mennesker passerer daglig. Rundt plassen er det kjente landemerker. Fjernsynstårnet, Galleria Kaufhof, Hotel Park Inn, Alexanderhaus og Berolinashaus, Bahnhof Alexanderplatz, Haus der Lehrers. Kanskje er dette den mest sagnomsuste plassen i Berlin, i mulig konkurranse med Potsdamer Platz? Som plassen litt lenger sydvest har også Alexanderplatz fulgt byen rundt seg i oppturer og nedturer, og fremstår i dag absolutt med en særdeles urban aura og sjarm.

Opprinnelig fant du et krøttermarked og (som så mange andre steder i Berlin) en militær eksersersplass. Stedet ble i tidlige tider kalt Ochsenplatz, okseplassen. Da den russiske tsar Alexander I kom på offisielt besøk i 1805, ville kong Friedrich Wilhelm III gjøre ære på sin gjest. Fra da av bar området navnet Alexanderplatz. Krøttermarkedet utviklet seg til et generelt marked hvor det ble omsatt alle slags varer

Med den voldsomme veksten i Berlin i siste halvdel av 1800-tallet kom blant annet byjernbanen, forløperen til dagens S-bahn. I 1882 ble Stadtbahnhof Alexanderplatz anlagt. Starten av 1900-tallet var Alexanderplatz’ travleste. I 1911 sto det storslagne varehuset Tietz klart, med verdens lengste butikkfasade (250 meter). Plassens glansdager var på 1920-tallet da det var et voldsomt folkeliv her både dag og natt, som bare Potsdamer Platz litt lenger sørvest i byen kunne konkurrere med. Denne perioden inspirerte Alfred Döblin til å skrive Berlin Alexanderplatz (1929). Denne boka har blitt filmatisert to ganger, av Piel Jutzi i 1931 og Rainer Werner Fassbiners 15 1/2 times versjon fra 1980.

Utover på 1920-tallet begynte den økende trafikken av motoriserte kjøretøy og offentlige kommunikasjonsmidler å kvele Alexanderplatz trafikalt. Det ble besluttet å foreta en omregulering av området. En rundkjøring med diameter på 100 meter der kun trikkene skulle kjøre gjennom. Den eksisterende bebyggelsen rundt skulle til en stor del rives og erstattes av et mer modernistisk uttrykk. Det eneste som kom ut av denne planen var de to byggene Alexanderhaus og Berolinashaus (tegnet av Peter Behrens). Begge sto ferdige i 1932. De amerikanske investorene som skulle finansiere hele utbyggingen rundt plassen trakk seg nå pga. den økonomiske depresjonen i 1930-tallet. Begge husene står der enda, akkurat nå i nyoppusset prakt. Berolinashaus ligger vis-a-vis Bahnhof, mens Alexanderhaus har en slags Y-form.

Nazistene som styrte byen fra 1933-45 viste ingen interesse for å ferdigstille planene for Alexanderplatz.

Når sommertemperaturen bikker over 30 og storbyen blir enda større, er det godt å ha Europas største innlands sandstrand bare en liten S-bahntur unna.

Strandbad Wannsee ligger sydøst i Berlin på vei mot Potsdam. Du tar S1 eller S7 til Nikolaisee, går 10 minutter og voila: Midt inne i en fin skog/park ligger den 1,3 kilometer lange stranden, med sand fraktet helt fra Østersjøen for din (og et par millioner andres) skyld. Bak stranden ligger et 540 meter langt badehus med garderober, toaletter, butikker, cafeer mm. Huset kan på mange måter minne om en del arkitektur fra den gamle DDR-tiden, selv om Wannsee vitterlig lå i den amerikanske og senere vest-tyske sektoren. Prisen for å komme inn ligger på ca 5 euro.

Det er både stupetårn, vannsklie og langgrunne områder som passer for barn. Man kan leie strandstoler og de klassiske tyske strandkurvene. Stranden er bevoktet med badevakter. Maksimal kapasitet er 30000 badegjester, så på varme sommerdager lønner det seg å være tidlig ute. Tyskerne er glade naturister, hvis du også er det, er ca. en tredjedel av stranden for deg.

Strandbadet ble anlagt i 1907. Anlegget slik det fremstår i dag ble bygget mellom 1928-30. Det skulle egentlig ha vært dobbelt så stort, men på grunn av krisen i verdensøkonomien fra 1929 og utover, ble dette lagt på is. Nazistene, som kom til makten i 33, hadde ikke spesielt sansen for det modernistiske, arkitektoniske uttrykket som anlegget representerte og fullførte heller ikke prosjektet. (For øvrig fikk jøder forbud mot å besøke offentlige bad i 1938. I 1942 ble nakenbading generelt forbudt.) Anlegget ble ikke skadet i andre verdenskrig. På 60-tallet aksellererte forfallet i bygningsmassen og antall besøkende gikk også ned. Vanskeligere tilgjengelighet pga. innskrenkninger i S-bahntrafikken, dårlig parkeringskapasitet, dyrere inngangspriser og at det etter hvert ble sett på som en “fattigmannsstrand” er faktorer som spilte inn. Fram til en 100 millioner kroners oppussing ble satt i gang i 2005 har forfallet fortsatt og deler av bygget har måttet avstenges. Dette oppussingsarbeidet skal stå ferdig til hundreårsjubileet i mai 2007.

Som alltid i Berlin ligger dramatisk historie rett i nærheten, bokstavelig talt. Rett over bukten fra strandbadet ligger huset der Wannsee-konferansen fant sted i januar 1942. Det var her en gruppe toppfunksjonærer i nazi-partiet bestemte seg for “den endelige løsningen på jødespørsmålet i Europa”. Som vi alle vet gjorde akkurat dette denne krigen om mulig enda verre enn de fleste andre. Stedet er åpent hver dag melom 10-18. Adressen er Am Grossen Wannsee 56-58. Ca. en halvtimes spasertur.

Berlin er en av tre bystater i Tyskland. (De to andre er Hamburg og Bremen.) Senatet er statsregjeringen i (bystaten) Berlin. Senatet ledes av den regjerende borgermesteren og består for øvrig av inntil åtte senatorer. Disse tilsvarer ministre i andre delstater i Tyskland. Senatet velges av Berlins parlament. Dette parlamentets sammensetning bestemmes av velgerne hvert fjerde år ved delstatsvalg. Berlins parlament holder til i det gamle prøyssiske statsparlamentet rett ved Potsdamer Platz.

Regjerende borgermester Klaus Wowereit leder en koalisjonsregjering av SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands, det tyske sosialdemokatiske parti) og PDS (Partei des Demokratischen Sozialismus, venstrepartiet. PDS stammer, via noen omveier, fra det gamle kommunistpartiet i DDR. Det er således ikke helt stuerent i alle sirkler.) Denne konstellasjonen har sittet med makten i Berlin siden 2001, og ble gjenvalgt i 2006. Ellers er partiene CDU, FDP og De grønne representert i Berlins parlament. Parlamentet (Abgeordnetenhaus) har for tiden 169 seter.

Berlins konstitusjon slik den er i dag ble innført av de allierte i Vest-Berlin i 1950. I 1991 ble den gjeldende for hele Berlin.

Borgermesteren holder til Rotes Rathaus (det røde rådhus, henspeiler på byggets farge). Dette ligger i Mitte, i Nikolaiviertel ved Alexanderplatz.

Berlin består av tolv distrikter (bezirke) med hvert sitt distriktsråd (bezirksamt). Dette rådet består av en distriktsborgermester og 5 rådsmedlemmer. De 12 distriktsrådene er ikke uavhengige enheter, de ligger direkte under Senatet i Berlin. Alle distriktsborgermestrene møtes jevnlig i et borgermesterråd, hvor regjerende borgermester (Wowereit) er leder.

Før distriktsreformen i 2001 var det 23 distrikter i Berlin. I hvert av distriktene er det en rekke bydeler. Det er i underkant av 100 bydeler i Berlin. Distriktet med flest innbyggere er Pankow med rundt 350.000.

Hva har gatene Ebertsstrasse, Leipziger Strasse, Stresemannstrasse og Potsdamer Strasse til felles? Alle møtes på Potsdamer Platz, midt i hjertet av Berlin.

Potsdamer Platz er kanskje et av de viktigste geografiske stedene i Berlin i nyere tid. Her vokste det moderne Berlin fram mot slutten av 1800- og starten av 1900-tallet. Potsdamer Platz var det stedet i Europa hvor det første trafikklyset ble satt opp i 1924. Krysset skal ha vært det travleste i Europa, det nærmeste noe sted i Europa kom til de nye, dynamiske metropolene i USA. Potsdamer Platz representerte den rastløse takten som gjennomsyret livet i byen. På denne tiden var Berlin verdens tredje største by (med 3.5 millioner innbyggere, som i dag) etter New York og London.

Slutt på andre verdenskrig og mesteparten av bygningsmassen rundt plassen er totalt ødelagt eller skadd. De tre sonene til seierherrene Sovjet (Mitte), USA (Kreuzberg) og England (Tiergarten) møttes ved Potsdamer Platz. Mot slutten av førti- og begynnelsen av femtitalllet kom noe av kommunikasjonene på plassen i gang igjen, i 1947 nord-sør S-bahn som går under plassen og i 1952 trikkelinjene på bakkenivå. Det forverrede forholdet mellom de allierte utover på 50-tallet la kraftige restriksjoner på forflytnigen mellom øst og vest, og Potsdamer Platz’ viktige knutepunkt-funksjon fra før krigen døde hen i denne perioden. Muren f.o.m. 61 gikk tvers over plassen og la den effektivt helt øde. Øst-Tyskerne rev husene på sin side av muren for å opprette sine “sikkerhetssoner”.

Etter murens fall i 89 ble gjenoppbyggingen av Potsdamer Platz et viktig politisk symbol. Etter en del diskusjon bestemte politikerne i Berlin seg for å dele plassen i fire. Disse fire delene ble solgt til kommersielle investorer, som utviklet hvert sitt område. De to største delene gikk til Daimler-Benz og Sony. Den italienske arkitekten Renzo Piano styrte utviklingen av Daimler-Benzområdet, som består av flere bygg. Den tyske arkitekten Helmut Jahn tegnet Sony Center, firmaets nye hovedkontor i Europa. Potsdamer Platz var på nittitallet Europas største byggeplass. Når området nå stort sett står ferdig er det fremdeles mange som er kritiske til det nye Potsdamer Platz, med til dels tung og monumental arkitektur. Men det gamle trafikale knutepunktet har revitalisert noe av sitt tidligere menneskemylder. Potsdamer Platz har blitt en severdighet som “alle” turister må innom, og det huser også en av byens beste kinosentre i Sony Center.

En kilometer sør for den langt mer kjente Brandenburger Tor, lå porten mot veien til nabobyen Potsdam i den “nye” bymuren fra 1735-37. På innsiden av muren lå en ekserserplass for kavaleriet. I 1814 ble denne plassen døpt Leipziger Platz, til minne om byen der tyskerne slo Napoleon. Området på utsiden av Potsdamer Tor ble fra 1831 kalt Potsdamer Platz. Det utviklet seg etter hvert som Berlin ekspanderte ut over sine grenser en livlig markedsaktivitet på begge sider av muren. I 1886-7 ble murene rundt byen revet, og de to plassene smeltet sammen til Potsdamer Platz (selv om en del av den fremdeles formelt sett heter Leipziger Platz). I 1838 og 1841 ble to av Berlins første og etter hvert travleste jernbanestasjoner, Potsdamer Bahnhof og Anhalter Bahnhof, bygget rett ved Potsdamer Platz. Det ga området en kick-start mot å bli byens travleste knutepunkt.

Potsdamer Platz har nok ikke helt nådd opp til sin forgangne storhet. La det stå som et symbol på Berlins vei tilbake mot status som en av de store verdensbyene.