Weimar-republikken
Perioden mellom keiserriket Tyskland og Det tredje riket, fra 1919 til 1933, blir kalt Weimar-republikken. Navnet kommer fra stedet der forfatningen ble undertegnet. Man valgte Weimar som åsted for forfatningsutformingen fordi det fremdeles var sporadiske gatekamper og stor uro i Berlin. Det republikanske Tysklands første konstitusjonelle snubleskritt ble påbegynt mens den tyske revolusjon rullet for fullt og det var en svært kaotisk situasjon. En skjør allianse mellom de militære og sosialdemokratene, SPD, forsøkte å innføre parlamentarismen samtidig som man hardhendt opprettholdt den bestående samfunnsorden.
Republikkens første Rikspresident Friedrich Ebert fra SPD signerte den nye konstitusjonen 11. august 1919.
Fra 1919-1923 var en urolig periode i Tyskland. Det var flere kuppforsøk, blant annet Hitlers i Munchen 1923. Det var også arbeideropprør hvor store grupper streikende tok kontrollen over områder for kortere perioder. Nazister og kommunister slåss mot hverandre, og dette resulterte også i flere drap på utenforstående. Frankrike og Belgia invaderte industriområdet Ruhr i 1923 fordi Tyskland ikke så seg i stand til å betale mer krigserstatning. Industriproduksjonen stagnerte og lå langt under nivået før krigen. Rundt 5 millioner tyskere var arbeidsløse. Myndighetene forsøkte å løse problemene ved å trykke opp mere penger. Resultatet var den beryktede hyperinflasjonen. En periode i 1923 var en 50 milloner markseddel verdt 1 amerikansk dollar. Folk fyrte med pengesedler fordi det var billigere enn å kjøpe ved.
Så begynte det å gå bedre. 1923-29 var den gullalderen i Weimar-republikkens korte historie. USA stilte opp med lån slik at Tyskland kunne få igang sin egen økonomi igjen. Landet ble innlemmet i Folkeforbundet, forløperen til FN, og tegnet ikke-angrepspakt med arvefienden Sovjetunionen. Men det var mange kritiske stemmer i Tyskland til det de så som ettergivenhet mot det de oppfattet som urettferdige pålegg fra de seirende makter i krigen.
De fire siste årene av Weimar-republikkens eksistens ble igjen preget av nød og uro. Depresjonen i hele verden gjorde at lånene fra USA tørket inn, samtidig som hjulene i den tyske økonomien gikk saktere. Myndighetene satte i gang en knallhard liberalistisk økonomisk politikk, blant annet ved å kutte offentlige utgifter til beinet. Trygder og andre sosiale goder ble kraftig redusert. Dette gjorde at partiene på ytterfløyene i tysk politikk, KDS (Det tyske kommunistpartiet) og NSDAP (nasjonalsosialistene) fikk økt oppslutning. Ingen av disse partiene var spesielt interessert i å bevare den demokratiske, parlamentariske modellen. De hadde en felles interesse av å destabilisere samfunnet.
Parlamentarisk (og ellers!) var det en veldig rotete situasjon. Ingen partier eller blokker fikk flertall. Nazistenes oppslutning var aldri høyere enn oppunder 40 %. Men ved hjelp av å utnytte svakheter i forfatningen fra i 1919, og et kynisk politisk spill klarte Hitler og NSDAP å manøvrere seg dithen at de ved hjelp av lovlige metoder og rikspresident Hindenburgs naive aksept tilegenet seg både den lovgivende og utøvende makt i Tyskland. Fra og med mars 1933 var Tyskland et de facto ettparti-diktatur. Dette markerte slutten for et skjørt politisk eksperiment. I etterpåklokskapens klare lys hadde nok Weimar-republikken for mange odds i mot seg til å lykkes. Men tanken var god
