Berlin og historien
Stadtschloss Berlin og Republik der Palast kan stå som symbol for berlinernes - og kanskje tyskernes generelt - problematiske forhold til historien.
Siste halvdelen av 1800-tallet så en febrilsk rastløshet, nyskaping og etter hvert modernitet i Berlin. Diverse oppfinnelser og industrielle etableringer gjorde byen til sin tids teknopolis. Et enormt behov for arbeidskraft skapte en befolkningsvekst på rundt 100.000 innbyggere hvert femte år i denne perioden. Boligbyggingen var privatfinansiert og spekulasjonsdrevet. I slike tider har tanken om bevaring dårlige kår. Mark Twain uttalte “Berlin is completely new, the newest city which I have ever come across. Even Chicago would appear old and grey in comparison.” (Berlin. Portrait of a city. Taschen 2007)
Vi kan se konturene av en kamp mellom den gamle og nye tid i noen av byggprosjektene fra denne tiden. Keiserdømmet oppførte anakroniske paradebygg som Riksdagen og Berliner Dom så sent som rundt 1900. Industrigiganter in spe som Siemens og AEG hyrte inn arkitekter med et mer moderne uttrykk. Dette kan kanskje stå som et symbol på at Hohenzollerne hadde overlevd seg selv.
Selv med den vanskelige økonomiske situasjonen under Weimar-tiden ble noe av den mest spennende moderne arkitekturen bygget i byen. Det var viktig for den nye republikken å manifestere seg selv visuelt. Spesielt en rekke spenstige boligprosjekter ble initiert i denne perioden. Men også flere moderne forretningsbygg som det ikke lenger eksisterende Columbiahaus på Potsdamer Platz.
Nazistene bygget definitivt med et historisk perspektiv. De gikk tilbake til en klassisistisk, men samtidig tung stil. Byggematerialet var granitt og marmor i stedet for stål og betong. Byggene er storslagne og tunge. Hitler og Speer var opptatt av at solide byggverk historisk sett ble stående som monumenter over sine byggherer. Det lå også et arisk oppbyggelig filosofisk perspektiv bak naziarkitekturen. Man ville utradere Berlin slik det var vokst fram de siste hundre årene og erstatte det med sin visjon for den nye tyske hovedstaden Germania. To representanter for denne tiden er Tempelhof flyplass og Luftfartministeriumet.
Etter krigen ble det også gjenoppbyggingen todelt. Noen trekk var parallelle, andre totalt forskjellige. I DDR var modernismen et fy-ord til 60-tallet. Kuriøse bygg som Stalinallee/Karl-Marx-Allee var hovedfokus på 50-tallet. Mens vest bygde brorparten av de nye boligene i drabantbyer utenfor sentrum, oppførte øst mange blokker med leiligheter midt i Øst-Berlin. Det kom også i en viss utstrekning drabantbyer på østsiden. Mangelen på en spekulasjonsdrevet utbygging i øst gjør at sentrumsbydelene fremdeles har mye større andel av grøntarealer enn man finner i vest.
Ta en tur opp i TV-tårnet på Alexanderplatz for å se hvor utrolig mye blokkbebyggelse det er midt i østlige sentrum.
Politisk manifesterte seierherrene i andre verdenskrig seg kanskje i større grad i øst med å oppkalle gater og torg etter kommunismens helter, og også utplassering av statuer av disse.
Dette har vært en kilde til mye diskusjon etter gjenforeningen. Hvor mye av de gamle minnesmerkene skal stå igjen? Eller for å si det på en annen måte, hvor mye av historien skal stå igjen? De fleste av Leninstatuene er fjernet, navnene endret. Det ser ut som det går en grense rundt 1930. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht har fått bli igjen mens f.eks. en del kommunister som sloss mot nazistene, men senere ble en del av DDR-styret har blitt skiftet ut som gatenavn.
Selv om denne trangen til å viske ut historiens gang er forståelig tror jeg man raskt møter seg selv i døra uten å ha spesielt klare svar. Som eksemplifisert ved rivningen av Palast der Republik og gjenreisingen av Stadtschloss Berlin.
