berlinblogger.no

Strandbad Müggelsee er det andre store utfartsstedet for bading i Berlin ved siden av Wannsee. Müggelsee var østberlinernes største og mest populære sommerrekreasjonssted. Flere har bemerket hvordan det kan se ut som de to badestedene lå i motsatte soner under den kalde krigen. Wannsee er litt forfallent og betongaktig, Müggelsee mer “gemütlich” og hjemmekoselig.

Müggelsee er den største av innsjøene i Berlinområdet. Den er på 7,4 kvadratkilometer, med lengde på 4,3 og bredde på 2,6 kilometer. Den blir også kalt Grosser Müggelsee. Tettstedene Friedrichshagen, Rahnsdorf og Müggelheim grenser til Müggelsee. Innsjøen er 8 meter på det dypeste. Ved sørenden ligger Müggelberge, et åsdrag som går opp i 115 meters høyde. Her er det et tårn hvor man har fin utsikt over området og kan se silhuetten av Berlin i bakgrunnen. Etymologien til navnet er uklar, noen tror det kommer fra slaviske mogyla som betyr grav, gravtopp. Andre mener navneopphavet er fra proto-indo-europeisk mighla som betyr tåke, sky.

For å komme deg “til sjøen” sør-øst for Berlin, tar du S-3 fra Ostbahnhof eller Ostkreuz til Friedrichshagen. Det er en tur på 15-20 minutter. Når du kommer ut av stasjonen, ligger den lille byen Friedrichshagen til høyre. Gå i stedet under broa til venstre og ta trikk nr. 61. Den fører deg trygt til stranden. Strandbad Müggelsee er nest siste stasjon på trikkelinja. Glemmer du å gå av er endeholdeplassen den lille, koselige tidligere fiskerlandsbyen Rahnsdorf.

Badeanlegget er bygget på 1930-tallet. Det er flere fritidsaktiviteter i tilknytning til stranden. I den bakenforliggende bygningen er det garderober, toaletter, restaurant og kiosk. I motsetning til de andre strandbadene i Berlin er Müggelsee gratis.

Hvis du blir lei av å grille deg er det et nettverk av gangveier og sykkelstier i de naturskjønne områdene rundt innsjøen. Det er også flere gode restauranter i området. I Friedrichshagen ligger det gamle bryggeriet Berliner Bürger Brau helt ned til vannkanten med egen Biergarten. Herfra er det ca 15 minutter å spasere langs hovedgaten i byen til S-bahnstasjonen.

Bak Riksdagen er det noen intrikate stål- og glasskonstruksjoner som har kommet opp de siste årene. Det har vært heisekraner og gravemaskiner og lastebiler der i årevis, men nå er de ferdige, nedpakkede, har reist til en annen byggeplass. Når du kommer litt nærmere ser du togene som kjører til og fra og DB-merket. Aha, det er den nye hovedjernbanestasjonen (22 bokstaver) i Berlin, Berlin Hauptbahnhof.

Du ser fire tårn med en nord-sør glasshvelving i mellom. Ut fra dette går svakt buede øst-vest glasshvelvinger i begge retninger. I de to glasshvelvingene som peker i alle fire himmelretninger er det solcellepaneler. Disse er med å generere strøm til stasjonen. Når du kommer inn i bygget ser du at det er i fem plan. Øverst, ti meter over bakkenivå ligger seks jernbanespor i nord-østgående retning. to av disse huser S-bahn. Femten meter under bakkenivå krysser 8 spor nord-syd. To av disse tilhører den forlengede u-bahnlinje 5, som har fått navnet U55. I mellom er det shopping og junkfood og 60 heiser og rulletrapper som forflytter folk dit de skal. Mennesker myldrer opp og ned og fram og tilbake. Jeg står med en viss høydeskrekk og bivåner det hele. En moderne maurtue, slår det meg. Berlin Hauptbahnhof blir matet av 1800 tog som stopper på stasjonen hver dag. På 24 timer er 350 000 mennesker innom.

Idéen om å samle Berlins jernbanetrafik i ett knutepunkt dukket opp ganske raskt etter gjenforeningen 1989. I 92 ble lokasjonen bestemt til ingenmanslandet rett ved muren nord for Riksdagen. Her lå S-bahnhof Lehrter Bahnhof. Arkitektkonkurranse ble utlyst og vunnet av et firma fra Hamburg.

Byggearbeidene startet i 95. Foruten selve jernbanestasjonen skulle det også lages tunneler for tog og biltrafikk under Spree og Tiergarten. Grunnstenen for selve stasjonsbygget ble lagt i 1998. 8 år senere sto Berlin Hauptbahnhof klar til bruk. Offisiell åpning ved forbundskansker Merkel var 26. mai 2006. En mengde mennesker var møtt fram. Her var det pomp og prakt og fyrverkeri og lasershow. Seremonien ble delvis ødelagt av en beruset 16-åring som gikk amok i mengden med kniv. Han skadet 41 mennesker, heldigvis mistet ingen livet. Arkitekten var ikke til stede på åpningen. I byggeprosessen oppsto det krangel mellom utbygger og utformer, blant annet ble øst-vest glasshvelvingen forkortet betydelig.

Uansett blir det spennende å følge med på om målet tyskerne har satt seg til at Berlin skal bli et moderne togknutepunkt i Europa slår til.

Hvis framsynte politikere står oss bi, kan vi om en 20-25 års tid ta høyhastighetstog fra Berlin til Oslo med 7 timers reisetid. I dag tar samme turen opp i mot ett døgn, omtrent det samme som for 100 år siden, og du må bytte tog fire ganger.

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om Walter Ulbricht. Hans navn dukker opp her og der i forbindelse med Berlin og DDR og desslike. Han var i midten i “arverekka” i Øst-Tysklands 41-årige historie. Før ham var Wilhelm Pieck som i følge sigende var en genuint populær leder. Etter kom den lett stakkarslige Erich Honecker, i hvert fall da han sto der og så sitt kongerike renne som sand gjennom fingrene.

Men det var Walter Ulbricht. Hvem var egentlig han? Jeg syns titlene i det gamle sosialistsystemet er litt vanskelig å få oversikten over. Ulbricht var generalsekretær i Det sosialistiske enhetspartiet fra 1950-1971. Han var også president i DDR fra 1960 til sin død i 1973, men så vidt jeg har kunnet bringe på det rene var det ikke her makten lå. Da Erich Honecker med Sovjets velsignelse overtok som generalsekretær var fallet fra maktens tinde et faktum for Ulbrichts del.

Ulbricht ble født i 1893. I 1920-åra var han aktivt medlem i det tyske kommunistpartiet. Han tilbrakte et år på Kominterns Lenin internasjonale skole i Moskva i 1924/25. Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 flyktet Ulbricht til Frankrike og deretter Moskva. Herfra posisjonerte han seg i forhold til sine tyske rivaler og kretsen rundt Stalin. Umiddelbart etter krigen var han tilbake i Tyskland som sovjetrussernes forlengede arm.

Walter Ulbricht ble sett på som en hardbarket stalinist. Samtidig var han en grå byråkrattype, som ikke forsøkte å bygge opp en kult rundt sin egen person. Da Stalin døde i 1953 var posisjonen hans utsatt. Ironisk nok var det oppstanden i Berlin i juni samme år som trygget stillingen hans. Den holdt han helt fram til dårlig kjemi med sovjetrussernes leder Leonid Breznev tvang ham til å trekke seg “grunnet dårlig helse” i 1971.

På 1950-tallet gjennomførte han en antikvert økonomisk reform med hovedfokus på tungindustri. Dette var en medvirkende årsak til de store problemene DDR hadde med hjerneflukt fram til muren kom i 1961. Mange av de beste hodene i landet forsvant årlig i hundretusentalls til vesten.

På 1960-tallet fikk myndighetene i Øst-Tyskland mer fart på den økonomiske utviklingen. Man overlot i større grad til de faglige ekspertene å ta avgjørelsene på sine relevante fagfelt, i stedet for at dette ble bestemt på politisk plan. Dette bekymret sovjetrusserne og fløyen rundt Erich Honecker. Det bekymret dem etter hvert såpass at Ulbricht som nevnt ble støtt ut i kulden i 1971.

To år senere døde han av hjerneslag.

Hva var det som fikk alle disse menneskene til å vie sitt liv til det kommunistiske system og delvis marionettetilværelse under Sovjetunionen? Jeg tror en enkel forklaring er at dette var en generasjon som var vokst opp i de høydramatiske tiårene fra 1910 og framover. De trodde på kommunismen. Den fremste eksponenten for kommunisme i verden var Sovjetunionen. Resten gir seg selv.

Minneverdig sitat fra Walter Ulbricht (i juni 1961, to måneder før muren): “Ingen har til hensikt å bygge en mur.”

Kilde: Wikipedia

Tresor er en annen av disse Berlininstitusjonene man snubler over her ute på nettet når man sitter rødøyd og det er langt på natt.

Tresor var en klubb på Potsdamer Platz, som holdt på fra 1991 til den stengte dørene i 2005. Kanskje den musikalsk sett viktigste klubben i byen, er det mange der ute som mener.

Dimitri Hegemann var et av drivkreftene den gang. Han trekker i trådene ennå. I følge folkloren hadde han nettopp satt i gang et kunstgalleri i en av de forlatte byggene ved Potsdamer Platz i 1990. En dag gikk de ned i de støvete kjellergangene under det som på 20-tallet hadde vært Berlins mest fasjonable varehus. Her fant de et toetasjes hvelv, urørt i 50 år. Tresor var født.

På Tresor var profilen fra dag én kvalitet. De beste artistene og platesnurrerne fra Tyskland, Detroit og ellers i verden har stort sett vært innom på et eller annet stadium i klubbens fjortenårige historie. Blake Baxter, Juan Atkins, Eddie ‘Flashin’ Fowlkes, Jeff Mills ++ av innovatørene fra Detroit ‘kom hjem’ på Tresor og i Berlin, kanskje litt som da svarte jazzmusikere fikk den anerkjennelsen de fortjente i Paris på 1920-tallet. Tanith, Jonzon, Rok, Paul van Dyk, Kid Paul, Dr. Motte, Thomas Fehlmann, Ellen Allien. Pionerer fra Berlin som folk etter hvert kom fra hele verden for å få med seg. Med kondensen rennende fra veggene, blant rustne stålkonstruksjoner og rekker av oppbrutte bankbokser. Nede i kjellerhvelvene på Potsdamer Platz.

Mens heisekranene snurret rundt, definitivt ikke i takt med musikken, og Sony Center og det nye hovedkontoret til Mercedes Benz ble oppført et steinkast unna, sa det seg selv at dette ikke kunne fortsette. Noe med feil sengekamerater.

Men fortvil ikke. Berlin hviler sjelden på laurbærne over tidligere sagnomsuste landemerker. Allerede i slutten av mai åpner Hegemann & co et nytt sted i Tresors ånd. Modem ligger i Kopernicker Strasse i Mitte. Det er en tidligere kraftstasjon på ca 20000 kvm. Her vil det også komme en del andre kulturaktiviteter, i tillegg til clubbing. Vi vil beholde mest mulig uforandret, sier Hegemann om det røffe interiøret til International Herald Tribune, så får vi se om vi klarer å tjene litt penger også. Klarer de å holde på spiriten fra nittitallet, eller vipper det over i noe annet? Spennende å se.

Tresor har også hele veien vært en label, og den holder på fremdeles. Her har Detroit-Berlin forbindelsen vært viktig. Mange av artistene som opp gjennom åra har spilt på klubben har også gitt ut plate og vært med på kompilasjonene. Tresor Records har sluppet rundt 100 LPer og 100 maxisingler siden starten i 91 under mottoet “From the underground to you”.

Kilder: Wikipedia, International Herald Tribune, Tresor

Hvis du er en av dem som sier Jeg skjønner ingenting av sånn moderne kunst og du virkelig har lyst til å se noe som appellerer til iqen ELLER du har skikkelig peiling på moderne kunst SÅ er Hamburger Bahnhof noe for deg. Kanskje.

Nei. Det er ikke en jernbanestasjon, selv om det har vært det for lenge lenge siden, over hundre år faktisk. Noen mennesker fant ut i 1987 at denne utbombede ruinen rett inntil muren på vestlig side måtte være perfekt for en utstilling. Det samme tenkte noen igjen året etter og så ballet det på seg og i 1996 sto herligheten ferdig oppusset. Berlin bys museum for moderne kunst, rett og slett.

Jeg har vært der flere ganger og jeg tar alltid en tur innom hvis jeg har tid. Selv om noe ikke appellerer og andre ting gir meg frysninger på ryggen, mens tredje ikke en gang blir verdiget et skuldertrekk. Men det er mye bra der også, altså. Både permanent og temporært. Og så er det mye. Huset er stort. Og så har det en god stemning. Det er hyggelig å være der. En fin restaurant har de også, i østfløyen.

Noen av navnene som henger der på de små lappene under kunstverkene har til og med jeg hørt om. Joesph Beuys, Andy Warhol, Damien Hirst, Robert Rauschenberg, Roy Lichtenstein. Mange kan jeg ikke huske. Kanskje jeg aldri har hørt om dem. Sol Lewitt, Lawrence Weiner, Robert Ryman, Marcel Broodthaers, Francis Picabia, Sigmar Polke, Gerhard Richter, Georg Baselitz, Blinky Palermo, Daniel Richter, Luc Tuymans.

Et av fundamentene i samlingen er kunstsamleren Erich Marx gave til hjembyen. Den inneholder kunst fra midten av 1900-tallet og fremover.

Et annet og nyere tilskudd er samlingen til Friedrich Christian Flick. Den vises i puljer i det avlange skuret mot nordvest. Her er det mye som er veldig minimalistisk, mange strenge lyder, tilløp til litt trykkende rom. Ikke å anbefale på grensepsykotiske dager. Det meste er materiale fra de siste to tiårene av det forrige århundret. Forøvrig la Flick grunnlaget for formuen sin, som igjen la grunnlaget for kunstsamlingen, under nazitiden. Dette har skapt en del bråk og røre. Men i dag skulle vi forsøke å holde oss unna andre verdenskrig på denne siden.

Akkurat nå huser Hamburger Bahnhof en utstilling om smerte. Den er i samarbeid med Charite-sykehuset, som er Berlins største og ligger like i nabolaget. Dette er en parallellutstilling både på jernbanestasjon (ex) og sykehus.

Adresse: Invalidenstraße 50-51
Buss 120, 147, 240, 245 til Invalidenpark og S til Hauptbahnhof

En dag kom jeg over en bok jeg leste en gang for hundre år siden. Emil og detektivene. Det er en barnebok. Jeg husker stemningen i den ennå. Jeg skal definitivt lese den igjen.

Forfatteren heter Erich Kästner. Boka kom ut i 1928, ett år etter at Kästner hadde flyttet til Berlin fra sin fødeby Dresden. Settingen er i en av forstedene til Berlin. Emil fra landet blir robbet på vei til Berlin. En lokal guttegjeng i byen hjelper ham med å få tilbake pengene. Det er et driv og en humor i fortellingen som går dagens Harry Potter en høy gang. Boka er dessuten en god beskrivelse av livet i Weimar-republikken, kanskje Europas første moderne demokrati.

Emil og detektivene ble en knallsuksess da den kom ut. Bare i Tyskland solgte den i over to millioner eksemplarer, og den har blitt oversatt til 59 språk. Det har blitt laget tre tyske og en amerikansk filmversjon av Emil. Som barnebok var den nyskapende fordi den foregikk i samtiden og ikke i en eller annen fantasiverden. Den var også en av forløperne i “barnedetektiv”-sjangeren.

Kästner hadde en mangslungen litterær produksjon. Foruten barnebøkene skrev han poesi, én voksenroman, filmmanus og avisartikler. Kuriøst nok var han kanskje den eneste tyske forfatter som nøt stor popularitet i Israel i de første tiårene etter 1948.

Under nazi-perioden fra 1933-45 i Tyskland, gikk han i såkalt indre eksil. Han var ikke direkte politisk, men uttalt skeptisk til de nye makthaverne og pasifistisk innstilt. I perioden fikk Kästner publiseringsforbud, han ble avhørt av Gestapo flere ganger, ble utstengt fra forfatterforeningen og bøkene hans ble brent på de store bokbålene rundt om i Tyskland i 1933.

Kästner ble, dobbeltmoralistisk nok, hyret inn til anonymt å skrive manus til nazistyrets paradefilmproduksjon Baron von Munchausen i 1942. Kästner og andre filmkolleger fabrikerte en filminnspilling i Syd-Tyskland våren 1945 for å unngå det de fryktet (med rette) skulle bli sovjetrussernes brutale angrep på Berlin. Etter krigen bosatte Kästner seg i München. Der døde han i 1974, 75 år gammel.

Kilder: Wikipedia, New Books in German

Selv om Berlin er stor og stygg (les: monumental) og ikke har permanent tivoli eller Disneyland, kan barna ha en fin sommeruke i byen.

Bading er alltid populært. Det er flere offentlige svømmebasseng både med og uten tak rundt i de forskjellige bydelene. Eller du kan “dra til stranden”, i Berlin betyr det en av de mange innsjøene rundt byen. De mest kjente strandbadene er Wannsee i vest og Müggelsee i øst. Her har du en oversikt over bademuligheter i Berlin.

I nærheten av Mitte/Alexanderplatz står det 365 meter høye Fjernsynstårnet som et landemerke du ser fra hele byen. Restauranten oppe i kula bruker en time på å rotere 360 grader. Over Spree ligger den lett barokke Berliner Dom. Den kan bestiges fra innsiden. Når du kommer til topps er det mulighet for å gå på utsiden av domen. Fint for dem med høydeskrekk. Vel nede igjen kan det kanskje passe med 1-2 timers elvecruise for å samle tankene og hvile fotsålene. Sightseeingbåtene ligger tett som hagl rett overfor Domen.

Ta buss 200 (toetasjes) eller S-bahn til Bahnhof Zoo. Gå i zoologisk hage og akvarium. Etterpå spaserer du østover i Tiergarten i retning Siegelsseulle, for dagens bestigning. Dette landemerket ligger midt i rundkjøringen inne i parken. 285 trappetrinn tar deg opp til et fugleperspektiv av Tiergarten, Brandenburger Tor, Riksdagen, den nye hovedbanestasjonen osv. Etterpå ligger parken for dine føtter til hvile og rekreasjon.

Museum kan både være morsomt og lærerikt for barna. Deutsches Technikmuseum i Kreuzberg, DDR-museet i Mitte og spøkelseshuset Grüselkabinett i Schöneberger Strasse 23a (U Anhalter Bahnhof) er alle spesielt tilrettelagt for barn. Sistnevnte ligger i et gammelt tilfluktsrom fra andre verdenskrig. I det storslagne Pergamon-museet på Museumsinschel kan du se imponerende bygg og gjenstander fra antikkens sivilisajoner rundt Middelhavet. Langs Kurfurstendamm (U Uhlandstrasse) ligger museet The Story of Berlin, hvor du går gjennom saler som viser utviklingen i byen fra 1200-tallet og fram til i dag. I Bernauerstrasse står noen hundre meter av muren igjen, der er det også et museum om delelinjen.

En dagstur ut av byen kan gå til Babelsberg Filmpark i Potsdam. Her kan du være med på filmsinnspilling, se stunts bli utført og mye annen filmrelatert moro. Hvis det er krefter igjen etter filmparken ligger det en annen park bare en trikketur unna, nemlig det fantastisk vakre slottsanlegget Sansoucci. Mellom Berlin og Potsdam går det S-bahn og lokaltog.

For de spesielt interesserte (som meg!) kan man få med seg 900 kvadratmeter miniatyrverden bygget rundt en modelljernbane i Loxx Miniaturwelt i Charlottenburg.

Det er mye grønt i Berlin. Så det kan være lurt å ta med ball, rulleskøyter, strandtennis, frisbee etc. som dere kan leke dere med i en av de mange parkene i byen. I og ved Sony Center på Potsdamer Platz er det store kinoer som viser filmer i originalversjon (med engelsk tale). Husk også å ta med lesestoff, Gameboy eller lignende slik at de voksne kan få nyte av de utallige uterestaurantene som bekler fortau og plasser. Det er jo viktig at barna sosialiseres på en positiv måte inn i voksenverdenen.

Alle vet at Berlinmuren delte Berlin i to fra 1961 til 1989. Alle vet sånn omtrentlig hvordan muren så ut. De fleste er enige om at det var et merkelig og tragisk byggeprosjekt. Men hvorfor i all verden ble muren reist? Og hvorfor fikk den lov å stå i 28 år? Her er forsøk på noen forklaringspunkter:

Som så ofte i Berlin går forklaringen tilbake til andre verdenskrig. De fire seierherrene hadde delt Tyskland mellom seg. Berlin, som lå langt inne i den sovjetiske sektoren, ble delt opp på samme måte. Etter hvert som forholdet mellom øst- og vestmaktene tilspisset seg, vred sovjetrusserne om tommeskruen. De ville ha det de så som sin rettmessige kontroll over hele den tyske hovedstaden.

Sovjetrusserne iverksatte en blokade av Vest-Berlin fra juni 48 til mai 49. USA og vesten svarte med en luftbro (hvor det landet et fly hvert 3. minutt døgnet rundt på Tempelhof flyplass) for å holde liv i vestberlinerne. Grensene for den kalde krigen var dratt opp. Signalet var gitt fra vestmaktene: Hit, men ikke lenger.

På slutten av 50-tallet kom igjen kravet fra DDR og Sovjet om at vestmaktene skulle trekke seg ut fra Vest-Berlin. Dette handlet om storpolitikk mellom de to supermaktene. I tillegg mistet DDR hele tiden høyt utdannede fagfolk til vest gjennom det i prinsippet grenseløse Berlin. Situasjonen ble stadig mer tilspisset. Vestmaktene visste at de ikke kunne stå i mot hvis russerne plutselig skulle innta Vest-Berlin. Da ville storkrigen som alle fryktet være i gang, kanskje med bruk av kjernevåpen.

Da muren ble påbegynt natten til søndag 13. august 1961 (så ingen av østbeboerne skulle være på jobb i vestsonen), er det lov å leke med tanken at meldingen ble mottatt med et hemmelig lettelsens sukk i vestlige regjeringskvartaler og presidentpalass. Status quo ble sementert. Vest godtok nå i realiteten delingen av Tyskland. Øst oppga sitt krav på hele Berlin.

Offisielt var muren i utgansgpunktet en politisk flause for lederne i vest, men det tok ikke lang tid før begge sider lærte å bruke denne delelinjen for alt den var verdt som propaganda. I øst ble den stolt vist fram som et “Bolverk mot fascismen”. I vest ristet man oppgitt på hodet over “Skammens mur”.

Og snipp snapp snute. Slik forsvant Berlin fra rampelyset som den kalde krigens mittpunkt og begynte sin lett søvnige tilværelse med kunstig åndedrett og tilsig av all verdens merkelige karakterer. Og dette la vel også sin del av grunnen for at Berlin nå, via en omvei, igjen begynner å ta opp stafettpinnen som verdensmetropol på lik linje med New York, London etc.

Vil du ha et stalltips? Barbara Morgenstern. Hun er en av Berlins - kanskje Tysklands - beste artister, men selger uforskammet lite plater. Verden er urettferdig av og til. Det kan DU gjøre noe med nå! Så når hun en dag er megastjerne i Amerika, kan du jo si: Jeg kjøpte min første Barbara Morgenstern-skive allerede i 2007.

Morgenstern spiller keyboard og synger. Musikken kan beskrives som elektro-pop, i en vid bue mellom Kraftwerk (alle moderne tyske artisters mor?) og Joni Mitchell (beskrives som inspirasjonskilde av BS). Innimellom disse to er det ECM-jazz, improvisasjon og generelt vridde elementer. Noen ganger tenker jeg PLING Genesis anno 1975, andre ganger tilogmed The Grateful Dead! Men til slutt igjen vakker Berlinpop.

Barbara Morgenstern flyttet til Berlin i 1994. Hun ble en del av “Wohnzimmer-scenen”, hvor musikere ga f… i de etablerte irrgangene og spilte for hverandre og venner i hverandres og venners stuer. Fra 1999 har hun vært i stallen til Gudrun Guts Monika Enterprise. Hun har gitt ut fem LP-er og et knippe EP-er, noen ganger i samarbeid med profilerte Berlin-musikere som Thomas Feldmann, Stefan Betke (Pole) og Robert Lippok.

I 2005 fikk hun støtte fra Göthe-instituttet til å dra på en verdens-klubb-turne. Noen mener det kan høres på hennes siste plate The Grass Is Always Greener som kom ut i 2006. Musikknettstedet Pitchfork i USA utropte dette til hennes beste plate så langt. Det er forøvrig den eneste av Barbara Morgenstern jeg har hørt per idag, men det blir definitivt ikke den siste.

Dette er en bokanmeldelse. Boka heter En kvinne i Berlin. Det er en selvbiografi fra Berlin år 0 (april/mai 1945). Forfatteren er anonym. En kvinne i Berlin.

Teksten er i dagbokform. Den går fra 20. april til 22. juni 1945. 28. april tok Hitler sitt eget liv. 2. mai plantet sovjetrussiske soldater det røde flagget på Riksdagen. 8. mai undertegnet den tyske overkommando betingelsesløst kapitulasjonen.

Anonym er en velutdannet kvinne av såkalt god familie. Hun har inntil nylig jobbet i et forlag, tidligere som journalist og fotograf. Dagbokforfatteren har reist mye, blant annet i Sovjetunionen. Den lille russiskkunnskapen hun har tilegnet seg kommer godt med da de sovjetrussiske soldatene tar over Berlin. Skrekkbeskrivelsene av de framrykkende sovjetiske troppenes framferd i de østlige delene av Det tredje riket, både stemmer og stemmer ikke. Voldtektene florerer. Få av de kvinnene som ikke klarer å holde seg skjult går fri. Den kvinnelige delen av den tyske befolkningen er i denne perioden fritt vilt. Men samtidig kommer de samme soldatene med mat til de gjenværende tyskerne.

En kvinne i Berlin er verdt å lese på flere plan. Den beskriver hvordan folk “som deg og meg” forholder seg i ekstremsituasjoner. Det er en god beskrivelse fra grasrota av den ragnarokkaktige slutten på andre verdenskrig i Berlin. Også beskriver den så godt hvordan det er å være den tapende part i en krig. Det er en historie man sjelden får høre. I tillegg til alt dette kommer at boka er velskrevet, det er en pageturner.

Anbefales!