Willy Brandt
Visste du at en norskspråklig, tidligere norsk statsborger var Vest-Berlins borgermester fra 1957-66? Willy Brandt ble verdensberømt for måten han håndterte de turbulente og dramatiske begivenhetene i sin borgermesterrolle under den såkalte Berlinkrisen som varte fra 1958-62.
Herbert Ernst Karl Frahm var en politisk aktiv arbeiderklassegutt. Han var nitten da nazistene kom til makten i 1933. Kort tid etter flyktet han til Norge. Her tok han navnet Willy Brandt, livnærte seg som journalist og fikk etter hvert norsk statsborgerskap. Da nazistene fulgte etter ham til Norge i 1940 flyktet han videre til Sverige.
Etter krigen jobbet han som korrespondent for skandinaviske medier i Tyskland. Han fikk tilbake sitt tyske statsborgerskap (som nazistene trakk tilbake i 1938) og ble valgt inn i det første tyske parlamentet etter krigen i 1949. Han representerte det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Politisk karakteriserte han seg som en strikt anti-kommunist, men samtidig pragmatisk sosialist. På 50-tallet var han redaktør sosialdemokratiske Berliner Morgenblatt.
Samtidig som han var borgermester i Vest-Berlin var han også med på å legge føringer for SPDs politikk videre på nasjonalt nivå. Fokuset ble lagt på en sosial markedsøkonomi i stedet for marxistisk-inspirert statlig eierskap. Samtidig vektla man behovet for økt kontakt og interaksjon med DDR og andre østblokkland. Etter det han opplevde som skuffende apati fra de vestlige allierte i 1961/62 ble han ytterligere styrket i sin tro på at tyskerne selv måtte forsøke å ordne opp “over grensen”. I 1963 fikk vest-berlinerne en begrenset innreisetillatelse til de østlige bydelene. Dette ble senere utvidet til å gjelde alle vest-tyskere.
Fra 1966 til 1969 var han utenriksminister og visekansler i en koalisjonsregjering mellom SPD og kristeligdemokratene (CDU). I 1969 vant SPD hårfint valget og Brandt ble den første forbundskansleren fra SPD etter krigen. I denne rollen satt han inn et utenrikspolitisk støt både mot øst og vest. Han overbeviste franskmennene om å slippe Storbritannia og etter hvert andre inn i EEC. Han normaliserte forholdet til østblokkstatene, inkludert Øst-Tyskland. Hans regjering anerkjente at det eksisterte to tyske stater, selv om det ble stadfestet at man jobbet for en gjenforening. Den anerkjente også Oder-Neisse som Polens vestre grense. Dette var kontroversielt i Tyskland. Mange mente det grenset mot forræderi, og at man for alltid oppga de tidligere tyske områdene Silesia, Øst-Prøyssen og Pommern.
Brandt fikk Nobels Fredspris for sitt forsoningsarbeide mellom øst og vest i 1971. Året etter ble han gjenvalgt som forbundskanlser i Vest-Tyskland med overveldende flertall. Men bare to år senere trakk han seg etter at en av hans nærmeste politiske medarbeidere ble avslørt som østtysk spion.
Willy Brandt giftet seg norsk, to ganger til og med. Dette var sikkert en medvirkende årsak til at han holdt norskkunnskapene ved like. Alltid når han ble intervjuet av norsk tv eller radio foregikk ordskiftet på norsk. Brandt fortsatte med politisk arbeid til sin død i 1992.
