berlinblogger.no

Revolusjonen i Tyskland varte fra november 1918 til mai 1919. Den var inspirert av den russiske revolusjonen og som denne utløst av den første verdenskrigen. Men utfallet i Tyskland ble et helt annet.

Høsten 1918 var det store omveltninger i det tyske riket. Landet tapte krigen. Keiser Wilhelm II ble tvunget til å abdisere og Tyskland ble republikk. Samtidig ble parlamentarismen innført. Det var store streiker i landet og uro. Det var storstilt mytteri og desertering i marinen og hæren.

I denne perioden fikk det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) på godt og vondt en lederrolle i landet. I løpet av krigen hadde det revisjonistiske og i utgangspunktet krigspositive SPD sprukket og fått en mer radikal avlegger, det uavhengige sosialdemokratiske partiet (USPD).

I november dannet soldater og arbeidere flere steder i landet såkalte rådsgrupper, inspirert av de russiske sovjetene, og tok over makten. SPD brukte sin innflytelse i fagforeningene og det politiske liv ellers til å infiltrere og forsøke å nøytralisere disse rådene. SPD ønsket ikke en total samfunnsomveltning. De ønsket å bedre folks økonomiske og politiske rettigheter innenfor det kapitalistiske systemet. De fikk blant annet gjennom 8 timers arbeidsdag i dette momentet.

Fra midten av november 1918 og en drøy måneds tid framover satt SPD og USPD i regjering sammen. I desember var det flere hendelser med opptøyer og skyting mellom opprørere og militære og mellom forskjellige militære grupper. SPD søkte å mobilisere lojale grupper av tropper, som etter hvert ble kjent som de såkalte frikorpsene. Mot slutten av desember trakk USPD seg fra regjeringen pga dette.

1. januar 1919 dannet en utbrytergruppe fra USPD, det såkalte Spartakusforbundet med bl.a. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, det tyske kommunistiske parti (KPD). KPD og andre revolusjonære grupperinger organiserte igjen i januar store demonstrasjoner, hvor væpnede demonstranter okkuperte avisredaksjoner etc. Folk var misfornøyd med at det som var lovet dem i november ennå ikke var oppnådd, og stemningen var mer aggressiv. SPD satte inn frikorpsene mot demonstranter og okkupanter. Disse hadde stort sett frie hender og kan sammenlignes med dødsskvadroner. Flere hundre ble drept av frikorpsene i disse aksjonene i januar, bare i Berlin. Blant dem var Luxemburg og Liebknecht. Men den ønskede effekt fra SPD og det bestående ble oppnådd. Opprøret ble slått ned.

Den 19. januar ble det holdt valg på konstituerende nasjonalforsamling. SPD fikk flest stemmer (37,4 %) og dannet en koalisjonsregjering med to mindre sentrumspartier. Ebert fra SPD ble midlertid Rikspresident 11. februar. Weimar-konstitusjonen ble vedtatt 11. august 1919.

Utover vinteren og våren 1919 var det en rekke uroligheter og opptøyer flere steder i Tyskland. Det ble proklamert røde byer flere steder og borgerkrigslignende tilstander rådet. Lengst holdt opprørerne ut i Munchen. De proklamerte den Bayerske Rådsrepublikk som en selvstendig kommunistisk stat med Munchen som hovedstad, i konkurranse med den nyetablerte Weimar-republikken. 2. mai 1919 var slutten for den unge nasjonen. Dette regnes også som slutten på den tyske revolusjonen.

Selv om de revolusjonære hadde makten i både Berlin og andre deler i Tyskland i perioder av revolusjonen, ga de den fra seg igjen, til en stor del uten blodsutgytelse. Basale behov som mat, fred og bedre arbeidsvilkår sto høyere på agendaen enn en total omstrukturering av samfunnet.