Helmut Newton
Helmut Newton fotograferte. Mest kvinner. Han var en enfant terrible innen moteverdenen. Jødegutten fra Berlin som brukte elementer av kink, sm og (i følge seg selv) også nazismens estetikk i sine bilder. Via en 25 års omvei fra Berlin til Singapore, Australia og London slo han ned som en bombe i Paris på begynnelsen av 1960-tallet. Han er beskrevet som mannen som dro motefotografiet ut fra en høflig overklasseverden og plasserte det i grenselandet til pornografien.
Helmut Neustaedter ble født inn i en jødisk øvre middelklasse-tilværelse i Berlin i 1920. Han karakteriserer selv oppveksten i den tyske verdensmetropolen som “meget vakker”. Som 12-åring begynte han å ta bilder. Fra han var 16 jobbet han som lærling hos en kvinnelig teaterfotograf i Berlin. To år senere så familien skriften på veggen og flyktet. Mor og far til Argentina, Helmut via Singapore til Australia. Et sted på veien forandret han etternavnet til Newton.
Oppveksten i Berlin var inspirasjonskilde gjennom hele karrieren, spesielt i sorthvitt-arbeidene. Marlene Dietrich, den tyske regissøren Erich von Stroheim, den franske nattfotografen Brassai er referanser han ofte nevnte. I tillegg til 30-tallets nazister, som han i barndommen fra balkongen bokstavelig talt betraktet i kamp mot kommunistene.
Newton åpnet eget fotostudio i Australia etter andre verdenskrig. I 1948 giftet han seg med skuespilleren June Brown. De holdt sammen hele livet. Han fikk engasjementer fra amerikansk Vogue på 50-tallet og i 1957 flyttet paret til London, der han jobbet for engelsk Vogue. Men England og Newton fant aldri helt tonen. Han fortalte senere i et intervju at han aldri forsto seg på engelskmennene, og filosoferte videre på at det kanskje var derfor han “ikke tok gode bilder der”. I 1961 flyttet June og Helmut til Paris og der løsnet det. Redaktørene i fransk Vogue lot ham få frie tøyler og han karakteriserte seg selv “som et villdyr som er sluppet løs” i denne perioden.
Etter et hjerteinfarkt i 1970 ble det mindre motefotografering. Utover på 70-tallet kom stilen han er mest kjent for i dag. “Han begynte å ta bilder innenfra seg selv,” som June har uttrykt det. Han fokuserte mer på akt (les nakne, gjerne store, damer) og portretter, og hentet inspirasjon fra oppveksten i Berlin.
Fra slutten av 70-tallet og framover kom de første bokutgivelsene og utstillingene. Kritikken var ofte knallhard mot det mange oppfattet som sexifiserte bilder. Dette gjorde selvfølgelig ikke annet enn å øke berømmelsen. Han tok en rekke portretter av celebriteter som Elisabeth Taylor, Maggie Tatcher, Cathrine Deneuve. Newton fortsatte å jobbe helt fram til han mistet kontrollen over sin Cadillac og kolliderte i en hotellvegg i Los Angeles i 2003. De siste tiårene levde Helmie og June delvis i Monaco, delvis i Los Angeles.
Newton elsket fødebyen Berlin hele livet og rett før han døde donerte han en stor samling av arbeidene sine til det nyetablerte Helmut Newton Foundation. Dette kan du besøke neste gang du er i Berlin, det ligger rett ved Bahnhof Zoo.
Jeg vet ikke hvor godt jeg egentlig liker bildene til Newton. På prinsippielt grunnlag syns jeg ikke motivene hans er så voldsomt interessante. Allikevel er det en slags varme og et særpreg som skinner gjennom, som gjør at jeg besøker utstillingen og blar i bøkene hans med jevne mellomrom.
