berlinblogger.no

Klaus Wowereit er regjerende borgermester i Berlin. Han er fremdeles en relativt ung mann til å være politiker, født i 1953 i Berlin, og representerer SPD. Regjeringen han fronter er en koalisjon av SPD og venstrepartiet Links, de tidligere sosialistene PDS, enda før der igjen det østtyske kommunistpartiet, in the good ole days. Fy fy for noen, mens andre påpeker at selv gamle kommunister må få lov å drive politisk arbeid i et demokratisk system.

Wowereit ble født inn i enkle kår. Alenemoren jobbet i et vaskeri og de bodde i bydelen Tempelhof. Hun forsørget fem barn, hvor Wowereit var den yngste. Og den eneste som har studert. Han sier det er hans forbilde Willy Brandt som gjorde det mulig for ham å bli jurist med utdanningsreformen Brandt gjennomførte på 60-tallet. Wowereit ble da også tidlig aktivt medlem av SPD.

I dag svinger borgermesteren seg stadig i byens øvre sosiale lag. Han er kjent som en festglad kar som liker å være der det skjer. Det faktum at han er uttrykt homofil har heller ikke minsket på oppmerksomheten rundt ham. Han er en talefør herremann, med mange spissformuleringer. “Berlin is poor, but sexy” er kanskje en av de mest kjente.

Men hva med politikken? Han leder en by som mange karakteriserer som i fritt økonomisk fall. Stor gjeld, høy arbeidsløshet, offentlig forfall, dåtlig med investeringer. Det har vært harde tak allerede og flere er garantert i vente. Tysklands høyesterett avviste nylig byens søknad om føderal nødhjelp. Berlins ansatte har både måttet gjennomgå kraftige nedskjæringer og lønnskutt, etter knallharde forhandlinger. Hva som skjer videre vet de færreste, men det er vel en forventning om at byens status som Europas kanskje hippeste by, etter hvert også vil gi seg utslag i klingende mynt i kassa.

Men noe må han gjøre rett. Han sitter i sin andre periode som borgermester. Og i krokene viskes det om at det kanskje er den framtidige forbundskansleren vi har med å gjøre.

Eller du kan gå og se en film under åpen himmel. Det er flere utendørskinoer i Berlin. Og selv midt på sommeren blir det mørkt tidligere enn hjemme.

Her er en liste over noen av mulighetene. Sjekk nettadressene for program.

Freiluftkino Friedrichshain - her sitter man og ser film i en amfi, midt inne i den idylliske Volkspark Friedrichshain. Trikk M5, M6, M8, M10 til Platz der Vereinten Nationen. www.freiluftkino-berlin.de

Freiluftkino Hasenheide - Neukölln. Her kan du se både nye blockbustere og gamle klassikere. Stedet er et tidligere utendørs teater. Snackbar hvis du blir sulten. Paraplyer tilgjengelig hvis det skulle begynne å regne. Kinoen ligger i Volkspark Hasenheide. U Hermannplatz. www.freiluftkino-hasenheide.de

Freiluftkino Kreuzberg - her kan du se de litt mer spesielle filmer. Reportoaret spenner over hele filmverden. Mange filmer vises på originalspråket med tyske undertitler. Her viser de også gamle klassikere som f.eks. Chaplin og Hitchcock. forøvrig en av de eldste utendørs kinoene i Berlin. Adresse Mariannenplatz 2, Innenhof Haus Bethanien. U Kottbusser Tor eller Görlitzer Bahnhof, eventuelt buss 140 eller 347. www.freiluftkino-kreuzberg.de

Freiluftkino INSEL - Friedrichshain. Midt i det (fremdeles?) trendy utelivsstrøket i Friedrichshain kan du få med deg en film før du eventuelt ruller videre. Adresse Revaler Strasse 99 (litt vanskelig å finne fram, men følg kart på hjemmesiden). S+U Warschauer Strasse eller trikk M13 til Revaler Strasse. www.freiluftkino-insel.de

Det blir ofte fryktelig varmt i Berlin om sommeren. 30 grader i skyggen er ikke uvanlig. Da er det bare å lete rett på nærmeste strandbar.

Langsetter Spree ligger de som små oaser i ørkenen. Sitt med et avkjølt glass i hånden. Len deg tilbake i en dekkstol. Betrakt sight-seeingbåtene som seiler forbi. Vink til alle menneskene som sitter ombord med en drink i hånden og vinker til deg.

Her har du et lite utvalg:

Bundesspreestrand - rett vis-avis Riksdagen. Bra sted å sole seg. Badebasseng for nedkjøling og mulighet for strandvolleyball i umiddelbar nærhet. Kapellufer 1, Mitte. S + U Friedrichstrasse. Buss 147.

Strandbar Mitte - den originale Berlinstrandbaren. Rett gjennom parken fra Oranienburgerstrasse. Dekkstoler, sand, musikk, bølgeskvulp. Monbijoustrasse 3, Mitte. S Oranienburgerstrasse eller Hackescher Markt. Trikk til Hackescher Markt.

Badeschiff Spreebrücke an der Arena - en lekter ute i elva rett øst for den eventyraktige Oberbaumbrücke. Badebasseng i midten. Bar, dekkstoler, dansegulv på sidene. En annerledes opplevelse. Anbefales spesielt. Eichenstrasse 4, Treptow. U Schlesisches Tor. S Treptower Park. Buss 104 og 265.

Yaam am Ostbahnhof - litt lenger øst, kanskje litt mer rocka, kanskje litt mer multikulti enn naboene lenger vest. Hyggelig og laidback uansett. Her er det også aktiviteter for barna. De kan leke seg med basket, fotball eller sandvolley mens de voksne slapper av. Stralauer Platz 35, Friedrichshain. U+S Ostbahnhof. Buss 240.

Oststrand - rett bak East Side Gallery finner du denne. Først kunst(?), så strandbar. Nyt solnedgangen og ambientmusikken. Mühlenstrasse 24-26, Friedrichshain. U Warschauer Strasse eller Schlesisches Tor.

Kiki Blofeld - biljardbord under store trær, kandelabre og sofaer utover gressplenen. Liten karibisk-inspirert restaurant. Musikk til langt på natt i helgene. Avslappet, i følge rapportene. Köpenicker Strasse “til venstre ved nr. 48/49″, Kreuzberg. U Heinrich-Heine-Strasse. Buss 265.

Enjoy!

Visste du at en norskspråklig, tidligere norsk statsborger var Vest-Berlins borgermester fra 1957-66? Willy Brandt ble verdensberømt for måten han håndterte de turbulente og dramatiske begivenhetene i sin borgermesterrolle under den såkalte Berlinkrisen som varte fra 1958-62.

Herbert Ernst Karl Frahm var en politisk aktiv arbeiderklassegutt. Han var nitten da nazistene kom til makten i 1933. Kort tid etter flyktet han til Norge. Her tok han navnet Willy Brandt, livnærte seg som journalist og fikk etter hvert norsk statsborgerskap. Da nazistene fulgte etter ham til Norge i 1940 flyktet han videre til Sverige.

Etter krigen jobbet han som korrespondent for skandinaviske medier i Tyskland. Han fikk tilbake sitt tyske statsborgerskap (som nazistene trakk tilbake i 1938) og ble valgt inn i det første tyske parlamentet etter krigen i 1949. Han representerte det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Politisk karakteriserte han seg som en strikt anti-kommunist, men samtidig pragmatisk sosialist. På 50-tallet var han redaktør sosialdemokratiske Berliner Morgenblatt.

Samtidig som han var borgermester i Vest-Berlin var han også med på å legge føringer for SPDs politikk videre på nasjonalt nivå. Fokuset ble lagt på en sosial markedsøkonomi i stedet for marxistisk-inspirert statlig eierskap. Samtidig vektla man behovet for økt kontakt og interaksjon med DDR og andre østblokkland. Etter det han opplevde som skuffende apati fra de vestlige allierte i 1961/62 ble han ytterligere styrket i sin tro på at tyskerne selv måtte forsøke å ordne opp “over grensen”. I 1963 fikk vest-berlinerne en begrenset innreisetillatelse til de østlige bydelene. Dette ble senere utvidet til å gjelde alle vest-tyskere.

Fra 1966 til 1969 var han utenriksminister og visekansler i en koalisjonsregjering mellom SPD og kristeligdemokratene (CDU). I 1969 vant SPD hårfint valget og Brandt ble den første forbundskansleren fra SPD etter krigen. I denne rollen satt han inn et utenrikspolitisk støt både mot øst og vest. Han overbeviste franskmennene om å slippe Storbritannia og etter hvert andre inn i EEC. Han normaliserte forholdet til østblokkstatene, inkludert Øst-Tyskland. Hans regjering anerkjente at det eksisterte to tyske stater, selv om det ble stadfestet at man jobbet for en gjenforening. Den anerkjente også Oder-Neisse som Polens vestre grense. Dette var kontroversielt i Tyskland. Mange mente det grenset mot forræderi, og at man for alltid oppga de tidligere tyske områdene Silesia, Øst-Prøyssen og Pommern.

Brandt fikk Nobels Fredspris for sitt forsoningsarbeide mellom øst og vest i 1971. Året etter ble han gjenvalgt som forbundskanlser i Vest-Tyskland med overveldende flertall. Men bare to år senere trakk han seg etter at en av hans nærmeste politiske medarbeidere ble avslørt som østtysk spion.

Willy Brandt giftet seg norsk, to ganger til og med. Dette var sikkert en medvirkende årsak til at han holdt norskkunnskapene ved like. Alltid når han ble intervjuet av norsk tv eller radio foregikk ordskiftet på norsk. Brandt fortsatte med politisk arbeid til sin død i 1992.

I henhold til avtalen mellom de fire seierherrene i andre verdenskrig hadde innbyggerne i Berlin bevegelsesfrihet i de fire sonene byen var delt inn i. Et sted mellom 100.000 og 200.000 østtyskere flyktet vestover hvert år ved hjelp av dette “smutthullet”. Flyktningene var for det meste arbeidsføre unge mennesker, mange velutdannet. Mot slutten av 50-tallet fant østyske ledere og sovjetrusserne ut at de måtte stanse denne strømmen for å holde på sårt tiltrengt arbeidskraft.

I november 1958 ga den russiske lederen Krustsjov de tre vestmaktene seks måneder på å trekke seg ut av Vest-Berlin, slik at byen kunne bli en nøytral, demilitarisert sone. Hvis ikke ville sovjetrusserne overlate kontrollen over DDR til østtyskerne, slik at vestmaktene bare hadde tilgang til Vest-Berlin etter tillatelse fra østtyske myndigheter. USA, Storbritannia og Frankrike avviste dette kravet. De gjorde det klart at de ville bli i Vest-Berlin og benytte seg av sin avtalefestede rett til fri forflytning på transittveiene. Da seks måneder var gått, trakk sovjetrusserne tilbake ultimatumet.

I 1959 møttes de fire lands utenriksministre. De ble ikke enige om noen ny avtale, men stadfestet at de måtte komme fram til løsninger via forhandlinger og ikke ved bruk av makt.

Våren 1961 økte flyktningestrømmen til Vest-Berlin dramatisk. Bare de seks første månedene dette året var den på over 200.000 sjeler. Den østtyske lederen Walter Ulbrich fikk nei fra Sovjet til å igangsette en ny blokade av Vest-Berlin a la den i 48-49, men ja til å forsegle grensen. Krustsjov fremsatte i juni 1961 igjen trusselen om at han ville undertegne en egen fredsavtale med DDR og slik true vestmaktenes frie bevegelse til og fra enklaven Vest-Berlin. President Kennedy i USA svarte på trusselen ved å innkalle et stort antall ekstrastyrker i USA. Landet økte også sin beredskap i Europa kraftig i løpet av sommeren og høsten 1961.

Sommeren 1961 samlet myndighetene i Øst-Berlin store mengder byggematerialer. De færreste trodde på ryktene om at DDR fysisk ville stenge grensen i byen. Men klokken 0200 den 13. august skjedde det. Senere samme dag var første stadium av muren i Berlin ferdig. Etter dette falt flyktningestrømmen mot vest dramatisk.

Tidlig om morgenen nøyaktig én uke etter at muren ble påbegynt, la en fullt utrustet avdeling amerikanske soldater ut fra Vest-Tyskland med retning Vest-Berlin. Avdelingen var på over 1500 mann og 500 kjøretøy. På grensen til DDR ble de stoppet og talt av sovjetrusserne. På den 177 km lange ferden gjennom DDR overvåket østtysk politi dem langs hele autobahn. Tidlig mandag morgen ankom kolonnen Vest-Berlin. Der ble den møtt av applauderende berlinere og USAs visepresident Lyndon B. Johnson. Denne manøveren ble gjentatt hver tredje måned for å demonstrere de vestlige alliertes styrke.

Stillingskrigen mellom de de to blokkene varte til sommeren 1962. Det var etter at partene var blitt enige om å bevare status quo at John F. Kennedy foran Rathaus Schöneberg i Vest-Berlin holdt sin berømte tale hvor han konkluderte med “Ich bin ein Berliner”.

Når du står midt i storbyen og tre og en halv million mennesker myldrer rundt deg, kan det hende du blir motløs og usikker. Hvordan skal du klare å bevege deg hensiktsmessig rundt i dette INFERNOET, tenker du kanskje. Fortvil ikke. Redningen er alltid nær. Den heter Untergrundbahn. Eller U-bahn, som den kalles i dagligtale.

U-bahn er trygg, rask og effektiv.

Den første U-bahnlinjen i Berlin ble åpnet i 1902. Den gikk fra det nåværende Warsauer Strasse til Potsdamer Platz. Skinnegang og stasjoner lå for det meste på viadukt over bakkenivå. (Hvis du mener det er en logisk brist her, er jeg enig. Men fremdeles er det slik i Berlin at av og til går S-bahn under bakken og U-bahn over.)

Etter starten bredte U-bahnnettet seg raskt utover i byen. Det var en bølgedal i aktiviteten under første verdenskrig (1914-18), men så fortsatte utbyggingen for fullt på 1920-tallet. Da nazistene satt med makten stoppet utvidelsene. Mye av nettet ble ødelagt i kampen om Berlin 1945 og flere av tunnelene ble satt under vann. Allikevel var trafikken i gang igjen mot slutten av 1945, og utbyggingen av nye linjer fortsatte. Den fysiske delingen av byen i 1961 satte bokstavelig talt bom for U-bahnnettet også. Flere tunneler ble murt igjen. Noen av de vestlige linjene gikk delvis innom Øst-Berlin, men uten å stoppe. I Vest-Berlin ble det bygd ut flere linjer fram mot gjenforeningen. I øst var det bare nåværende U5 som ble utvidet i denne perioden.

Tidligere hadde de ulike linjene bokstavnavn, A, B, C osv, med romertall etter for underlinjer. Dette ble forandret til dagens system i vest i 1965. Øst-Berlinerne hadde bokstavlinjer hele veien.

En forlengelse av U5 til den nye Hauptbahnhof er nå under bygging. Den vil i grove trekk gå under Unter den Linden og deler av denne strekningen åpner allerede i 2008.

U-bahn er en av de tryggeste måtene og ta seg fram på i Berlin. Det har bare vært en alvorlig ulykke, og den skjedde så langt tilbake som i 1908. Da kolliderte to tog med hverandre ved stasjonen Gleisdreieck. Deler av togsettene falt ned fra viadukten på gateplanet under. 18 mennesker ble drept og over 20 alvorlig skadet. Etter dette har det så og si ikke vært ulykker med personskade.

I motsetning til S-bahn, som blir drevet av Deutsche Bahn, blir U-bahn operert av BVG, det offentlige trafikkselskapet i Berlin som også betjener busser og trikker. BVG har eksistert siden 1929, da en rekke private befordringsselskaper ble samlet.

Det er to typer U-bahntog i Berlin. En mindre type som er 2,30 m bred og en større som er 2,65 m bred. Begge går på normal sporvidde, 1435 mm. U-bahnnettet består i dag av ni linjer som til sammen er på rundt 150 kilometer og betjener 170 stasjoner. Gjennomsnittsfarten på togene er 30,7 km/t. I rushtiden U-bahnen med 3-5 minutters frekvens.

Når det gjelder transport i Berlin, er det bare ett valg.

Jeg visste ikke en gang at det fantes. Annet enn i filmer som Modern Times, The Hudsucker Proxy og Brazil. Men i Berlin var det virkelig et over 400 kilometer langt rørpostsystem under bakken mellom 90 forskjellige mottak- og avsenderpunkter i Berlin. Da systemet var på sitt høydepunkt, i tiåret før andre verdenskrig, ble over åtte millioner beskjeder og små pakker sendt årlig. Bare rørpostsystemet i Paris var større. I dag finner du nesten ikke spor av det. En av de snurrigste, men samtidig også superpraktiske oppfinnelsene fra 1800-tallet, som bare drøye førti år etter at det forsvant helt, har gått i glemmeboka.

Alle de store byene i Europa bygde ut rørpostsystemer fra 1860 og utover. Berlin fikk sin miniundergrunnsbane i 1865, førti år før storebror U-bahn så dagens lys(?). Fra 1876 ble systemet tilgjengelig for offentligheten og utbyggingen eksploderte.

Rørposten kunne transportere brev, telegram, små pakker og annet opp til 5 kg. Rørene ble sendt fra stasjon til stasjon ved hjelp av trykkluft. Vanlig leveringstid fra en del av Berlin til en annen var én time, ofte raskere enn et sykkelbud kan klare i dag. Farten kunne være opp til 16 meter i sekundet.

Det var bombingen og ødeleggelsene i andre verdenskrig, og hendelsene i årene etterpå, som var vendepunktet for Berlins rørpostsystem. Riktignok begynte gjenoppbyggingen av systemet som annen infrastruktur ganske umiddelbart etter fredsslutningen. Men problemene mellom øst- og vestmaktene gjorde at sovjetrusserne stengte all rørpostforbindelse vestover i 1949. I øst krympet rørpostsystemet til 65 kilometer, mens det faktisk ble bygd nye linjer i vest. På 50-tallet var nettet i Vest-Berlin oppe i 167 kilometer. Men telefax og andre mer moderne kommunikasjonsteknikker gjorde at systemene døde en stille død på hver side av muren. Systemet i vest ble stengt i 1972, i øst fire år senere.

I dag finner du få spor av rørpostsystemet i Berlin. Hvis du tar en tur i kjelleren til Haupttelegraphenamtes i Oranienburger Strasse i Mitte, kan du se en av de få gjenværende sentralene. Berliner Unterwelten har guidet tur hit, og noen andre kuriøse steder.

I dag brukes rørpost mest i lukkede enheter som sykehus og kontorbygg der man har behov for rask forflytning av fysiske dokumenter. Så for folk flest må man ta en tur på kino for å oppleve hvordan dette fungerte.

De fleste har vel et forhold til boka og/eller filmen om den særs unge narkomane og prostituerte Christiane F ved Bahnhof Zoo i Berlin. I Norge het den Å være ung er for jævlig. Jeg husker det var høytlesing i klassen på ungdomsskolen i begynnelsen av 80-tallet. Boka var kraftig kost. Ingen av oss kunne skjønne at det var mulig. Så ung og så på kjøret. Rett i nabolaget, på en måte. Jeg kan ikke skjønne det helt nå heller, når jeg tenker meg om. Men dama er i live fremdeles, har en 11 år gammel sønn, lever en anonym tilværelse enten i Berlin eller rett utenfor (derom er ikke kildene på internett helt enige).

Vera Christiane Felscherinow ble født i Hamburg 1962. Hun flyttet til Berlin noen år senere. Familien bosatte seg i drabantbyen Gropiusstadt i Neukölln lengst syd i byen. Den nybygde bydelen var allerede da i en tilstand av forslumming. Christiane F begynte å henge på Bahnhof Zoo. På 70- og 80-tallet var jernbanestasjonen et forsoffent og slitent sted med et beryktet ungdomsklientell. Som tolvåring røykte hun sin første joint. To år senere var hun fullbefaren sprøytenarkoman og prostituert. Moren merket ingen ting før datteren var heltids heroinist.

Grunnen til at vi alle kjenner denne historien er at to journalister fra det tyske magasinet Stern bestemte seg for å følge noen av ungdommene som hang rundt Bahnhof Zoo over en lengre periode. Dette varte fra 1975-78 og resulterte i flere artikler og boka Wir kindern aus Bahnhof Zoo. Historien ble fortalt i første person av Christiane F, men var ført i pennen av de to journalistene. Boka sjokkerte tyskerne og snart også resten av verden. Den ble oversatt til mange språk, deriblant norsk.

I 1981 kom filmen Christiane F av Eli Udel. Felscherinow er selv ikke med i den, men hun medvirket som rådgiver. Filmen er nedtonet, skarpskåren, dyster og skremmende realistisk, også i dag. David Bowie opptrer som seg selv og han satt også sammen soundtracket.

Utrolig nok kom Vera Christiane Felscherinow seg ut av prostitusjon og narkotikaavhengighet, selv om hun etter eget utsagn ikke ble helt rusfri før hun fikk barn i 1996. På 80-tallet hang hun sammen med mer eller mindre profilerte deltagere i Berlins musikkliv og var selv en semi-celebritet. Hun har gitt ut noen singler og forsøkt seg som skuespiller. En kilde på nettet påstår at hun levde i Hellas fra 1987-93.

Slik så hovepersonen ut på 70-tallet, på 80-tallet og i 2005. Mot alle odds. En liten stemme fra dypet. Les boka og se filmen igjen. De er verdt det. Begge to.

Hvis du er i Berlin i den andre uka av februar kan du få med deg Berlinale, Internationale Filmfestspiele Berlin som den offisielt heter, eller Filmfestivalen i Berlin som vi kaller den på norsk. Kjært barn har mange navn. I 2008 er det 58. gang festivalen arrangeres. Ved siden av Cannes og Venezia er Filmfestivalen i Berlin den største og viktigste.

Det hele startet opp på initiativ av de tre vestlige allierte seks år etter andre verdenskrigs slutt. Vestmaktene så på Vest-Berlin som et “vindu til den frie verden”. I dette bildet var det viktig å forsøke og finne tilbake til det kulturelle kraftsentrum som Berlin var før nazistene tok føringen i 1933.

Den første filmen som ble vist i 1951 var Alfred Hitchcocks Rebecca. I 1955 fikk festivalen samme offisielle status som Cannes og Venezia. På 50-tallet var det en høy stjernefaktor på Berlinfestivalen, men det var også her publikum kunne se de første tegnene til nye filmtrender. Kurosawa, Bergmann, Polanski, Truffaut, Goddard, Ray er bare noen av regissørene som har hatt sine første suksesser her.

En internasjonal jury bestående av filmnotabiliteter deler hvert år ut engull- og sølvbjørn til de beste filmene. I 2007 vant den kinesiske Tu ya de hun shi (Tuya’s Marriage) av Wang Quan’an gullbjørnen og den fransk/argentinsk/tyske El otro (The Other) av Ariel Rotter sølvbjørnen. Det deles også ut en rekke andre priser både i hovedkonkurransen og i underprogrammene.

Filmer fra østblokklandene ble ikke vist på festivalen før fra 1970-tallet. Festivalens geografiske beliggenhet har altså hele tiden vært en undeliggende politisk faktor. Etter murens fall i 1989 har festivalen hatt identitetsproblemer, men dette har heller gjort den mer kreativ og spennende enn noe annet. I år 2000 ble lokasjonen flyttet fra diverse kinoer i tidligere Vest-Berlin til to nye store kinosentre ved Potsdamer Platz.

Ingen riktig filmfestival uten skandaler. I 1959 boikottet franskmennene festivalen på grunn av Stanley Kubricks Paths of Glory. I 1970 trakk juryen seg og hele konkurransen ble avlyst. Årsaken var den tyske pro-vietnamesiske filmen OK. I 1976 marsjerte hele østblokkdelegasjon ut fordi de ikke likte portretteringen av vietnameserne i Michael Ciminos The Deer Hunter.

I årenes løp har det kommet flere underprogrammer på Berlinalen. The International Forum for Young Cinema kom som en direkte følge av oppstyret rundt OK i 1970. Her er kriteriene for deltagelse mindre strikte enn i hovedforumet, The International Competition. Panorama er et litt mindre seriøst underprogram enn Forum. Kinderfilmfest viser barnefilm. Perspektive Deutsches Kino har som hovedanliggende å vise hva som skjer i tysk film. Retrospective er kanskje det morsomste underprogrammet for filmfreaks. Her vises mange sære og rare godbiter fra filmhistorien som du ellers kanskje aldri får sjansen til å se.

Filmfestivalen i Berlin er den mest publikumsvennlige og ergo den mest besøkte for ikke-akkrediterte, vanlige, dødelige. Billetter kan bestilles på www.berlinale.de. Men husk tykk frakk, ullsokker og godt fottøy. Berlin har en tendens til å være iskald og våt i februar.

Noen kunstnere er mest glade i glitter og stas og champagne og lys. Andre kan virke tilnærmet besatt av fattigdom, sykdom, død. Käthe Kollwitz tilhører siste kategori.

Hvorfor i all verden bry seg om slike TING i dagens situasjon? Jeg vet ikke.

Men hvis du tar sjansen, har hun et fantastisk kraftfullt uttrykk. Kollwitz jobbet både med tegning, maleri, grafikk og skulptur. Arbeidene henne beveget seg fra naturalisme mot ekspresjonisme i løpet av karrieren. Som Kvinne med dødt barn, Selvportrett, Foreldre (fra serien “Krig”), Brød. Litt (eller kanskje veldig) banalt sagt føler jeg at hun har fanget mye av smerten i vår del av verden på starten av nittenhundretallet.

Käthe Kollwitz vokste opp i en borgerlig familie i Köningsberg i Øst-Preussen, nå den russiske enklaven Kaliningrad. 24 år gammel giftet hun seg med Karl Kollwitz i 1891. Han var lege. De bosatte seg i den (da) fattige bydelen Prenzlauer Berg i Berlin hvor mannen åpnet praksis. Mange av motivene sine fikk Kollwitz fra nærmiljøet og pasientene til sin mann. Utenfor gården hun tilbrakte over 50 år av sitt liv i, nå Kollwitzstrasse 25, står hennes skulptur Moren. Syd i Prenzlauer Berg ligger også den trekantede Kollwitz Platz. Käthe-Kollwitz-Museum finner du i Charlottenburg, en bydel vest i Berlin.

Tematikken i kunsten hennes kan dels føres tilbake til personlige tragedier i en turbulent samtid. En av sønnene hennes døde i første verdenskrig, et barnebarn mistet livet i den andre. Både keiser Wilhelm II og nazistene kalte uttrykket hennes degenerert og forsøkte å hindre at det var til offentlig skue. Nazistene fjernet alle offentlige Kollwitz-bilder, men hun var da blitt en så internasjonalt anerkjent kunstner at de ikke turde å røre henne personlig, selv om hun åpent sympatiserte med kommunistene.

Da den allierte bombingen av Berlin tok til flyttet hun ut av byen. I 1943 ødela en alliert fulltreffer gården hun hadde leilighet i, og mange av kunstverkene hennes gikk tapt. Hun døde bare noen dager før andre verdenskrig var over, 22. april 1945.

Så, hvis lyset svir i øynene en dag og du får sure oppstøt av chablisen, kan et dykk ned i Kollwitz noe mørkere verden være en mulighet.