Jødene i Berlin
De første jødene kom til Berlin på 1300-tallet. Korstogsfeberen som herjet Europa gjorde at de lette etter nye steder å slå seg ned. I Berlin fikk de ikke husly i særlig stor grad. Flere ganger ble den lille jødiske befolkningen utvist, og det var ikke før fra slutten av 1600-tallet det kom en permanent jødisk befolkning i byen. Det var restriksjoner på hvor store de jødiske familiene kunne bli og hvor mange som fikk lov å bosette seg i byen. I tillegg ble de pålagt hardere beskatning enn andre borgere i byen. Jødene livnærte seg hovedsaklig med bankvirksomhet og salg av edle metaller og edelstener. Midt på 1700-tallet var den jødiske befolkningen i Berlin på rundt 2000. Flere av familene hadde gjort det godt og var blant byens rikeste.
Mot slutten av 1700-talet ble Berlin senter for Haskalah, en jødisk “opplysningstid” som fokuserte på integrasjon i samfunnet og muligheten for å leve sekulært. Mange flyttet ut av de typiske jødiske områdene. I 1812 fikk de muligheten til å bli statsborgere av Prøyssen, og staten frafalt de spesielle “jødeskattene”. Mange jøder levde sekulært og stiftet familie med ikke-jøder, og mange gjorde stor suksess i forretningslivet og samfunnet forøvrig. Rundt år 1900 var den jødiske befolkningen i Berlin på rundt 110.000 eller 5 % av byens totale befolkning.
I perioden 1880-1930 var det en rik jødisk utvikling i Berlin. Flere synagoger ble bygget, jødiske aviser og tidsskrifter ble startet. Innen kulturfeltet og vitenskapen var det mange jødiske representanter, og jødene var en medvirkende faktor i framveksten av det moderne Berlin på 1900-tallet. I 1920 var Berlin verdens tredje største by, bak New York og London. Samtidig var anti-semittismen på fremmarsj. Dette kulminerte med nazistenes maktovertakelse i begynnelsen av 1930-tallet.
Fra 1933 og utover ble jødene i Berlin og Tyskland systematisk fratatt sine rettigheter. Jødiske barn måtte gå på egne skoler, og det ble lagt strenge føringer på jøders kontakt med resten av befolkningen. Dette økte naturlig nok det interne livet i det jødiske samfunnet. Fra sommeren 1938 ble jøder arrestert og internert for tvangsarbeid og i konsentrasjonsleire. Mellom 9. og 10. november samme år var den såkalte krystallnatten. Da ble en rekke jødiske forretninger og synagoger ødelagt og brent. I 1941 kom det kraftige restriksjoner på hvor jøder fikk lov å bevege seg i byen og alle måtte ha på en tydelig gul davidstjerne når de beveget seg utendørs. Drapene, arrestasjonene og interneringen fortsatte, og sommeren 1943 ble Berlin erklært Judenrein, fri for jøder.
Av byens ca. 130.000 jøder i 1930 emigrerte rundt 60.000, omtrent like mange ble drept. Bare 7.000-8.000 jøder fra Berlin var igjen etter krigens slutt.
Mmot alle odds ble det igjen etablert et jødisk samfunn i Berlin. De fleste bodde i den amerikanske sektoren av byen. Mange bostedsløse jøder som hadde overlevd krigen bosatte seg i Berlin. I øst var det en mye mindre jødisk befolkning. Det jødiske samfunnet i Berlin har sett en oppblomstring etter gjenforeningen. Det har også vært en økning på grunn av innvandring av russiske jøder, men her er det de siste årene strammet inn av tyske myndigheter. Antall jøder i Berlin i dag er rundt 20.000. Men fremdeles er antisemmitismen og rasismen et problem i Berlin og Tyskland.
Jødiske steder og minnesmerker i Berlin i dag: Synagogene i Oranienburgerstrasse og Rykestrasse. Det jødiske museet. Det nye Holocaust-minnesmerket.
