berlinblogger.no

Bydelen Friedrichshain var første område i Øst-Berlin hvor det ble foretatt omfattende gjenoppbygging etter Andre Verdenskrig. Boulevarden Frankfurter Allée, som går østover fra Alexanderplatz, ble døpt om til Stalinallée i 1949. Da fyllte den sovjetiske lederen 70, og det var året byggearbeidene satte i gang.

I utgangspunktet var de østtyske myndighetene positivt innstilt til den progressive modernismen, og de første byggene langs Stalinallée var en klar videreføring av tysk modernisme fra 20-tallet.

Året etter kom det et skifte. Den sovjetiske innflytelsen med en mer neoklassisistisk stil ble politisk korrekt i DDR, mens modernismen ble karakterisert som vestlig og antitesisk til den seirende arbeiderklassen.

DDRs mest kjente arkitekt Hermann Henselmann og et team av arkitekter fortsatte utviklingen av Stalinallée etter de nye prinsippene. Stilistisk var dette en mix av den klassiske tyske arkitekten Schinkel (som også Albert Speer var veldig inspirert av) og Stalin-arkitekturen i de sovjetiske storbyene.

Gaten er 90 meter bred og to kilometer lang. Det er 8-14 etasjers hus på hver side, og store plasser med tårnbygg i hver ende. Endel av byggene har søyleganger og alle er rikt dekorert med ornamentikk og Meissen-fliser. Husene består hovedsaklig av leiligheter med noe forretningslokaler på gateplan.

Bygningsmassen hadde et bevisst ekko til tiden før Første Verdenskrig. Nå skulle arbeiderne få bo med samme standard som borgerskapet.

Sommeren 1953 startet oppstanden blant arbeiderne i DDR nettopp blant dem som bygget Stalinallée. De protesterte mot lavere lønn og krav til høyere effektivitet. Oppstanden bredte seg raskt i DDR. Sovjetiske tanks og militære stanset protestene. 100-200 personer ble drept.

I 1961 skiftet gaten navn fra Stalinallée til Karl-Marx-Allée. Samtidig forsvant over natten både statuen av Stalin og sokkelen den hadde stått på.

Selv om modernismen og elementbyggingen på 60-tallet også ble tatt inn i varmen i DDR, holdt myndighetene i Øst-Berlin til en stor del alltid på prinsippet om at boliger skulle ligge midt i bysentrum. I vesten flyttet man i samme periode i større grad boligmassen ut av bysentra til drabantbyer.

På 60-årene ble det oppført noen hypermodernistiske bygg langs Karl-Marx-Allée, f.eks. Cafe Moskau og kinoen Kosmos.

Vestlige kritikere var overveldende og lydhørt negative til Stalinallée på 50-tallet. Etter dette forsvant gaten ut av det offentlige lys, samtidig som den også sakte, men sikkert forfalt. På 90-tallet har derimot flere anerkjente postmoderne arkitekter priset Karl-Marx-Allée som god byplanlegging og “Europas siste storslagne gate”(Aldo Rossi).

Noe av det siste regimet i DDR gjorde før de kastet inn håndkleet i 1990 var å frede Karl-Marx-Allée. Dette har påfølgende myndighetene fulgt opp og de fleste av husene er nå restaurert.

En spasertur langs Karl-Marx-Allée i vakkert solskinn bør absolutt være del av en Berlintur. Gaten har definitivt en egenartet stemning.

Christo er en internasjonalt anerkjent kunstner. Han er født i Bulgaria, lever i USA og er mest berømt for å pakke inn bygninger eller områder i ulike materialer.

I 1971 fikk han ideen om å pakke inn Riksdagsbygningen i Berlin. Den sto rett inne på den vestlige siden av den allierte delingen av byen. Samme år som muren ble bygd (1961) startet oppussingen av Riksdagen. Bortsett fra vage hentydninger til en mulig gjenforening, hadde ikke bygningen noe bestemt bruksområde.

Christos prosjekt ble møtt med en 20 års lang debatt. Venstresidens politikere var generelt mer positivt innstilt enn sine kolleger på høyresiden i Tyskland. Siden den konservative Helmut Kohl og CDU hadde makten i Vest-Tyskland på 1980-tallet, ble prosjektet blokkert.

Gjenforeningen i 1989 og avgjørelsen om at Tysklands hovedstad igjen skulle være Berlin revitaliserte Christos prosjekt.

Hvorvidt innpakningen ville bli en realitet var en thriller helt til siste stund. 25. februar 1994 stemte medlemmene i den tyske forbundsdagen over prosjektet. 292 stemte for, 223 mot.

Sommeren etter var bygningen som historien hadde fart så ille mot pakket inn i en million kvadratfot aluminiumsdekket stoff. I to uker valfartet berlinere og turister til plassen foran bygget som i prinsippet hadde stått ubrukt siden brannen i 1933. Mange så innpakningen av Riksdagen som en rite du passage for både bygningen og den gjenforente tyske staten. Da denne siste uka i juni og den første i juli 1995 var forbi startet oppussingen av Riksdagen, slik at den kunne ta i mot politkere fra hele Tyskland, og turister fra hele verden til den nye glassdomen på toppen, tegnet av arkitekten Sir Norman Foster fra Storbritannia.

Christo unnlot helt bevisst å komme med noen som helst formulering av meningen bak sitt temporære kunstverk.

Brandenburger Tor sto ferdig i 1791 som en av portene i den nye bymuren som ble bygget rundt det stadig ekspanderende Berlin. Denne muren var mindre for beskyttelse mot fremmede, mer for å innkreve skatter på varer som ble innført og for å hindre soldater i å desertere fra garnisonsbyen Berlin.

Brandenburger Tor ble tegnet av Carl Gotthard Langhans. Det var et av de første neoklassisistiske bygg i Berlin. Porten var inspirert av Athens Propyleene, med 6 doble rekker av doriske søyler.

På toppen ble det i 1793 plassert Johan Gottfrid Schadows skulptur av en gudinne i vogn dratt av et firspann hester inn i byen. Dette er Berlins mest kjente ikon, ved siden av tv-tårnet og muren. En seiglivet myte er at gudinnen i utgangspunktet red ut av byen, og at ekvipasjen ved en anledning i historien ble snudd, men dette medfører ikke riktighet.

Brandenburger Tor ble først offisielt kalt Fredsporten. Napoleon på sin okkupasjonsferd østover i 1806 red gjennom porten med sin armé og sendte gudinneskulpturen hjem til Paris som seierstrofé. Da Napoleon ble slått i 1814 kom gudinnen tilbake til Berlin og toppen av Brandenburger Tor igjen. En prøysisk ørn og et jernkors ble plassert som gudinnens insignia. Plassen rett foran ble døpt Pariser Platz. Selve monumentet fikk nå navnet Seiersporten.

Brandenburger Tor har siden spilt en viktig rolle som bakteppe for militære styrkeoppvisninger. Hohenzollerne og også de symbolglade nazistene var ivrige tradisjonsbærere her.

Etter andre verdenskrig ble Brandenburger Tor liggende i en bakevje, noen titalls meter inne i den østlige sonen. De viktigste krysningspunktene mellom øst og vest var andre steder i Berlin. Gudinnen og hennes firspann kom på plass igjen etter intens tautrekking mellom de to himmelretningene i 1958, nå minus ørn og kors. Men bare tre år senere ble hun omkranset av mur på den ene siden og en stengt Pariser Platz på den andre.

Da muren, til de flestes overraskelse, “fallt” i november 1989, kringkastet all verdens presse bildene av festende og dansende mennesker på muren med Brandenburger Tor som bakteppe. I parentes bemerket hører det med til historien at akkurat dette var den eneste delen av muren som bred nok til at folk kunne stå på toppen. Gjorde de østtyske mur-arkitektene dette med vilje?

I dag er porten og områdene rundt tilbake til sin fordums glans og turister og andre myldrer igjen rundt de doriske søylene.