Stalinallée og Karl-Marx-Allée
Bydelen Friedrichshain var første område i Øst-Berlin hvor det ble foretatt omfattende gjenoppbygging etter Andre Verdenskrig. Boulevarden Frankfurter Allée, som går østover fra Alexanderplatz, ble døpt om til Stalinallée i 1949. Da fyllte den sovjetiske lederen 70, og det var året byggearbeidene satte i gang.
I utgangspunktet var de østtyske myndighetene positivt innstilt til den progressive modernismen, og de første byggene langs Stalinallée var en klar videreføring av tysk modernisme fra 20-tallet.
Året etter kom det et skifte. Den sovjetiske innflytelsen med en mer neoklassisistisk stil ble politisk korrekt i DDR, mens modernismen ble karakterisert som vestlig og antitesisk til den seirende arbeiderklassen.
DDRs mest kjente arkitekt Hermann Henselmann og et team av arkitekter fortsatte utviklingen av Stalinallée etter de nye prinsippene. Stilistisk var dette en mix av den klassiske tyske arkitekten Schinkel (som også Albert Speer var veldig inspirert av) og Stalin-arkitekturen i de sovjetiske storbyene.
Gaten er 90 meter bred og to kilometer lang. Det er 8-14 etasjers hus på hver side, og store plasser med tårnbygg i hver ende. Endel av byggene har søyleganger og alle er rikt dekorert med ornamentikk og Meissen-fliser. Husene består hovedsaklig av leiligheter med noe forretningslokaler på gateplan.
Bygningsmassen hadde et bevisst ekko til tiden før Første Verdenskrig. Nå skulle arbeiderne få bo med samme standard som borgerskapet.
Sommeren 1953 startet oppstanden blant arbeiderne i DDR nettopp blant dem som bygget Stalinallée. De protesterte mot lavere lønn og krav til høyere effektivitet. Oppstanden bredte seg raskt i DDR. Sovjetiske tanks og militære stanset protestene. 100-200 personer ble drept.
I 1961 skiftet gaten navn fra Stalinallée til Karl-Marx-Allée. Samtidig forsvant over natten både statuen av Stalin og sokkelen den hadde stått på.
Selv om modernismen og elementbyggingen på 60-tallet også ble tatt inn i varmen i DDR, holdt myndighetene i Øst-Berlin til en stor del alltid på prinsippet om at boliger skulle ligge midt i bysentrum. I vesten flyttet man i samme periode i større grad boligmassen ut av bysentra til drabantbyer.
På 60-årene ble det oppført noen hypermodernistiske bygg langs Karl-Marx-Allée, f.eks. Cafe Moskau og kinoen Kosmos.
Vestlige kritikere var overveldende og lydhørt negative til Stalinallée på 50-tallet. Etter dette forsvant gaten ut av det offentlige lys, samtidig som den også sakte, men sikkert forfalt. På 90-tallet har derimot flere anerkjente postmoderne arkitekter priset Karl-Marx-Allée som god byplanlegging og “Europas siste storslagne gate”(Aldo Rossi).
Noe av det siste regimet i DDR gjorde før de kastet inn håndkleet i 1990 var å frede Karl-Marx-Allée. Dette har påfølgende myndighetene fulgt opp og de fleste av husene er nå restaurert.
En spasertur langs Karl-Marx-Allée i vakkert solskinn bør absolutt være del av en Berlintur. Gaten har definitivt en egenartet stemning.
