berlinblogger.no

Apparat er en av up-and-coming stjernene på Berlins musikkhimmel. Det er fordi han er en innovativ og nyskapende eksponent for crossovertrenden i den tyske hovedstaden, som har vedvart noen år nå. Kort fortalt at tidligere technoheads begynner å mikse inn elementer fra andre musikksjangere i det de lager. Resultatet er annerledes, stemningsfullt, spennende og som oftest råbra. Musikk du også kan sitte i stua og høre på.

Sivilt navn Sascha Ring. Ring karakteriserer seg selv som et ravehode fra det tidligere DDR. Flyttet til Berlin fra bondebygda i 1997. “Den smarteste avgjørelsen jeg noensinne har tatt.” Han har gått veien fra dansing via dj-ing til programmering av egne lyder til gammeldagse analoge musikkinstrumenter til synging og tilbake igjen.

Alt er med på den nye plata hans som slippes i slutten av mai 2007. Den heter Walls.

For et års tid siden ga han ut den kritikerroste Orchestra of Bubbles sammen med Ellen Allien. Samarbeidet startet på Alliens album Berlinette i 2003.

Han har drevet Berlinlabelen Shitkatapult Records med T. Raumschmiere i 10 år. Han har også gitt ut albumet Duplex i 2003 pluss en rekke tolvtommere.

Er du i Berlin i morgen (søndag 27. mai) er det releaseparty for Walls på Volksbühne, Rosa-Luxemburger-Platz. Dit skal jeg. Derfor har jeg ikke tid til å skrive mer i dag. Derfor har jeg ikke tid til å skrive mer før på onsdag. Hei så lenge!

Perioden mellom keiserriket Tyskland og Det tredje riket, fra 1919 til 1933, blir kalt Weimar-republikken. Navnet kommer fra stedet der forfatningen ble undertegnet. Man valgte Weimar som åsted for forfatningsutformingen fordi det fremdeles var sporadiske gatekamper og stor uro i Berlin. Det republikanske Tysklands første konstitusjonelle snubleskritt ble påbegynt mens den tyske revolusjon rullet for fullt og det var en svært kaotisk situasjon. En skjør allianse mellom de militære og sosialdemokratene, SPD, forsøkte å innføre parlamentarismen samtidig som man hardhendt opprettholdt den bestående samfunnsorden.

Republikkens første Rikspresident Friedrich Ebert fra SPD signerte den nye konstitusjonen 11. august 1919.

Fra 1919-1923 var en urolig periode i Tyskland. Det var flere kuppforsøk, blant annet Hitlers i Munchen 1923. Det var også arbeideropprør hvor store grupper streikende tok kontrollen over områder for kortere perioder. Nazister og kommunister slåss mot hverandre, og dette resulterte også i flere drap på utenforstående. Frankrike og Belgia invaderte industriområdet Ruhr i 1923 fordi Tyskland ikke så seg i stand til å betale mer krigserstatning. Industriproduksjonen stagnerte og lå langt under nivået før krigen. Rundt 5 millioner tyskere var arbeidsløse. Myndighetene forsøkte å løse problemene ved å trykke opp mere penger. Resultatet var den beryktede hyperinflasjonen. En periode i 1923 var en 50 milloner markseddel verdt 1 amerikansk dollar. Folk fyrte med pengesedler fordi det var billigere enn å kjøpe ved.

Så begynte det å gå bedre. 1923-29 var den gullalderen i Weimar-republikkens korte historie. USA stilte opp med lån slik at Tyskland kunne få igang sin egen økonomi igjen. Landet ble innlemmet i Folkeforbundet, forløperen til FN, og tegnet ikke-angrepspakt med arvefienden Sovjetunionen. Men det var mange kritiske stemmer i Tyskland til det de så som ettergivenhet mot det de oppfattet som urettferdige pålegg fra de seirende makter i krigen.

De fire siste årene av Weimar-republikkens eksistens ble igjen preget av nød og uro. Depresjonen i hele verden gjorde at lånene fra USA tørket inn, samtidig som hjulene i den tyske økonomien gikk saktere. Myndighetene satte i gang en knallhard liberalistisk økonomisk politikk, blant annet ved å kutte offentlige utgifter til beinet. Trygder og andre sosiale goder ble kraftig redusert. Dette gjorde at partiene på ytterfløyene i tysk politikk, KDS (Det tyske kommunistpartiet) og NSDAP (nasjonalsosialistene) fikk økt oppslutning. Ingen av disse partiene var spesielt interessert i å bevare den demokratiske, parlamentariske modellen. De hadde en felles interesse av å destabilisere samfunnet.

Parlamentarisk (og ellers!) var det en veldig rotete situasjon. Ingen partier eller blokker fikk flertall. Nazistenes oppslutning var aldri høyere enn oppunder 40 %. Men ved hjelp av å utnytte svakheter i forfatningen fra i 1919, og et kynisk politisk spill klarte Hitler og NSDAP å manøvrere seg dithen at de ved hjelp av lovlige metoder og rikspresident Hindenburgs naive aksept tilegenet seg både den lovgivende og utøvende makt i Tyskland. Fra og med mars 1933 var Tyskland et de facto ettparti-diktatur. Dette markerte slutten for et skjørt politisk eksperiment. I etterpåklokskapens klare lys hadde nok Weimar-republikken for mange odds i mot seg til å lykkes. Men tanken var god

Når jeg blar langt bak der i arkivet har jeg et bilde av Tyskland som den store stygge ulven i første verdenskrig. De startet krigen og de tapte den. Dette tapet klarte de ikke å innfinne seg med og kom tilbake med noe enda verre. Omtrent slik.

La oss se i korte trekk hva som skjedde.

Tiden før 1914 var preget av aggressiv militarisme, opprustning og en stadig utvikling av nye oppfinnelser og produkter. De fleste landene i Europa skulte nervøst mot naboene sine og dannet mer eller mindre hemmelige allianser på kryss og tvers.

Tyskland hadde siden Bischmarks tid som statsminister utkjempet en rekke korte og høyst effektive kriger. Disse hadde lagt grunnlaget for etableringen av det tyske keiserriket i 1871. Denne arven var fremdeles svært levende i det tyske samfunnet. Man hadde utviklet en mobiliseringsplan (den såkalte Schlieffen-planen) i tilfelle krig. Det var en tofront-strategi som gikk ut på et lynangrep mot Frankrike gjennom Belgia. Tyskland skulle beseire franskmennene før de i det hele tatt rakk å mobilisere. Så skulle tropper og materiell forflyttes til østfronten, der Russland skulle få samme behandling. Tyskerne satset på at britene ville fortsette sin isolasjonistiske politikk.

28 juni ble erkehertug Franz Ferdinand, tronarvng i Østerrike-Ungarn, drept av en serbisk nasjonalist under et offisielt besøk i Sarajevo. En måned etter assasinasjonen erklærte Østerrike-Ungarn Serbia krig. Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde inngått en allianse. Tyskerne så også med sterk skepsis på Russland, som fyret opp under den storserbiske frigjøringskampen. De oppmuntret sine naboer i Østerrike-Ungarn i hardkjøret mot Serbia.

I starten av august erklærte Tyskland Frankrike og Russland krig. På denne tiden ble Tysklands militærmakt regnet som verdens beste. Den første delen av krigen hadde tyskerne stor fremgang. Russland mobiliserte mye raskere enn antatt og Tyskland var derfor nødt til å flytte tropper fra vest til øst tidligere enn planlagt. Dette stoppet momentumet deres på vestfronten og begge sider gravde seg ned i skyttergraver ved fronten med et ingenmannsland i mellom. Her ble en rekke grusomme og effektive nye våpen utprøvd, som gassangrep, maskingevær, tanks.

På østfronten ble russerne sakte drevet tilbake fra de overraskende erobringene de hadde hatt i starten av krigen. I denne prosessen så flere russiske områder sitt snitt til å erklære uavhengighet. Dette gjaldt bl.a. Ukraina, Georgia, Armenia. (Disse ble i løpet av de nærmeste årene innlemmet i det nye Sovjetunionen.) Opprør og uro internt i Russland kulminerte med februarrevolusjonen i 1917, da tsaren ble kastet. Bare kort tid etter ba landet Tyskland om fred.

Til sjøs var fremdeles den britiske flåten overlegen og det ble bare utkjempet et stort sjøslag i krigen. Det var slaget om Skagerrak i 1916. Britene var tallmessig overlegne, men tyskerne klarte alikevel å utmanøvrere dem og komme seg unna uten store tap. Britene blokkerte internasjonalt farvann og hindret forsyninger til Tyskland. Tyskerne senket en mengde britiske skip ved hjelp av ubåter.

Hjemme led tyskerne mer enn franskmenn og engelskmenn. Sjøblokade og militært styre over en svak sivil regjering gjorde at forholdene i Tyskland ble vanskelige. Det var mangel på mat og en rekke andre nødvendigheter. Da tyskerne kunne konsentrere seg fullt og helt om vestfronten igjen mot slutten av krigen hadde amerikanerne kommet med på Frankrike og Storbritannias side. De stilte med friske tropper og nytt utstyr. Tyskland hadde et siste fremstøt våren/sommeren 1918. Mange i Tyskland trodde at nå var krigen så godt som vunnet. Men angrepet ble slått tilbake og noen få måneder senere ble landet tvunget til å undertegne en sviende kapitulasjonserklæring. Tyskland måtte avstå landområder og betale enorme erstatninger til Frankrike og Storbritannia. Dette skapte en voldsom bitterhet i Tyskland som mange mener la grunnlaget for at en mann som Hitler og hans bevegelse kunne komme til makten.

Revolusjonen i Tyskland varte fra november 1918 til mai 1919. Den var inspirert av den russiske revolusjonen og som denne utløst av den første verdenskrigen. Men utfallet i Tyskland ble et helt annet.

Høsten 1918 var det store omveltninger i det tyske riket. Landet tapte krigen. Keiser Wilhelm II ble tvunget til å abdisere og Tyskland ble republikk. Samtidig ble parlamentarismen innført. Det var store streiker i landet og uro. Det var storstilt mytteri og desertering i marinen og hæren.

I denne perioden fikk det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) på godt og vondt en lederrolle i landet. I løpet av krigen hadde det revisjonistiske og i utgangspunktet krigspositive SPD sprukket og fått en mer radikal avlegger, det uavhengige sosialdemokratiske partiet (USPD).

I november dannet soldater og arbeidere flere steder i landet såkalte rådsgrupper, inspirert av de russiske sovjetene, og tok over makten. SPD brukte sin innflytelse i fagforeningene og det politiske liv ellers til å infiltrere og forsøke å nøytralisere disse rådene. SPD ønsket ikke en total samfunnsomveltning. De ønsket å bedre folks økonomiske og politiske rettigheter innenfor det kapitalistiske systemet. De fikk blant annet gjennom 8 timers arbeidsdag i dette momentet.

Fra midten av november 1918 og en drøy måneds tid framover satt SPD og USPD i regjering sammen. I desember var det flere hendelser med opptøyer og skyting mellom opprørere og militære og mellom forskjellige militære grupper. SPD søkte å mobilisere lojale grupper av tropper, som etter hvert ble kjent som de såkalte frikorpsene. Mot slutten av desember trakk USPD seg fra regjeringen pga dette.

1. januar 1919 dannet en utbrytergruppe fra USPD, det såkalte Spartakusforbundet med bl.a. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, det tyske kommunistiske parti (KPD). KPD og andre revolusjonære grupperinger organiserte igjen i januar store demonstrasjoner, hvor væpnede demonstranter okkuperte avisredaksjoner etc. Folk var misfornøyd med at det som var lovet dem i november ennå ikke var oppnådd, og stemningen var mer aggressiv. SPD satte inn frikorpsene mot demonstranter og okkupanter. Disse hadde stort sett frie hender og kan sammenlignes med dødsskvadroner. Flere hundre ble drept av frikorpsene i disse aksjonene i januar, bare i Berlin. Blant dem var Luxemburg og Liebknecht. Men den ønskede effekt fra SPD og det bestående ble oppnådd. Opprøret ble slått ned.

Den 19. januar ble det holdt valg på konstituerende nasjonalforsamling. SPD fikk flest stemmer (37,4 %) og dannet en koalisjonsregjering med to mindre sentrumspartier. Ebert fra SPD ble midlertid Rikspresident 11. februar. Weimar-konstitusjonen ble vedtatt 11. august 1919.

Utover vinteren og våren 1919 var det en rekke uroligheter og opptøyer flere steder i Tyskland. Det ble proklamert røde byer flere steder og borgerkrigslignende tilstander rådet. Lengst holdt opprørerne ut i Munchen. De proklamerte den Bayerske Rådsrepublikk som en selvstendig kommunistisk stat med Munchen som hovedstad, i konkurranse med den nyetablerte Weimar-republikken. 2. mai 1919 var slutten for den unge nasjonen. Dette regnes også som slutten på den tyske revolusjonen.

Selv om de revolusjonære hadde makten i både Berlin og andre deler i Tyskland i perioder av revolusjonen, ga de den fra seg igjen, til en stor del uten blodsutgytelse. Basale behov som mat, fred og bedre arbeidsvilkår sto høyere på agendaen enn en total omstrukturering av samfunnet.

De første jødene kom til Berlin på 1300-tallet. Korstogsfeberen som herjet Europa gjorde at de lette etter nye steder å slå seg ned. I Berlin fikk de ikke husly i særlig stor grad. Flere ganger ble den lille jødiske befolkningen utvist, og det var ikke før fra slutten av 1600-tallet det kom en permanent jødisk befolkning i byen. Det var restriksjoner på hvor store de jødiske familiene kunne bli og hvor mange som fikk lov å bosette seg i byen. I tillegg ble de pålagt hardere beskatning enn andre borgere i byen. Jødene livnærte seg hovedsaklig med bankvirksomhet og salg av edle metaller og edelstener. Midt på 1700-tallet var den jødiske befolkningen i Berlin på rundt 2000. Flere av familene hadde gjort det godt og var blant byens rikeste.

Mot slutten av 1700-talet ble Berlin senter for Haskalah, en jødisk “opplysningstid” som fokuserte på integrasjon i samfunnet og muligheten for å leve sekulært. Mange flyttet ut av de typiske jødiske områdene. I 1812 fikk de muligheten til å bli statsborgere av Prøyssen, og staten frafalt de spesielle “jødeskattene”. Mange jøder levde sekulært og stiftet familie med ikke-jøder, og mange gjorde stor suksess i forretningslivet og samfunnet forøvrig. Rundt år 1900 var den jødiske befolkningen i Berlin på rundt 110.000 eller 5 % av byens totale befolkning.

I perioden 1880-1930 var det en rik jødisk utvikling i Berlin. Flere synagoger ble bygget, jødiske aviser og tidsskrifter ble startet. Innen kulturfeltet og vitenskapen var det mange jødiske representanter, og jødene var en medvirkende faktor i framveksten av det moderne Berlin på 1900-tallet. I 1920 var Berlin verdens tredje største by, bak New York og London. Samtidig var anti-semittismen på fremmarsj. Dette kulminerte med nazistenes maktovertakelse i begynnelsen av 1930-tallet.

Fra 1933 og utover ble jødene i Berlin og Tyskland systematisk fratatt sine rettigheter. Jødiske barn måtte gå på egne skoler, og det ble lagt strenge føringer på jøders kontakt med resten av befolkningen. Dette økte naturlig nok det interne livet i det jødiske samfunnet. Fra sommeren 1938 ble jøder arrestert og internert for tvangsarbeid og i konsentrasjonsleire. Mellom 9. og 10. november samme år var den såkalte krystallnatten. Da ble en rekke jødiske forretninger og synagoger ødelagt og brent. I 1941 kom det kraftige restriksjoner på hvor jøder fikk lov å bevege seg i byen og alle måtte ha på en tydelig gul davidstjerne når de beveget seg utendørs. Drapene, arrestasjonene og interneringen fortsatte, og sommeren 1943 ble Berlin erklært Judenrein, fri for jøder.

Av byens ca. 130.000 jøder i 1930 emigrerte rundt 60.000, omtrent like mange ble drept. Bare 7.000-8.000 jøder fra Berlin var igjen etter krigens slutt.

Mmot alle odds ble det igjen etablert et jødisk samfunn i Berlin. De fleste bodde i den amerikanske sektoren av byen. Mange bostedsløse jøder som hadde overlevd krigen bosatte seg i Berlin. I øst var det en mye mindre jødisk befolkning. Det jødiske samfunnet i Berlin har sett en oppblomstring etter gjenforeningen. Det har også vært en økning på grunn av innvandring av russiske jøder, men her er det de siste årene strammet inn av tyske myndigheter. Antall jøder i Berlin i dag er rundt 20.000. Men fremdeles er antisemmitismen og rasismen et problem i Berlin og Tyskland.

Jødiske steder og minnesmerker i Berlin i dag: Synagogene i Oranienburgerstrasse og Rykestrasse. Det jødiske museet. Det nye Holocaust-minnesmerket.

Kreuzberg er den kanskje den mest kjente bydelen i Berlin. Navnet betyr ås med et kors på og det refererer til et minnesmerke i Viktoriaparken lengst syd i bydelen. Det ble satt opp i 1821 for å memorere slaget mot Napoleon den første.

Bydelen grenser mot Schöneberg i vest, Mitte og Friedrichshain i nord, Treptow i øst og Tempelhof og Neukölln i sør. Fra og med den store distriktsrefomen i Berlin i 2001 er Kreuzberg en del av Friedrichshain-Kreuzberg. Disse to områdene ligger på hver sin side av Spree, med bare den lett eventyraktige Oberbaumbrüche som binder dem sammen. Broa er avbildet på distriktets flagg. Mange av innbyggerne syns Friedrichshain-Kreuzberg er en unaturlig konstellasjon. Det var for eksempel mye diskusjon om hvor det administrative senteret for skulle plasseres. Etter å ha kastet mynt og kron havnet det i Friedrichshain. De største partiene i Friedrichshain-Kreuzberg er De Grønne med 20 representaner, SPD med 15 og Venstrepartiet med 11. Totalt er det 55 representanter i distriktsrådet. Distriktet er på 20 kvadratkilometer og det bor 258.000 mennesker i her.

Historisk sett er Kreuzberg et ganske nytt område, det ble kraftig utbygget på slutten a 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det var Berlins tettest befolkede bydel med rundt 50.000 innbyggere per kvadratkilometer og ikke spesielt gode forhold sanitært. Bydelen hadde en stor jødisk befolkning.

I delingen av Berlin etter andre verdenskrig havnet Kreuzberg i den amerikanske sonen. Det østlige området lå som en isolert halvøy med (etter hvert) muren og Landwehr-kanalen som delelinjer. Her var det mange tomme leiligheter og lave husleier. Etter hvert ble området befolket av tyrkiske innvandrere, pasifister (beboere i Vest-Berlin slapp militærtjeneste), punkere og anarkister. Mange av gårdene i området ble okkupert. På 1970- og 80-tallet var Kreuzberg en etnisk, kreativ og kulturell smeltedigel i Berlin og Vest-Tyskland. Hver 1. mai var det opptøyer i bydelen og dette har fortsatt, til dels rutinemessig, etter manges mening.

Etter gjenforeningen har bydelen mistet noe av momentumet til østlige bydeler som Mitte, Prenzlauer Berg og Friedrichshain. Fra å være en geografisk bakevje i Vest-Berlin var Kreuzberg igjen en svært sentral bydel i Berlin. Noen av områdene har gjennomgått en gentrifisering, men du føler ennå noe av “fordums storhet” når du rusler rundt i gatene i Kreuzberg. Fremdeles bor det en høy andel tyrkere her. Bydelen sliter med høy arbeidsledighet, kriminalitet og narkotikaomsetning.

Bra steder å ta seg en spasertur er Oranienstrasse og Bergmannstrasse. Nordvest i bydelen er det en rekke interessante museer, for eksempel det jødiske museet, Martin Gropius Bau og Checkpoint Charlie.

De fleste husker noe om Riksdagen i Berlin som brant og at Adolf Hitler og kretsen rundt ham brukte dette som et påskudd til å få politisk kontroll over det tyske riket. Men hva var det egentlig som skjedde?

Om kvelden den 27. febrauar 1933 mottok en av brannstasjonene i Berlin melding om at det brant i Riksdagen, bygget som huset det tyske parlamentet. Det virket som om brannen hadde startet på flere ulike steder. Den var eksplosjonsartet og bygget fikk store skader. Brannvesenet fant den forvirrede og skjorteløse nederlandske kommunisten Marinus van der Lubbe i bygget. Hitler, som på denne tiden var kansler i Tyskland, brukte dette som bevis for at kommunistene hadde startet brannen og at den var første ledd i en kommunistisk revolusjon i Tyskland. Samme kveld ble 4000 ledende kommunister over hele Tyskland arrestert.

Morgenen etter fikk Hitler den tyske presidenten von Hindenburg til å signere Reichstagsbrandverordnung, en forordning som begrenset eller satte en rekke borgerrettigheter ut av kraft. Pressefrihet, talefrihet, organisasjonsfrihet ble begrenset og myndighetene fikk i øket grad lov til å overvåke og internere folk uten lov og dom. For eksempel ble det tyske kommunistpartiet forbudt 1. mars 1933.

Ved riksdagsvalget 5. mars, som Hitler hadde utskrevet umiddelbart etter at han tiltrådte som kansler 30. januar 1933, fikk nazipartiet NSDAP 44 % av stemmene og sammen med støttepartier hadde de majoritet i Riksdagen. Ved hjelp av trusler, bestikkelser og lovnader (som ikke ble holdt) fikk Hitler de nødvendige to tredjedels flertall for å innføre Ermächtigungsgesetz, Bemyndigelsesloven 23. mars. Dette vedtaket overførte det lovgivende ansvaret fra Riksdagen til regjeringen, slik at den i prinsippet ble gitt varige diktatoriske fullmakter. Kun representantene for det sosialdemokratiske SPD stemte til slutt i mot dette forslaget. Stolene til kommunistrepresentantene sto tomme.

For å underbygge påstanden om at det var kommunistene som sto bak brannen, ble tre bulgarske medlemmer av Komintern (Den kommunistiske internasjonale) arrestert for medvirkning. Disse og van der Lubbe ble stilt for retten i Leipzig høsten 1933. Det var stor interesse for rettssaken og den ble kringkastet direkte på radio. Myndighetene var sikre på å vinne og samtidig ha en juridisk og moralsk ryggdekning for forfølgelse av opposisjonen. Dimitrov, den mest kjente av de tre Komintern-medlemmene, ledet sitt eget forsvar. Han klarte å sannsynliggjøre overfor retten at det var nazistene selv som sto bak brannen. De tre ble frikjent. Van der Lubbe ble kjent skyldig og dømt til døden. Hitler ble rasende over frifinnelsene, og endret det juridiske systemet slik at dev var de såkalte Folkedomstoler som dømte i saker om forræderi o.l.

I ettertid har det vært diskusjon fram og tilbake om hvem som virkelig sto bak brannen i Riksdagen. De fleste er enige om at van der Lubbe hadde noe med den å gjøre, men at det sto andre bak ham. Det har lenge vært en allmenn antagelse at disse bakmennene var en av spesialgruppne i SA eller SS og at brannen var et kalkulert påskudd til på konstitusjonelt vis å overta makten i Tyskland. Riksdagen sto dessuten som et symbol for mange av de verdiene som Hitler og nazistene foraktet. Slik sett kan brannen ha blitt betraktet som en passende metafor for hvilken retning de ønsket å føre landet.

Etter brannen flyttet parlamentet til Krolloper rett vis-a-vis Riksdagsbygningen. Det var som navnet antyder et operahus. I operasalen her fortsatte marionetteparlamentet å møtes fram til april 1943.

Du kan sikkert navnet på en håndfull flyplasser rundt omkring i verden. Tempelhof Flughafen er en de færreste har landet på eller lettet fra. Allikevel har den gjennom historien vært scene for historiske begivenheter som har gjort den verdensberømt.

Alt begynner stille og rolig på 1920-tallet. Samtidig som Berlin ekspanderer, bygges anlegg for den nye tidens mest spektakulære reisemetode på en gammel militær eksersersplass i byen. Mennensket har overvunnet en av de siste skanser. Det kan fly!

Nazistenes sjefsarkitekt Albert Speer fattet tidlig interesse for flyplassen. Som en del av prosjektet med å omskape Berlin til Germania, ble nytt terminalbygg og hangar bygget i ett. Det er fremdeles ett av verdens største bygg, selv om det aldri ble helt ferdigstilt på grunn av andre verdenskrig og dens gang.

Flyplassen ble ikke brukt til militære formål under krigen og det er kanskje derfor den ble spart for allierte bomber i slaget om Berlin.

Som Tyskland ble også Berlin delt i fire etter krigen. Tempelhof flyplass lå i den amerikanske sonen, og amerikanerne rykket inn her sommeren 1946. To år senere var forholdene mellom de temporært allierte blitt så dårlig at Sovjetunionen stengte alle transittveier og jernbanelinjer til Vest-Berlin. Vestmaktene bestemte seg for å bruke flyfrakt for å holde liv i befolkningen på 2,5 millioner mennesker. Hvert tredje minutt døgnet rundt lettet og landet et fly på Tempelhof de elleve månedene blokaden varte. Dagsbehovet for varer var på 4500 tonn.

Fram til Berlin-Tegel åpnet i 1975 var Tempelhof kombinert militær og sivil flyplass for Vest-Berlin. I de 15 årene fram til gjenforeningen i 1990 var det bare militær flytrafikk her, men etter dette har det vært sivil kortbanetrafikk til og fra andre tyske byer og nabolandene.

Amerikanerne pakket sammen og overlot flyplassen til tyskerne i 1993. Året etter var den siste amerikanske soldaten reist hjem fra Berlin.

Et enormt “ledig område” mitt i Berlin har fått det til å koke i hodene på kreative sjeler. Forslagene har vært mange. Blant de mer fantasifulle har vært et Disneylandanlegg og et spa- og velværesenter med egen flystripe for all verdens rikfolk. Slik det ser ut nå, har myndighetene i byen tenkt å la området gro igjen og overlate det til befolkningen som park og rekreasjonsområde. Dog med noe bebyggelse i randsonene.

Fremdeles er det trafikk her, men flyplassen legges ned i oktober 2008. I dag passerer rundt 800 passasjerer daglig den kombinerte ankomst- og avgangshallen. Det gir en merkelig følelse av jernbanestasjon og svunne tider å rusle rundt inne i terminalbygget. Rett utenfor den store hallen stopper flyene og slipper av passasjerene. Det er milevis unna dagens ørkesløse korridor- og terminalmareritt, også kjent som flyplasser. Arkitekturen er litt streng og monumental. Restauranten oppe i andre etasje er stengt. Kiosken er åpen enn så lenge. Det er ikke mange mennesker å se den januardagen i år jeg er på besøk. Det er som å være på et levende flyplassmuseum.

I følge politiske myndigheter i Berlin vil verdens største bygning høyst sannsynlig bli bevart for ettertiden.

Helmut Newton fotograferte. Mest kvinner. Han var en enfant terrible innen moteverdenen. Jødegutten fra Berlin som brukte elementer av kink, sm og (i følge seg selv) også nazismens estetikk i sine bilder. Via en 25 års omvei fra Berlin til Singapore, Australia og London slo han ned som en bombe i Paris på begynnelsen av 1960-tallet. Han er beskrevet som mannen som dro motefotografiet ut fra en høflig overklasseverden og plasserte det i grenselandet til pornografien.

Helmut Neustaedter ble født inn i en jødisk øvre middelklasse-tilværelse i Berlin i 1920. Han karakteriserer selv oppveksten i den tyske verdensmetropolen som “meget vakker”. Som 12-åring begynte han å ta bilder. Fra han var 16 jobbet han som lærling hos en kvinnelig teaterfotograf i Berlin. To år senere så familien skriften på veggen og flyktet. Mor og far til Argentina, Helmut via Singapore til Australia. Et sted på veien forandret han etternavnet til Newton.

Oppveksten i Berlin var inspirasjonskilde gjennom hele karrieren, spesielt i sorthvitt-arbeidene. Marlene Dietrich, den tyske regissøren Erich von Stroheim, den franske nattfotografen Brassai er referanser han ofte nevnte. I tillegg til 30-tallets nazister, som han i barndommen fra balkongen bokstavelig talt betraktet i kamp mot kommunistene.

Newton åpnet eget fotostudio i Australia etter andre verdenskrig. I 1948 giftet han seg med skuespilleren June Brown. De holdt sammen hele livet. Han fikk engasjementer fra amerikansk Vogue på 50-tallet og i 1957 flyttet paret til London, der han jobbet for engelsk Vogue. Men England og Newton fant aldri helt tonen. Han fortalte senere i et intervju at han aldri forsto seg på engelskmennene, og filosoferte videre på at det kanskje var derfor han “ikke tok gode bilder der”. I 1961 flyttet June og Helmut til Paris og der løsnet det. Redaktørene i fransk Vogue lot ham få frie tøyler og han karakteriserte seg selv “som et villdyr som er sluppet løs” i denne perioden.

Etter et hjerteinfarkt i 1970 ble det mindre motefotografering. Utover på 70-tallet kom stilen han er mest kjent for i dag. “Han begynte å ta bilder innenfra seg selv,” som June har uttrykt det. Han fokuserte mer på akt (les nakne, gjerne store, damer) og portretter, og hentet inspirasjon fra oppveksten i Berlin.

Fra slutten av 70-tallet og framover kom de første bokutgivelsene og utstillingene. Kritikken var ofte knallhard mot det mange oppfattet som sexifiserte bilder. Dette gjorde selvfølgelig ikke annet enn å øke berømmelsen. Han tok en rekke portretter av celebriteter som Elisabeth Taylor, Maggie Tatcher, Cathrine Deneuve. Newton fortsatte å jobbe helt fram til han mistet kontrollen over sin Cadillac og kolliderte i en hotellvegg i Los Angeles i 2003. De siste tiårene levde Helmie og June delvis i Monaco, delvis i Los Angeles.

Newton elsket fødebyen Berlin hele livet og rett før han døde donerte han en stor samling av arbeidene sine til det nyetablerte Helmut Newton Foundation. Dette kan du besøke neste gang du er i Berlin, det ligger rett ved Bahnhof Zoo.

Jeg vet ikke hvor godt jeg egentlig liker bildene til Newton. På prinsippielt grunnlag syns jeg ikke motivene hans er så voldsomt interessante. Allikevel er det en slags varme og et særpreg som skinner gjennom, som gjør at jeg besøker utstillingen og blar i bøkene hans med jevne mellomrom.

Du har sett bildene av kanskje en million mennesker, i et eller annet stadium av intoksikasjon, midt på sommeren, 35 grader, halvparten med mindre klær enn du har på når du sover? Eller kanskje en filmsnutt eller ti på YouTube?

Ja, vi snakker om Love Parade. Dette Berlin-fenomenet som vokste fra en liten markering av en gjeng droputs til noe tilnærmet en folkebevegelse i løpet av 5-6 år. For så igjen å forvitre? Det blir ingen parade i år. Det var en fjor, men forut for den hadde det vært to år uten.

Men hva er egentlig Love Parade? Første utgave av evenementet ble holdt i 1989, fire måneder før muren falt. En av initiativtagerne var Matthias Roeingh, også kjent som Dr. Motte. 150 sjeler møtte opp i denne demonstrasjonen for fred og internasjonal forståelse gjennom musikken. Fram til 1996 ble Love Parade avholdt på Kurfurstendamm, hovedgata i gamle Vest-Berlin. Dette året møtte det opp rundt 750 000 sjeler, og hele arrangementet ble flyttet til Tiergarten, hvor det omkranser Siegelsseulle-statuen.

Klubber, labels og andre med tilknytning til musikkmiljøet i Berlin stiller med trailere fyllt med enorme anlegg og dansedekk på toppen. Opp mot 40 trailere har vært i aksjon. Verdens fremste djs har etter hvert dukket opp. Hver bil/dj kjører sin profil. Til slutt står alle trailerne rundt Siegelsseulle med seriekoblete anlegg og én dj styrer hele festen. Om kvelden og natten og dagen etter fortsetter festen i det meste som kan krype og gå av klubber i byen. Det største frammøtet var i 1999, da danset halvannen million rundt i parken og byen.

Hva er så grunnen til at dette ikke bare har tatt helt av og fortsetter hvert år. Dette høres jo veldig Berlin ut. Politiet rapporterer at bortsett fra dopmisbruk og dehydrering har det vært oppsiktsvekkende lite vold og bråk på arrangementene. Saken er at paraden helt fra starten av har markedsført seg selv som en demonstrasjon. I Tyskland er det en lov som sier at myndighetene må ta kostnadene med bevoktning og opprydding ved demonstrasjoner. Etter hvert som deltagerantallet har eksplodert har utgiftene eskalert. I flere år kranglet arrangører og myndigheter om hvem som skulle ta seg av regningen.

Love Parade har helt klart også fått en mye mer kommersiell profil de senere år. Dr. Motte har etablert Love Parade som et eget varemerke, med inntekter på alt fra lisensiering av opplegget andre steder i verden via cd-er og t-skjorter til leieinntekter fra vannselgere i parken på selve paradedagen. I 2002 avgjorde en tysk domstol at arrangementet var å betrakte som kommersielt. Dette var spikeren i kista for 2004 og 2005.

I 2006 ble paraden sponset av helsestudiokjeden McFit. I år har planene tydeligvis skjært seg. I år vil Love Parade bli arrangert i Essen!

Som nevnt har Love Parade fått flere avleggere i andre land, som Norge, England, Sveits, Australia, Mexico, USA, Chile. De fleste stedene har arrangementet dødd hen etter et par år, gjerne pga konflikter med lokale justismyndigheter. I Berlin kom motsvaret Fuck Parade i 1997. Det handler ikke om sex, men er en forkortelse for Fuck the Love Parade. Fuck Parade er kritiske til det kommersielle aspektet ved storebror. De holder forøvrig på fremdeles.

Sees i Essen?