berlinblogger.no

Gladmelding fra Der Spiegels engelske website: I dag åpnes dørene igjen for synagogen i Rykestrasse i Prenzlauer Berg i Berlin. Dette er Tysklands største synagoge. Arkitekt og andre spesialister har brukt to år på å restaurere bygget til sin opprinnelige skjønnhet.

Synagogen ble bygget i 1904. Den ble også vandalisert og påtent 9. november 1938, krystallnatten. Men siden gudshuset lå midt i bebyggelsen i Prenzlauer Berg, ble brannen hurtig slukket slik at den ikke skulle spre seg og skade bolighus.

I 1953 ble den gjenåpnet for den bitte lille gjenværende jødiske menigheten som den eneste synagogen i Øst-Berlin. Det var lite midler å hente for vedlikehold og oppussing i DDR-tiden og bygget forfalt.

Etter gjenforeningen har Berlins jødiske befolkning økt til 12.000, for det meste russiske jøder som har flyttet til byen.

Gjenåpningen i dag er starten på en ti dagers jødisk kulturfestival i Berlin, og notabiliteter som innenriksminister Wofgang Schäuble og andre vil være til stede.

Det vil dessverre, 24 timer i døgnet, året rundt, også bevæpnet politi være. Hendelsene i Muegeln sist uke og en rekke rasistisk motiverte forbrytelser i Tyskland de siste årene bekrefter at landet fremdeles sliter med en del holdninger som skremmer.

Her kan du se bilder av den gjenåpnede synagogen.

Jeg har ikke sett alle, men jeg har bladd gjennom en del. Uansett tror jeg vi kan slå fast at den ultimate boken om Berlin er her. Den heter Berlin. Portrait of a city og kom ut våren 2007 på Taschen forlag.

Bare i ytre omfang og volum er boka iøyenfallende. Med mål på 25 x 32 cm og 672 sider er dette en mastodont både i bokhylla og på kaffebordet.

Boka er gjennomillustrert. Det er kanskje riktigere å kalle den en billedbok med kommentarer. Den tar for seg epoken fra 1850 til i dag (i går). Mange av bildene har jeg satt før, mange er nye også. Kjente knipsere er representert. Den som har slått meg mest etter et par gjennombladinger er Robert Capas bilder fra postkrig2-Berlin. De har noe ekstra magisk over seg. Også bysbarnet Helmut Newton og den evige grand old man Henri Cartier-Bressons bilder finnes mellom de to permene.

Med en by så mettet på (mett av?) historie som Berlin, gjelder klisjeen om at et bilde forteller mer enn tusen ord virkelig for denne samlingen. Som omslagsbildet av den eldre mannen som står som et spørsmålstegn med dokumentmappen sin i solskinnet på Potsdamer Platz og ser den første delen av muren bli oppført. Som damen iført gassmaske som triller en barnevogn langs Kurfürstendamm en dag i 1943. Som bildet tatt fra taket av Rotes Rathaus rett før krigen, hvor man ser kvartaler på kvartaler av hus det i dag ikke er det minste spor av. Som..

Boka er redigert av Hans Christian Adam, som er spesialist på historisk bildemateriale og står bak flere andre bøker på Taschen. Som vanlig for utgivelsene til forlaget er all tekst på engelsk, tysk og fransk. På Amazon får du det hele for US$ 38 pluss frakt. (Er det noen som husker den gang bøker var dyrt?)

Stadtschloss Berlin og Republik der Palast kan stå som symbol for berlinernes - og kanskje tyskernes generelt - problematiske forhold til historien.

Siste halvdelen av 1800-tallet så en febrilsk rastløshet, nyskaping og etter hvert modernitet i Berlin. Diverse oppfinnelser og industrielle etableringer gjorde byen til sin tids teknopolis. Et enormt behov for arbeidskraft skapte en befolkningsvekst på rundt 100.000 innbyggere hvert femte år i denne perioden. Boligbyggingen var privatfinansiert og spekulasjonsdrevet. I slike tider har tanken om bevaring dårlige kår. Mark Twain uttalte “Berlin is completely new, the newest city which I have ever come across. Even Chicago would appear old and grey in comparison.” (Berlin. Portrait of a city. Taschen 2007)

Vi kan se konturene av en kamp mellom den gamle og nye tid i noen av byggprosjektene fra denne tiden. Keiserdømmet oppførte anakroniske paradebygg som Riksdagen og Berliner Dom så sent som rundt 1900. Industrigiganter in spe som Siemens og AEG hyrte inn arkitekter med et mer moderne uttrykk. Dette kan kanskje stå som et symbol på at Hohenzollerne hadde overlevd seg selv.

Selv med den vanskelige økonomiske situasjonen under Weimar-tiden ble noe av den mest spennende moderne arkitekturen bygget i byen. Det var viktig for den nye republikken å manifestere seg selv visuelt. Spesielt en rekke spenstige boligprosjekter ble initiert i denne perioden. Men også flere moderne forretningsbygg som det ikke lenger eksisterende Columbiahaus på Potsdamer Platz.

Nazistene bygget definitivt med et historisk perspektiv. De gikk tilbake til en klassisistisk, men samtidig tung stil. Byggematerialet var granitt og marmor i stedet for stål og betong. Byggene er storslagne og tunge. Hitler og Speer var opptatt av at solide byggverk historisk sett ble stående som monumenter over sine byggherer. Det lå også et arisk oppbyggelig filosofisk perspektiv bak naziarkitekturen. Man ville utradere Berlin slik det var vokst fram de siste hundre årene og erstatte det med sin visjon for den nye tyske hovedstaden Germania. To representanter for denne tiden er Tempelhof flyplass og Luftfartministeriumet.

Etter krigen ble det også gjenoppbyggingen todelt. Noen trekk var parallelle, andre totalt forskjellige. I DDR var modernismen et fy-ord til 60-tallet. Kuriøse bygg som Stalinallee/Karl-Marx-Allee var hovedfokus på 50-tallet. Mens vest bygde brorparten av de nye boligene i drabantbyer utenfor sentrum, oppførte øst mange blokker med leiligheter midt i Øst-Berlin. Det kom også i en viss utstrekning drabantbyer på østsiden. Mangelen på en spekulasjonsdrevet utbygging i øst gjør at sentrumsbydelene fremdeles har mye større andel av grøntarealer enn man finner i vest.

Ta en tur opp i TV-tårnet på Alexanderplatz for å se hvor utrolig mye blokkbebyggelse det er midt i østlige sentrum.

Politisk manifesterte seierherrene i andre verdenskrig seg kanskje i større grad i øst med å oppkalle gater og torg etter kommunismens helter, og også utplassering av statuer av disse.

Dette har vært en kilde til mye diskusjon etter gjenforeningen. Hvor mye av de gamle minnesmerkene skal stå igjen? Eller for å si det på en annen måte, hvor mye av historien skal stå igjen? De fleste av Leninstatuene er fjernet, navnene endret. Det ser ut som det går en grense rundt 1930. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht har fått bli igjen mens f.eks. en del kommunister som sloss mot nazistene, men senere ble en del av DDR-styret har blitt skiftet ut som gatenavn.

Selv om denne trangen til å viske ut historiens gang er forståelig tror jeg man raskt møter seg selv i døra uten å ha spesielt klare svar. Som eksemplifisert ved rivningen av Palast der Republik og gjenreisingen av Stadtschloss Berlin.

På området der Stadtschloss Berlin hadde ligget fram til 1950, langs bredden av Spree øst for Berliner Dom, ble DDRs storstue Palast der Republik oppført. Byggingen ble påbegynt i 1973 og innvielsen var i april 1976.

Arkitektonisk var Palast Der Republikk en stor, tung, retangulær bygning dekket med røkfarget speilglass. Det er ikke et bygg som har fått mange lovord for sin arkitektur.

På innsiden var bygget imidlertid mer spennende. Det rommet en blanding av parlamentariske funksjoner og barer, restauranter, teater/konsertsal og bowlinghall(!), alle åpent for et generelt publikum. Her var det langt kortere mellom politkere og mannen i gata enn det vi er vant til. Spørsmålet er hvor mye reell politkk som foregikk i Palast der Republikk.

Rett etter gjenforeningen i 1990 ble det påvist store mengder av det giftige stoffet asbest i bygget. Palast der Republik ble stengt og en storstilt sanering påbegynt. Denne pågikk i 10-12 år.

Samtidig raste debatten om dette palasset skulle bevares, om Stadtschloss Berlin skulle gjenoppbygges eller området skulle brukes til andre formål, f.eks. en park. Det har vært store private pengeinnsamlinger for å få gjenreist slottet. Mange kunstnere har argumentert for at Palast der Republik burde bestå. På starten av 2000-tallet var det flere store kunstutstillinger i det skjelettaktige bygget.

Det brant imidlertid et blått lys for et så symbolladet bygg som Palast der Republik i det gjenforente Tyskland. I 2003 ble dødsdommen avsagt. Planen er å gjenoppbygge slottsfasadene med et moderne bygg på innsiden. Dette blir endelig avgjort høsten 2007. I mens demonterer heisekranene bit for bit av Erich Honeckers paradebygg.

Den som har makten skriver fremdeles historie. På samme måten som lederne i DDR i 1950 argumenterte for at sprengningen av slottet var nødvendig for å fjerne restene av prøyssisk militarisme, mener majoriteten nå at dette politiske symbolet for DDR også må fjernes.

På Museumsinschel, ved bredden av Spree rett øst for Berliner Dom, der heisekranene nå holder på å demontere Palast der Republik, lå tidligere Stadtschloss Berlin. I den opphetede debatten om riving eller bevaring av republikkpalasset som har rast siden gjenforeningen, har flere grupperinger jobbet for å bygge opp slottet igjen.

Den kongelige og senere keiserlige residensen ble bygd av ulike konger i Prøyssen fra 1550, med stadige ombygninger og utvidelser. Det siste markante påbygget var domen som ble ferdigstilt i 1845. Etter at Tyskland ble samlet til et keiserdømme i 1871, flyttet maktsenteret i det nye imperiet seg etter hvert mot den nybygde Riksdagen litt lenger vest.

Da keiser Wilhelm II ble tvunget til å abdisere i november 1919 og Tyskland ble en republikk sto bygget mer eller mindre ubrukt. Under Weimartiden ble huset delvis brukt som museum, delvis til offisielle formål. Nazistene benyttet heller ikke slottet.

Bygningsmassen ble skadet i bombingen på slutten av andre verdenskrig og det var delvis utbrent ruin som sto igjen. Slottsruinen lå i den sovjetrussiske sonen. Selv om den ikke var mer skadet enn mange andre bygg som ble restaurert, bestemte de øst-tyske myndighetene seg for å rive restene i 1950. Mange i vest raste mot rivingen. Myndighetene i DDR mente de fjernet sporene etter prøyssisk militarisme.

Brakktomten etter slottet ble brukt som paradeplass ved store demonstrasjoner osv. På 70-tallet ble det modernistiske Palast der Republik oppført. Her oppdaget man imidlertid store mengder asbest i 1990 og brukte ti år på å rense bygget for det giftige stoffet. Rett etter at dette var gjennomført bestemte myndighetene seg, etter lang debatt, for å rive. Etter planen skal siste betongklump være kjørt bort i løpet av 2007.

I følge notorisk upålitelige Wikipedia går det mot en gjenoppbygging av slottsfasadene, med et moderne bygg på innsiden. I følge samme kilde skal dette endelig avgjøres politisk høsten 2007.

Som det heter: “Vi kommer tilbake med mer.”

Rote Arme Fraction (RAF), eller Baader-Meinhofgruppen, var en gjeng revolusjonære, desillusjonerte og voldelige unge tyskere som terroriserte Vest-Tyskland fra slutten av 60-tallet til begynnelsen av åtti-tallet.

RAF sprengte bomber, drepte flere politimenn og tilfeldige ofre i skuddvekslinger, begikk en mengde bankran, tok gisler og kidnappet tyske politikere og næringslivsledere.

De mest profilerte medlemmene var Andreas Baader, Ulrike Meinhof, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe. Disse var med på starten i 1968. Alle fire tok sine egne liv mens de satt på livstid, i 1976-77. Mer perifere medlemmer av organisasjonen fortsatte aksjonene videre. Den siste likvideringen de sto for var i 1981.

Myndighetene tilbød de gjenværende medlemmene kortere straffer hvis de overga seg. Flere ble også tatt etter at Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1990. De hadde fått lov å gjemme seg og leve vanlige liv i DDR.

Og det hele startet i Berlin. Initiativtakerne traff hverandre i byens radikale studentmiljø. Under Sjahen av Irans besøk i byen i 1968 kom det til demonstrasjoner og uroligheter. En ung student ble skutt og drept av sivilkledd politi. Dette ble et slags startskudd for den mer aggressive politiske motkulturen i Vest-Tyskland.

Samme år gjorde RAF sin første udåd. To varehus i Frankfurt ble påtent med brannbomber. Baader, Ensslin og noen flere ble arrestert og stilt for retten i Berlin, hvor de hadde adresse. De ble dømt og fengslet. Meinhof var med på en aksjon for å frigi dem mens de var på studiebesøk i et bibliotek i byen i 1970. Under flukten ble flere uskyldige skadet og drept. En massiv politiaksjon ble igangsatt over hele Vest-Tyskland. RAF-lederne gjorde en vri på den “normale” fluktruten, og flyktet til Øst-Berlin.

Myndighetene i DDR så med positivt blikk på de unge vest-tyske terroristene, og lot dem få fritt leide. De dro etter hvert videre til Libanon hvor de fikk opplæring hos PLO.

RAF gjorde ingen flere aksjoner i Vest-Berlin i resten av sin tid.

Operasjon Gold, en underjordisk tunnel de allierte gravde inn under russisk territorium for å avlytte sistnevntes telefonsamtaler, danner bakteppet i romanen Den uskyldige av Ian McEwan. Boka kom ut i Storbritannia i 1990. Vi befinner oss i Berlin anno 1955. Den særdeles uskyldige briten Leonard ankommer byen for å jobbe som sivil teletekniker. Tror han. Det viser seg at han får en sentral posisjon i Operation Gold.

Samtidig finner han kjærligheten, den store, blant en av byens mange skadeskutte fugler. Maria er fem år eldre enn Leonard og skilt. Fra gutterommet i Nord-London til bokas slutt kan vi vel fastslå at hovedpersonen blir EN MANN. Denne kjærlighetshistorien og de etter hvert dramatiske følger den får, kan vi si er motoren i boka.

Som den ekte gladsentimentalisten jeg er, er dette en type bok hvor jeg ble sittende med en klump i halsen etter siste side. Jeg har et litt dobbelt forhold til denne teknikken. På en måte liker jeg å bli plaget. På den annen side er Det Sentimentale Trikset brukt et par ganger før, for å si det på den måten….

Forrige avsnitt oppsummerer på en måte hva jeg mener om Den uskyldige også. Kvalitativt og håndverksmessig i øverste divisjon. Men ikke klassikerglorie rundt hodet for min del. Bare en klump i magen. Og det får jeg av tredjerangs såpe fra Hollywood også.

For Berlinbuffs kan jeg anbefale boka. Vi får et ganske fint bilde av den sydende kald-krig heksegryta Berlin var på femtitallet, før muren kom og ga byen mer karakter av fryseboks.

I dag (18. august) er det Fuckparade i Berlin. Navnet henspeiler ikke på kjønnslig omgang. Det vil med andre ord ikke være rekker av svære lastebiler med pornografer og andre interesserte in flagrante. Fuckparade er en forortelse for Fuck the Loveparade. Siden 1997 har den - de første årene med navnet Hateparade - vært en mer hardcore protest mot den stadig mer kommersielle Love Parade.

Love Parade har vært avlyst flere av de siste årene og i 2007 ble den avholdt i Essen. Mange tror den kanskje aldri kommer tilbake til Berlin. Fuck Parade har de siste årene vokst betraktelig og som en naturlig konsekvens selv blitt mer kommersiell.

Arrangørene (hvem nå enn det er) uttrykker at de sloss for club-kulturen, mot dop-hysteri, mot undertrykkelse fra myndighetene og politivold, og den tyske paragraf 129a: terrorlovgivning mot egen befolkning.

Paraden starter på Frankfurter Tor i Friedrichshain klokka 15. I kveld og natt er det mange relaterte arrangementer rundt i den tyske hovedstaden.

Et sted jeg stikker innom når jeg er i Berlin er Martin-Gropius-Bau. Det svære rennesansebygget(?) rett ved Potsdamer Platz har nesten alltid noe interessant å by på. Det er to fulle etasjer pluss loft med en rekke saler, alle fulle av omreisende kunst. Tre-fire forskjellige utstillinger går parallelt. Du betaler for det du vil se. Har du lyst på alt, blir det ganske dyrt. Det er det eneste aberet. Men du støtter jo for så vidt en god sak (kultur?).

Nå er det tre utstillinger i huset. Den amerikanske fotografen Cindy Sherman, hun med selvportrettene. Om det eurasiske nomadefolket skyterne som hadde sin storhetstid mellom 500 og 200 før Jesu fødsel og deres fantastiske kunstgjenstander. Og om den tyske fotografen og professoren Dirk Reinhartz og hans disipler. Fra 28. september kan du se den franske fotografen Eugene Atget i Martin-Gropius-Bau. Han gikk rundt i Paris før og etter 1900 og tok bilder av byen.

Navnet har Martin-Gropius-Bau fra en av arkitektene som sto for byggingen fra 1877-81. Det er grand-onkelen til den kjente Bauhaus-arkitekten Walter Gropius. Huset har alltid vært museum. Frem til Første Verdenskrig kunne man se kunsthåndverk her. Mellom de to store krigene i Europa var det museum for pre- og tidlig historie pluss en øst-asiatisk kunstsamling. Huset ble sterkt skadet i Andre Verdenskrig, og var ikke rehabilitert og åpent for publikum igjen før i 1981.

Martin-Gropius-Bau lå akkurat på østsiden av muren som delte Berlin i to. Fremdeles står et stykke av muren rett nordøst, til høyre når du kommer ut av hovedinngangen. Her finner du også utstillingen Terrorens Topografi. Den ligger utendørs, i sammenheng med restene av det gamle Gestapohovedkvarteret. Det eneste som er igjen er deler av cellene under bakkenivå.

Museet er åpent fra 10 til 20 hver dag unntatt tirsdager. Adressen er Niederkirchnerstrasse 7. Nærmeste holdeplass er Potsdamer Platz eller Anhalter Bahnhof. Hold deg oppdatert om det som skjer på hjemmesiden deres.

En god venninne ga meg nylig boka Nattskift i Berlin av Ian Walker. Den kom ut på norsk 1988, samme året som den engelske originalutgaven. Jeg hadde verken hørt om boka eller forfatteren. Men det må tydeligvis ha vært litt hett den gang da med en så kjapp norsk oversettelse.

Boka er en ungdom-i-drift aktig fortelling om en engelsk freelancejournalist i tjueåra. Han tilbringer noen år midt på 80-tallet i dengang delte Berlin. Hovedpersonen bor i et kollektiv i anarkistbydelen Kreuzberg i vest. Men han forflytter seg stadig over til Øst-Berlin, hvor han også har bekjente.

Denne beskrivelsen av hverdagslivet på østsiden av muren midt på 80-tallet, for bare litt over tjue små år siden, er det mest interessante med boka. Selv om forfatteren neppe er det mest øst-kritiske som har gått på to bein, oppfatter jeg det som en relativt edruelig og sannferdig beskrivelse av tingenes tilstand ‘over there’.

Livet hovedpersonen lever i Vest-Berlin er mer etter klisjeen. Lange netter på punka/rocka nattklubber, frie og løse forbindelser mellom kjønnene, rare skjebner, besøk på anakronistiske britiske og amerikanske militærforlegninger i byen.

Boka inneholder også en del lengre historier om venner av hovedpersoner og deres ofte traumatiske oppvekst og forhold med delelinjen mellom øst og vest i Europa som et sentralt tema.

Ian Walker er et såpass vanlig navn i den anglosaxiske verden at jeg etter halvhjertet research ikke har klart å finne ut noe som helst om forfatteren. Når jeg søker i bibliotekdatabaser og på Amazon kommer det opp masse Ian Walkere, men jeg tviler på at det dreier seg om samme mann. Kanskje Walker som hovedpersonen i boka var journalist og etter Nattskift i Berlin gikk tilbake til Fleet Street?

Er det noen som vet noe mer om bok eller mann, kunne det vært artig å få et par linjer på e-post. Hvis noen ønsker å lese boka og ikke får tak i den er jeg innstilt på å la den vandre videre i verden.