berlinblogger.no

Paradeanlegget hvor Jesse Owens ødela Hitlers drøm i 1936 er fremdeles en av verdens beste idrettsstadion.

Etter fire års intensiv oppussing før fotball-VM 2006 kan 75.000 mennesker følge med på fotballkamp eller andre idrettsarrangementer. Alle ser godt, alle har tak over hodet. Dette har blant annet blitt oppnådd ved å senke banen 2,65 meter. Det verneverdige eksteriøret er beholdt.

Olympiaden i 1936 var nazi-styrets første store byggeprosjekt. Hoffarkitekt Albert Speer sørget for at anlegget ble reist i løpet av fire år. Det 130 hektar store området huser også svømmeanlegg, scene og paradeplass.

Talende nok fjernet myndighetene anti-jødiske skilt og oppslag før gjestene ankom Berlin. Dessverre for Hitler ble ikke olympiaden det sannhetsvitnet for den ariske rasens overlegenhet som han hadde regnet med. Slik det ble fremstilt i Leni Riefenstahls Viljens triumf og Olympia. Den svarte amerikanske sprinteren og lengdehopperen Jesse Owens slo for eksempel all motstand ned i støvlene.

I dag spiller fotballklubben Hertha BSC og det tyske landslaget hjemmekampene sine her. Hvis du er tidlig ute om morgenen kan du få et glimt av Hertha-spillerne på trening. I tillegg spiller Berlin Thunder amerikansk fotball på Olympiastadioen.

Hele olympiaparken er åpen for publikum. På varme sommerdager kan opp mot ti tusen berlineren nyte svømmebasseng og parkanlegget med klatrevegg. I Olympiastadion-anlegget arrangeres historiske omvisninger. Om kvelden kan du nyte konserter på utendørsscenen. Her spiller alt fra Rammstein til Berliner Philharmoniker.

Popkomm er et årlig bransjetreff for musikkbransjen. Det startet i Düsseldorf i 1991- Etter en periode i Köln kom festivalen til Berlin i 2002. I år foregår den fra 19.-22. september.

En del av messa handler om å høre nye artister og close dealer. I tillegg er det en rekke foredrag og diskusjoner om relaterte temaer. I år er det selvsagt spørsmål om hvor denne bransjen, som er i generell nedgang, er på vei. Popkomm har vokst til å bli en av de to-tre viktigste bransjearrangementene i Europa.

Det som er interessant for folk flest er at det i perioden er enormt mye aktivitet på konsert og utelivsfronten. Mange band og artister fra hele verden kommer for å vise seg fram. Berlins egen musikergarde pleier også å stille mann- og kvinnesterkt opp. Rimelig er det også. Et eksempel er en billett på 12 euro som gir adgang til over 30 konserter.

Popkomm foregår på samme tid neste år, så det er bare å sette av tid og begynne å glede seg.

Pergamonmuseet er det nyeste av museene på Museumsinsel. Det åpnet dørene for første gang i 1930 etter mer enn tjue års prosjektering. Dette siste av de store museene på øya ble bygget for å huse den stadig økende samlingen av gjenstander fra tyske utgravinger rundt om i verden. Navnet kommer fra en av de antikke greske byene som lå der Tyrkia er i dag.

Museet ble også skadet under bomberaidene mot og kampene om Berlin mot slutten av andre verdenskrig, men de fleste at gjenstandene var reddet unna utenfor byen. Huset åpnet igjen etter få år.

Sovjetrusserne tok med seg en del av samlingen som krigsbytte. Selv om mesteparten ble returnert mot slutten av 50-årene, er fremdeles noe utstilt i Eremitagen i St. Petersburg,

Samlingene er i dag tredelt.

Avdelingen for den greske og romerske antikken. Dette regnes som den mest spektakulære samlingen. Her er det flere storskala- gjenstander. F.eks. det enorme Pergamon-alteret til Zevs bygget i 180 til 160 BC. Hele alteret er plassert i en egen sal.

Avdelingen fra Midt-Østen rommer gjenstander fra babylonske, persiske og assyriske kulturer, de eldste over 6000 år gamle. Mer enn 2000 gjenstander er fordelt på 14 saler. Blant annet er det bygd en modell av Babels tårn.

Avdelingen for islamsk kunst viser i hovedsak verker fra Egypt og Iran fra det 8. århundre og framover, men også en del eksempler fra så langt avgårde som India og andre av nasjonene i Midt-Østen.

Oppgraderingen av Pergamonmuseet starter i 2008, men deler av museet vil være åpent under hele anleggsperioden.

Ellen Allien er den tøffeste rockeren i Berlin for tida. Ikke er hun gutt og ikke spiller hun rock n roll, men hun har en kul kick ass attityd og ned på jorda holdning som mange rockere med fordel kunne tatt til seg. En blanding av musikalsk talent, beinhard jobbing og god forretningssans ser ut til å være oppskriften.

Ellen Fraatz - som er Alliens døpenavn - er dj, musiker, plateselskapseier. Musikken er en beintøff minimalistisk techno, gjerne med litt røffe og pønka sequensere i bånn, men oppå dette detaljer av vakre og/eller melankolske melodilinjer. Hun synger også. Tysk og engelsk. Musikken forflytter seg i tid og rom. Den tar deg med steder. I motsetning til mye annen dansemusikk kan du også sitte i sofaen og nyte. Dette er lyden av Berlin for meg.

Fødselsdatoen har hun klart å holde skjult, men hun har vært med i techno-miljøet i Berlin helt fra den spede begynnelsen rundt 1990. Sammen med mange av de andre store navnene i dag begynte hun som dj på Tresor og andre klubber, med dagjobbing i platebutikk, radioprogram. Etter hvert sin egen kortlivede label Braincandy.

BPitch Control var først et multimedia-konsept, etter hvert ble dette navnet på det nye plateselskapet Allien startet. Her finner du noen av Tysklands mest spreke og lekende elektronika+ artister. Foruten henne selv Sascha Funke, Modeselektor, Paul Kalkbrenner, Apparat. Det som er så spennende og fascinerende med musikken på BPitch Control er den totalt uhindrede crossover- tankegangen som ser ut til å florere.

Alliens egen produksjon består i grove trekk av LPene Stadtkind (2001), Berlinette (2003), Thrills (2005), og Orchestra of Bubbles (2006) (sammen med Apparat). Alle disse platene kan trygt erverves, det lyser virkelig fremtidig klassikerstatus i det fjerne av alle fire. I tillegg har hun en bærepose med remixer på rullebladet, til dels av kjente folk som Beck og Thom Yorke fra Radiohead. Ny singel (Go) kommer i oktober, og det er vel snart på tide med en ny LP og?

Som nevnt snakker vi om en hardt arbeidende dame som også snurrer plater verden rundt. Så godt som hver helg spiller hun i Berlin eller en annen storby/festival et eller annet sted på kloden. Jeg har opplevd henne på hjemmebane i den tyske hovedstaden. Hun spilte et utrolig tight, rytmisk og variert sett. Selv veggpryd som undertegnede måtte hive seg ut i det på gulvet.

Her har du virkelig en sjanse til å oppdage gull før alle andre.

Uansett om du er en av dem som vil le, skrike eller trekke på skuldrene så har den amerikanske fastfood-giganten åpnet sin restaurant i den gamle anarkist-bydelen i Berlin. Dette melder Der Spiegels engelske nettside.

Da planene ble annonsert i mai var det støyende protester fra lokalmiljøet og aksjonsgrupper mot etableringen ble dannet. Og med den fargerike og tildels voldelige tradisjonen i Kreuzberg var det mange som spekulerte i mer eller mindre voldsomme opptrinn da restauranten åpnet i forrige uke.

Fremdeles står de grønne kassevognene med gjespende poltimenn i fullt opprørsutstyr i nærheten. Overvåkingskameraene henger som kokosnøtter på lysstolpene. Men så langt har ingen verdens ting skjedd. En talsmann for McDonalds uttaler at de ikke ser for seg alvorlige hendelser, men at bevoktningen vil foregå inntil videre.

På aksjonsgruppas hjemmesider er det også liten aktivitet. En ny melding konstaterer at de ikke har gitt opp, men at å aksjonere nå ville være å gi fienden mer oppmerksomhet.

En ung kvinnelig gjest på det omtalte etablissementet innrømmer at hun gjerne skulle spist noe sunnere, men i en travel hverdag går fart foran de kulinariske og mer politisk korrekte gleder.

Enda et skritt videre i den verdensomspennende amerikanske kulturimperialismen, eller bare en ikke-hendelse?

Museumsinsel er den nordlige delen av øya som ligger i Spree i Berlins Mitte-distrikt. Den går fra Unter den Linden og nordvestover og dekker en kvadratkilometer. Her ligger det fem museer som har vært her i mer enn 100 år. Det er Altes Museum, Alte Nationalgalerie, Neues Museum, Bodemuseum og Pergamonmuseum. Samlingene inneholder kunstverk og gjenstander helt tilbake til 4000 BC og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Generelt er hovedfokuset for samlingene områdene rundt Middelhavet og Midt-Østen.

Anlegget er i ferd med å bli kraftig opprustet etter gjenforeningen og det har stått på Unescos verdensarvliste siden 1999. Etter planen skal alle husene være ferdig oppusset og gjenåpnet i 2015.

Altes Museum er - som navnet kan hinte om - det eldste av de fem museene på Museumsinsel. Det sto ferdig 1830 i Lustgarten. Området ble delvis lagt om da Altes Museum ble bygd for å sikre bygget mot flom og vannskader.

De første årene huset museet den kongelige kunstsamling. Denne var nettopp da nettopp bragt tilbake til Tyskland etter mange år i Frankrike som krigsbytte.

Altes Museum brant delvis ned i andre verdenskrig og ble gjenåpnet i 1966.

I dag huser museet samlingene fra antikkens Hellas og Romerriket som inneholder en rekke gjenstander som vaser, malerier og statuer. Den største publikumsmagneten i Altes Museum i dag er bysten av den egyptiske dronningen Nefertiti. Nefertiti ble oppdaget i 1912 og er fra 1360 BC. Den vil bli flyttet til Neues Museum når det står ferdig.

Vladimir Nabokov er en av 1900-tallets mest kjente, myteomspunne og eksentriske forfattere. Hans livsløp sammenfalt med noen av de mest dramatiske hendelsene i forrige århundre.

Han ble født inn i den russiske overklassen i 1899. Som barn ble han kjørt til skolen i familiens Rolls Royce.

Under revolusjonen i Russland flyktet Nabokovs familie først til London, før de bosatte seg i Berlin. Her var det en stor russisk emigrantpopulasjon. Nabokov ble igjen i England hvor han studerte ved Cambridge-universitetet til 1923.

Faren var en kjent litterat, han var blant annet redaktør i et eksilrussiske tidskrift. I 1922 ble han myrdet i forbindelse med et politisk drap mens han prøvde å beskytte den som attentatet var rettet mot (vedkommende overlevde). Drapet på faren preget Nabokov sterkt og gikk igjen i mange forkledninger i bøkene hans.

Han slo seg ned i Berlin i 1923. Her skrev han poesi og noveller og etter hvert romaner under pseudonymet Vladimir Sirin. I tiden han oppholdt seg i Berlin skrev han på russisk. Bøkene hans nådde derfor ikke ut over det eksilrussiske miljøet i Europa.

I 1925 giftet han seg med Vera Slomin, en annen russisk emigré bosatt i Berlin. Ni år senere fikk de sønnen Dmitri.

Den økonomiske situasjonen ble med årene tyngre for den tidligere aristokraten under oppholdet i Berlin. Han livnærte seg og familien med en rekke lærerjobber (engelsk, tennis, litteratur) i tillegg til det han tjente på skrivingen.

Nazistenes maktovergrep utover på 30-tallet påvirket også den lille familien. At Vera var av jødisk herkomst gjorde ikke situasjonen mindre skremmende. I 1938 flyttet de først til Paris, før de i 1940 kom seg til USA. Her begynte Nabokov å skrive på engelsk og etter hvert fikk han stor suksess med blant annet romanen Lolita.

Nabokov flyttet tilbake til Europa i 1960. Han bosatte seg i Sveits hvor han døde i 1977.

Under oppholdet i Berlin skrev han ni romaner. Selv om han aldri ble en integrert Berliner, han lærte seg for eksempel ikke skikkelig tysk, danner byen et bakteppe i mange av bøkene hans. De russiskspråklige romanene hans har siden blitt oversatt til mange språk.

Marie Magdalene Dietrich ble født i Schöneberg, Berlin i 1901. Hun var skuespiller, sangerinne og diva. Dietrich regnes som den første tyske skuespillere som slo gjennom i Hollywood og en av de mer berømte bysbarn Berlin har fostret i det 20. århundre.

Hun startet sin karriere med biroller i teater og kabaret-oppsetninger i 1922. Samme året fikk hun sine første små filmroller. Dietrich jobbet seg sakte, men sikkert oppover hierarkiet i filmverdenen, med større og bedre roller. Sin første hovedrolle fikk hun i filmen Die Frau, Nach Der Man Sich Sehnt i 1929. Senere samme år fikk hun hovedrollen i Josef von Sternbergs Der Blaue Angel.

Denne filmen hadde premiere 1. april 1930 og ble en verdenssuksess. Von Sternberg ble hentet til Hollywood. Han tok med seg sitt nye stjerneskudd og i løpet av en rekke suksesser i den amerikanske filmhovedstaden i første halvdel av 30-tallet ble hun en verdensstjerne.

Marlene Dietrich giftet seg med Rudolf Siber i 1923. De var gift helt til han døde i 1924, selv om de ikke levde sammen mer enn de første fem årene av ekteskapet. De fikk ett barn, Maria Elisabeth, i 1924. Det er ikke så mange nedtegnelser om Dietrichs liv i Berlin under Weimar-republikken, men det er liten tvil om at hun levde ut det sagnomsuste dekadente jazz-livet som gikk for seg i byen på denne tiden.

Selv om hun i 1937 ble amerikansk statsborger, og fulgte med de allierte troppene under sluttfasen av Andre verdenskrig, hadde hun med seg Berlin i håndbagasjen. “Ich Hab Noch Einen Koffer in Berlin” (”I Have Another Suitcase in Berlin”) som hun sang i en av sine filmer, kan kanskje oppsummere hennes bittersøte følelser mot fødebyen. For generasjonen som opplevde byen på 20-tallet må resten av århundret, kanskje bortsett fra de siste ti årene, ha fortont seg som en nedtur.

Dietrich døde i Paris i 1992. Etter eget ønske ble hun begravet ved siden av sin mor på Friedenau-kirkegården i Scöneberg i Berlin.

Etter Dietrichs død kjøpte Berlin Filmmuseum (Sony Center, Potsdamer Platz) hennes private samling med en mengde korrespondanse med kjente personligheter, kostymer fra en rekke filmer og diverse andre rariteter.

I Leberstrasse 65 i Schönefeld er det en bronseplakett på huset hun ble født i.

Noen steinkast sørvest for Potsdamer Platz har hun fått sin egen plass oppkalt etter seg.

Det var den Berlin-baserte norske maleren Adelsteen Normann som introduserte Munch til det tyske hovedstadspublikummet. Normann organiserte en utstilling med Munchs malerier som åpnet 8. november 1892.

Utstillingen ble en skandale. ‘En forhånelse mot kunsten’ og ‘Der Fall Munch’ var noen av kommentarene. Det var maleteknikken, eller mangelen på sådan, som spesielt opprørte tyskerne. Utstillingen ble stengt etter en uke.

Munch ble ikke lei seg av alt oppstyret. Han så det som en mulighet til å markedsføre seg for det tyske publikum. Han fikk raskt flyttet utstillingen fra Berlin til Köln og Dusseldorf. Han leide også et lokale i Berlin hvor han tok inngangspenger slik at folk skulle kunne se de ‘forferdelige’ bildene hans.

Etter oppstyret vinteren 1892/93 var Munch en kjent person i Berlins kunstverden. Han kom i kontakt med flere internasjonale og tyske kunstnere, blant dem August Strindberg, som holdt til på kneipen Zum schwarzen Ferkel like ved Brandenburger Tor. Alle var opptatt av tematikken rundt seksualitet og fri kjærlighet, og miljøet var en smeltedigel for ideer og motiver. Ellers hadde han lite kontakt med tyske kunstnermiljøer.

Det var forøvrig i Berlin Munch begynte med ‘hestekuren’. Den går ut på å la bildene stå ute for vær og vind i lengre tid etter at de er ferdig malt. Slik fikk bildene en meget særegen patina. Det var også her han begynte med gravering og litografi.

Munch leide atelier i byen og tilbragte fire vintre på rad der. Han arbeidet blant annet med Livsfrisen under oppholdet i Berlin. Etter hvert begynte kretsen rundt ham å gå i oppløsning. I slutten av februar 1896 reiste Munch til Paris.

Ti år etter skandaleutstillingen oppnådde Munch sitt kunstneriske gjennombrudd på Berlin-secessionen i 1902. Dette førte til både kunstnerisk anerkjennelse og et økonomisk frikvarter.

I 1913 fikk Pablo Picasso og Munch som de eneste utenlandske kunstnere en hel sal hver til disposisjon på Høstutstillingen i Berlin.

Han besøkte også byen ved flere anledninger på 1920-tallet.

(Takk til bl.a. nettsidene til Munch-museet.)

Aud Egede-Nissen ble født inn i en teaterfamilie i 1893. Hun var den eldste av 11 søsken, hvorav hele seks ble skuespillere.

Aud debuterte som skuespiller som 18-åring. Bare to år senere, i 1913, dro hun til København for å jobbe som filmskuespiller. Året etter flyttet hun til Berlin, der det nye mediet(film) virkelig var i ferd med å ta av.

Fra 1914 til 1931 spilte Aud Egede-Nissen i over 80 filmer og regisserte 18 i den tyske hovedstaden.

Egede-Nissen og hennes daværende mann Georg Alexander etablerte også sitt eget produksjonsselskap, Egede Nissen-Film Comp i 1917. Alexander regisserte og Aud og flere av søstrene hennes spilte hovedrollene i de (minst) 29 filmene som selskapet produserte i de to årene det eksisterte.

Alle disse filmene, som skal ha vært lettbente melodramaer og detektivhistorier, har gått tapt.

Etter dette satset hun for fullt på skuespillerkarrieren og gjorde store kunstneriske framskritt. I denne gullalderen i tysk film spilte hun i filmer av Ernst Lubitsch, F.W. Murnau og Fritz Lang. Hun hadde også viktige roller i filmer som Dr. Mabuse, der Spieler og Phantom.

Sammen med sin andre ektemann Paul Richter spilte Aud Egede-Nissen i den norsk-tyske kriminalfilmen Bergenstoget plyndret i natt i 1928.

Da Egede-Nissen flyttet tilbake til Norge i 1931 kalte hun seg Aud Richter. Det spede norske filmmiljøet var ikke spesielt interessert i hennes erfaring med filmarbeid i Berlin og resten av sitt liv jobbet hun mest med teater. Hun døde i 1974.