Brandenburger Tor
Brandenburger Tor sto ferdig i 1791 som en av portene i den nye bymuren som ble bygget rundt det stadig ekspanderende Berlin. Denne muren var mindre for beskyttelse mot fremmede, mer for å innkreve skatter på varer som ble innført og for å hindre soldater i å desertere fra garnisonsbyen Berlin.
Brandenburger Tor ble tegnet av Carl Gotthard Langhans. Det var et av de første neoklassisistiske bygg i Berlin. Porten var inspirert av Athens Propyleene, med 6 doble rekker av doriske søyler.
På toppen ble det i 1793 plassert Johan Gottfrid Schadows skulptur av en gudinne i vogn dratt av et firspann hester inn i byen. Dette er Berlins mest kjente ikon, ved siden av tv-tårnet og muren. En seiglivet myte er at gudinnen i utgangspunktet red ut av byen, og at ekvipasjen ved en anledning i historien ble snudd, men dette medfører ikke riktighet.
Brandenburger Tor ble først offisielt kalt Fredsporten. Napoleon på sin okkupasjonsferd østover i 1806 red gjennom porten med sin armé og sendte gudinneskulpturen hjem til Paris som seierstrofé. Da Napoleon ble slått i 1814 kom gudinnen tilbake til Berlin og toppen av Brandenburger Tor igjen. En prøysisk ørn og et jernkors ble plassert som gudinnens insignia. Plassen rett foran ble døpt Pariser Platz. Selve monumentet fikk nå navnet Seiersporten.
Brandenburger Tor har siden spilt en viktig rolle som bakteppe for militære styrkeoppvisninger. Hohenzollerne og også de symbolglade nazistene var ivrige tradisjonsbærere her.
Etter andre verdenskrig ble Brandenburger Tor liggende i en bakevje, noen titalls meter inne i den østlige sonen. De viktigste krysningspunktene mellom øst og vest var andre steder i Berlin. Gudinnen og hennes firspann kom på plass igjen etter intens tautrekking mellom de to himmelretningene i 1958, nå minus ørn og kors. Men bare tre år senere ble hun omkranset av mur på den ene siden og en stengt Pariser Platz på den andre.
Da muren, til de flestes overraskelse, “fallt” i november 1989, kringkastet all verdens presse bildene av festende og dansende mennesker på muren med Brandenburger Tor som bakteppe. I parentes bemerket hører det med til historien at akkurat dette var den eneste delen av muren som bred nok til at folk kunne stå på toppen. Gjorde de østtyske mur-arkitektene dette med vilje?
I dag er porten og områdene rundt tilbake til sin fordums glans og turister og andre myldrer igjen rundt de doriske søylene.
