berlinblogger.no

I dag er det første mai og det kan passe å skrive noen ord om Karl Liebknecht (her fra en tale i Tiergarten 1918). En av de store gatene i Berlin bærer hans navn. Når Unter den Linden passerer Spree skifter den navn til Karl-Liebknecht-Strasse.

Liebknecht ble født i Leipzig i 1871. Faren var med på å starte Det sosialistiske arbeiderpartiet i Tyskland, som ble til Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD) i 1891. Karl studerte jus og politisk økonomi med pengestøtte fra partiet, først i hjembyen, så i Berlin. Han brukte sin utdanning og senere virke som advokat til å kjempe for og forsvare marxismen.

I 1907 ga han ut boken Militarismus und Antimilitarismus, som var et kraftig angrep på de krigshissende trendene i tiden. For dette ble han dømt til 18 måneders fengsel. Under fengselsoppholdet ble han stemt inn i det lokale distriktstinget og fra 1912 satt han i Riksdagen. Han var et av de radikale elementene i SPD som kjempet mot det de så som revisjonisme av den marxistiske doktrine.

Gjennom første verdenskrig ble han en lederskikkelse i bevegelsen som kjempet mot regjeringen og krigen. Ved en avstemning i Riksdagen om landets deltagelse i første verdenskrig i desember 1914, var han den eneste som stemte nei. I 1915 mistet han sin immunitet som riksdagsmann og ble tvangsutskrevet til en form for siviltjeneste (han var jo militærnekter) ved østfronten i Sibir. På grunn av helseproblemer kom han tilbake til Tyskland etter et halvt års tid. Han ble ekskludert fra SPD og dannet undergrunnsbevegelsen Spartakusforbundet sammen med bl.a. Rosa Luxemburg. Denne gruppen produserte store mengder illegal revolusjonær propaganda.

1. mai 1916 holdt Liebknecht en tale i Berlin hvor han oppfordret massene til å gjøre revolusjon og trekke Tyskland ut av krigen. For dette ble han igjen fengslet. Under urolighetene og opptøyene i november 1918 ble han (som mange andre politiske fanger) sluppet fri. 9. november 1918 proklamerte Liebknecht Den tyske sosialistiske republikk fra balkongen på Berlins rådhus, bare to timer etter at Philipp Scheidemann hadde proklamert Weimar-republikken fra balkongen på Riksdagen.

Vinterhalvåret 1918-1919 var en turbulent tid med mange fraksjoner som kjempet om makt i det vakuumet som oppstod etter at Keiser Wilhelm II abdiserte og krigen var over. Liebknecht, Luxemburg og flere andre etablerte Det tyske kommunistparti nyttårsaften 1918/19. Kommunistene ønsket en revolusjon etter mønster av den som foregikk i Russland. I januar 1919 fikk de en voldsom respons fra massene i Berlin, og hundretusener var ute i gatene. Dette skremte den sittende SPD-regjeringen til å sette inn hæren og såkalte frikorps av soldater, i prinsippet rene dødsskvadroner.

Den 13. januar ble Liebknecht og Luxemburg funnet og arrestert av en av disse frikorpsene i en leilighet i Berlin. To dager senere ble de begge drept. Liebknecht havnet i en umerket massegrav. I løpet av våren 1919 var opprøret slått ned. Weimar-republikken hadde seiret. Mange mener den bitterheten som oppsto mellom SPD og kommunistene gjorde at de på 1920-tallet aldri klarte å samle seg til felles kamp mot den voksende nazibevegelsen.