berlinblogger.no

Ja, ja, ja.

Hvor andre steder enn i Berlin?

2. PORNfilmfestival BERLIN 2007 har akkurat gått av stabelen. Arrangementet startet i fjor. Da ble det en voldsom suksess. Non-profit arrangementet drevet av frivillige ble tatt på senga, tatt med buksene nede, eller annen blødme. I år har de fem festivalansvarlige (3 kvinner og 2 menn) planlagt for suksess.

Konseptet er indieporno, freakporno, alternativporno [fyll inn ditt eget begrep] et sted i skjæringa mellom kunst og sex. Mer enn 150 filmer fra hele verden har blitt vist i år. Homo, hetero og de fleste andre varianter har vært representert. Filmene har blitt vist på vanlige kinoer rundt i byen.

Temaet i år har vært Cinema of Transgression og klassisk pornofilm fra 70-tallet.

I tillegg til film er det en rekke andre aktiviteter:
- Paneldiskusjoner (Prostitution in the Media Age, eller hva med Representation of Social and Political Taboos in Pornography: The Middle East as a Case Study)
- Workshops bl.a. med japansk bondage og S/M for nybegynnere
- Muligheter for å lage egen pornofilm i programmet cum2cut
- En rekke kunstgallerier i Berlin har tatt opp hansken og viser utstillinger med relatert tematikk
- På natterstid er det selvsagt diverse club-arrangementer.med trashy techno, erotisk elektronika og kanskje både planlagte og spontane perfomanceopptredener.

Det er sikkert mange meninger om et arrangement som dette. Du som vil sjekke det ut in the flesh på egen hånd må altså vente et års tid. I mellomtiden kan du lese mer på heimesida deres.

Ja, ja, ja.

Mellom Potsdamer Platz og Brandeburger Tor har et av de siste store monumentene i Berlin dukket opp. Det er 2700 betongblokker i forskjellige størrelser som dekker et område på 19.000 kvadratmeter, som et lite kvartal. Mellom alle blokkene er det brolagte gangveier i et lett kupert terreng.

Foto: www.berlinblogger.no

Det står ingen navn på noen av steinene. Det står ikke noe skilt som forteller deg hva dette er minnesmerke over. Men du vet det likelvel når du ser det. Og vil du vite mer er det et informasjonssenter under anlegget.

Ideen til minnesmerket kom fra den tyske journalisten Lea Rosh i 1988. Etter mye krangling ble det utlyst en konkurranse om utformingen. Den amerikanske arkitekten Peter Eisenmans bidrag vant i 1999. I mai 2005 ble anlegget offisielt åpnet. 60 år etter at andre verdenskrig tok slutt.

Det har vært bruduljer rundt Eisenmans bidrag også. Han kjempet gjennom hele prosessen for at ikke ett navn skulle inngraveres på blokkene. Han ønsket ikke at minnesmerket ble en gravplass. I utgangspunktet var han også positiv til at det skulle kunne tagges på steiene. Tagging er en del av hverdagen i Berlin. I dag er steinene påført et anti-grafittibelegg. Så får vi se om det virker.

Foto: www.berlinblogger.no

Er det bryet verdt å legge turen innom når du er i Berlin? Moralskt og filosofisk utvilsomt. Arkitektonisk? Ja. Som et interessant sted i seg selv? Absolutt. Som jeg har antydet er dette et av de mest velfungerende minnesmerkene jeg har besøkt. Selv om man intuitivt forstår hva det er når man ser alle betongblokkene, peker de også på en mystisk og positiv måte fremover. Ta en tur i labyrinten og kjenn etter selv.

Den pågående konflikten mellom Tyrkia og kurdere i grense- områdene mellom Irak og Tyrkia fikk en stygg parallell i Berlin i går (søndag 28.11.07). I utgangspunktet var dette en demonstrasjon for fred og forsoning mellom tyrkere og kurdere i bydelen Kreuzberg.

Situasjonen kom ut av kontroll da en gruppe på rundt 100 unge, nasjonalistiske, høyreorienterte tyrkere begynte å rope anti-kurdiske slagord og etter hvert kaste stein og flasker. Et massivt politioppbud klarte etter hvert å roe gemyttene og hindre at opptøyene spredte seg. Prisen var 18 skadde politimenn. 15 demonstranter ble arrestert.

En talskvinne for politiet i Berlin sier at de forventer seg mer vold i gatene i Berlin i nær framtid på grunn av den oppblussede konflikten i de kurdiske områdene i Midt-Østen.

I Berlin bor det rundt 1000 kurdere som er medlemmer i det forbudte kurdiske PKK-partiet. Myndighetene beregner at 300 deltakere i den nasjonalistiske, høyreekstreme tyrkiske organisasjonen De grå ulvene også bor i byen. De grå ulvene sto bak dødsskvadroner i Tyrkia mot venstreradikale på 1970-tallet. Organisasjonen ble forbudt i Tyrkia i 1980, men lever fremdeles under jorden både i hjemlandet og blant tyrkisk innvandrer- befolkning i Europa. De grå ulvene er også ekstremt anti-kurdiske.

Politiet i Berlin opplever i stigende grad å befinne seg i skuddlinjen mellom voldelige motstandere hvor opprinnelsen til problemene ligger et annet sted i verden. Berlinpolitiets fagforening opplyser i en pressemelding at flere av demonstrantene var bevæpnet med machetekniver. Senatoren for interne bysaker i Berlin uttaler at “Dette er ikke slik vi vil ha det her.” Han truer med strafferettslige konsekvenser for de som deltar i eventuelle nye opptøyer.

Vi andre får se.

I en stor by kan du av og til bli rammet av storbyutmattelse. Alt er langt unna. Du er sliten. Du er sulten. Og det er ingen spisesteder i nærheten. Bortsett fra den på hjørnet der. Som ser litt pisshølet cafe-aktig ut. Og du vet jo hvor en McDonalds ligger, men et sted får grensen gå.

Derfor denne lille guiden. Fem gatestrekk hvor du både får vått og tørt til en hyggelig pris. Mange alternativer å velge mellom. Og kanskje noe mer for deg som er ute etter dét.

Kastanienallée i Prenzlauer Berg. U Eberswalder Strasse i den ene enden. U Rosenthaler Platz i den andre. Fremdeles trendy så det holder. Mye amerikanisch spräche å høre.

Foto: www.berlinblogger.no

Bergmannstrasse lengst syd i Kreuzberg. U Gneissenaustrasse. En liten, men trivelig gatestubb. Spør noen etter Bergmannstrasse når du kommer opp fra undergrunnen, slik at du går i riktig retning.

Oranienstrasse i den andre enden av Kreuzberg. Størst konsentrasjon fra U Görlitzer Bahnhof og nordøstover. Den klassiske Kreuzberggata fra tiden før 89 også. Fremdeles skjer det mye her og i sidegatene.

Alte Schönhauser Strasse i Mitte. U Weinmeisterstrasse og nordover. Kanskje hakket mer uptown enn de andre, mye pent å se på for dem som er i dét hjørnet.

Simon-Dach-Strasse med tilliggende herligheter i Friedrichshain. En gjenganger i alle type Berlinguider de siste årene, men holder fremdeles koken. Rimelig, ungt, høyrøstet. U Frankfurter Tor. Gå Warschauer Strasse sydover. Følg trikkesporene til venstre inn Boxhagener Strasse. Simon-Dach-Strasse er en av de første gatene til høyre.

Hyggelige priser er 3-4 euro for halvliteren. 5-10 euro for en middagsrett. 5-10 euro for drinker. Enjoy!

Der heisekranene nå holder på å demontere Palast der Republik, lå tidligere Stadtschloss Berlin. Nå er det bestemt at slottet skal gjenreises. Det nybygde slottet skal etter planene huse Humboldtforum, med museer og diverse kulturaktiviteter.

Den kongelige og senere keiserlige residensen ble bygd av ulike konger i Prøyssen fra 1550, med stadige ombygninger og utvidelser. Det siste markante påbygget var domen som ble ferdigstilt i 1845. Etter at Tyskland ble samlet til et keiserdømme i 1871, flyttet maktsenteret i det nye imperiet seg sakte, men sikkert mot den nybygde Riksdagen litt lenger vest.

Etter at keiser Wilhelm II ble tvunget til å abdisere i november 1919 og Tyskland ble republikk sto bygget til en stor grad ubrukt. Under Weimartiden var huset delvis museum og ble delvis brukt til offisielle formål. Under nazitida ble det 1200 rom store bygget ikke brukt til politiske formål .

Bygningsmassen ble skadet i bombingen på slutten av andre verdenskrig og det var delvis utbrent ruin som sto igjen. Slottsruinen lå i den sovjetrussiske sonen. Selv om den ikke var mer skadet enn andre bygg som ble restaurert, bestemte de øst-tyske myndighetene seg for å rive restene i 1950. Mange i vest raste mot rivingen. Myndighetene i DDR mente de fjernet sporene etter prøyssisk militarisme.

Brakktomten etter slottet ble brukt som paradeplass ved store demonstrasjoner osv. På 70-tallet ble det modernistiske Palast der Republik oppført. Her oppdaget man imidlertid store mengder asbest i 1990 og brukte ti år på å rense bygget for det giftige stoffet. I disse årene raste en heftig debatt om Palast der Republikk skulle restaureres eller rives, og om hva rivningstomta eventuelt skulle brukes til. Gjenoppbygging av slottet og et parkanlegg har vært de to heteste kandidatene. I 2002 bestemte Forbundsdagen seg for riving og gjennoppbygging av slottet.

Foto: www.berlinblogger.no

I skrivende stund pågår den rivingen av Palast der Republikk. Under dekket til den tidligere paradeplassen rester av kjellerne på slottet dukket opp (se bilde). Planene er at området etter at rivingen er ferdig midlertidig skal legges ut som park, før gjenreisingen av slottet kan begynne. Ingen tør i dag spå når Humboldtforum kan stå ferdig.

Schillerpark 1929. Foto: www.berlin.de

Berlin søker om status som en del av UNESCOs verdensarvfond for seks boligområder oppført på forskjellige steder i byen på 1920-tallet.

I den nye forfatningen for Weimar-republikken (1919) var det for første gang i Tyskland politisk vilje til å gjøre noe med den tidvis massive bolignøden som hadde ridd Berlin gjennom de foregående 50 åra. En egen skatt ble innført for å understøtte finansieringen av prosjektene.

I løpet av det turbulente 20-tallet klarte den venstreradikale byplansjefen i Berlin, Martin Wagner, å få oppført imponerende 150.000 boliger. I den tyske hovedstaden var de nye kravene til boligstandard spesielt høye. Alle leiligheter skulle ha eget bad med wc, vask og badekar. Kjøkkenet skulle være lite, for å hindre at det ble brukt som soverom. Hver leilighet skulle ha balkong.

Fri tilgang på frisk luft, varmtvann i kranene, sentralfyring og kort vei til offentlig kommunikasjon var revolusjonerende for den jevne arbeider på denne tiden. Kanskje det var en slags takk fra de nye makthaverne i landet for at de tyske arbeiderne valgte det bestående i stedet for å følge eksemplet fra Russland i 1918-19?

Noe av det mest spennende er at disse nye boligene også fikk en estetisk og funksjonell utforming som til da ikke hadde sin like noe sted i verden. Flere av områdene har både inn- og utvendig friske fargevalg, som har blitt pietistisk oppusset de senere årene.

Berllin var en magnet på verdens kunstneriske og intellektuelle elite i denne perioden, og myndighetene kunne velge og vrake blant de ypperste av arkitekter innen den fremadstormende modernismen. Walter Gropius, Mies van der Rohe og Bruno Taut er noen av dem som var med å sette sitt preg på denne perioden i Berlin.

Arkitekturhistoriker Christina Thomson i Berlin formulerer det slik i Der Spiegel: “Disse byggeprosjektene var en sosial utopi i murstein og sement. Det er litt som en drøm som ble til virkelighet for en kort periode, og dette ble fanget for ettertiden i arkitekturen.”

Les mer og se flotte bilder i Der Spiegels engelske utgave og på Berlin bys egne sider.

Foto: www.berlinblogger.no

Utsikten. Nok i seg selv, egentlig. Men også:

Fordi tårnet nå er det mest spektakulære byggverk igjen fra DDR-tida. (Palast der Republik rett over elva forsvinner armeringsbjelke for armeringsbjelke.) Bygget fra 1965-69. Det sies at partisjef Erich Honecker bestemte at tårnet skulle rage 365 meter (= dager i året) over bakkenivå, slik at barna i republikken lett skulle kunne huske hvor høyt Europas nest høyeste bygg var. (Det høyeste lå i 1969 i Moskva. Symbolsk?)

Spisestedet i kula har byens kanskje sureste servitører. Men det gjør ikke så mye. Restauranten roterer rundt tårnets akse. Før brukte den en time på de 360 gradene. Nå går det dobbelt så fort, slik at folk ikke skal bli sittende så lenge.

Når sola skinner, observer Fjernsynstårnet fra nærliggende plass. Se korset som lyser opp på glass- og metallstrukturen i kula. I Europas kanskje mest sekulariserte stat var dette ikke bra. Etter sigende forsøkte man en rekke metoder for å bli kvitt fenomenet. Uten hell. På folkemunne kalt Guds straff.

Utsikten (i mørket). Det er fascinerende å sitte og se på alle lysene også. Tårnet er åpent til midnatt hver kveld.

Både barn og voksne syns tårnet er gøy. Her er en aktivitet hele familien trygt kan gjøre sammen.

Det er litt skummelt Du får dotter i ørene når heisen stiger 200 meter på litt over 30 sekunder. Vel oppe kjenner du at hele byggverket rugger litt i vinden. Når du kikker ut av vinduene, som vender utover, er du litt redd for å falle ned, i hvert fall i starten. (Senere. Du sitter i restauranten med en øl og slapper av og ser på flyene som passerer langt der borte. Tenker litt på 9/11 og plutselig snur et fly og har kurs rett mot tårnet og DEG. Men du nevner det ikke for ungene og maken, i hvert fall ikke før dere er vel nede igjen.)

Mer informasjon og flere bilder på tårnets hjemmeside.

Foto: www.berlinblogger.no

Byggingen av den nye storflyplassen i Berlin er i mer eller mindre full gang. Tempelhof er allerede så godt som stengt. Tegel forsvinner. Det er på den gamle DDR-flyplassen Schönefeld langt sør-øst i byen det vil skje. Planen er at den skal stå ferdig i 2011. Mange tviler på det.

Nå har det oppstått en debatt rundt hva denne flyplassen skal hete. Den offisielle betegnelsen så langt er Berlin Brandenburg Flughafen, men ingen er så enormt entusiastiske over dette navnet.

En skikk som oppsto i New York sent på 40-tallet, da byens North Beach Airport ble oppkalt etter ordfører Fiorello LaGuardia, har gått som en virvelvind verden over. Noen av de morsomste og mest kreative utslagene av dette er muligens John Wayne Airport i Orange County utenfor Los Angeles, John Lennon Airport i Liverpool, eller hva med George Best Airport i Belfast.

Rabalderet begynte da en SPD-politiker foreslo at den nye flyplassen burde hete Willy Brandt Flughafen. Brandt var borgermester i Vest-Berlin da muren delte byen i to i 61 og han ble senere vesttysk forbundskansler.

Politiske motstandere i det konservative CDU kom raskt på banen med sine egne forslag: Albert Einstein, Marlene Dietrich og Clas Schenk Graf von Stauffenberg (han som forsøkte å ta livet av Hitler i 1944, jamfør Tom Cruise sin nyeste film).

Foreløpig er det hele på hjernestormingsplanet. Det viktigste for deg og meg er vel at innsjekking og bagasjehåndtering går kjapt. Men mens du sitter og venter på kofferten din ved bagasjebåndet, begynner tankene å sveve. Gardermoen er jo litt kjedelig. Hva med Morten Harket Airport? Eller kanskje Gro Harlem Brundtland International?

Foto: www.berlinblogger.no

KitKatClub er Berlins mest sagnomsuste klubb, selv om mange du treffer ikke har vært der. I motsetning til høyprofilerte nattklubber i andre hjørner av verden, med VIP-kort, Porscher, fete sigarer og palettkjoler, kjører KitKat en annen profil.

En østerrisk pornoregissør og hans bedre halvdel startet opp i 1994. Konseptet er en mix av knallbra dansemusikk (techno) og total løssluppenhet. Det promiskuøse og dekadente har jo en lang og ærerik historie i Berlins. Hvis du vil gå naken gjør du det. Har du og en annen eller flere lyst til å ha sex gjør dere det. På klubben. Hver uke har du sjansen til å være med på kanskje den villeste techno-orgien på den vestlige halvkule.

Filosofien bak er omtrent som følger:

…Influenced by the atmosphere of the SUNRISE beach parties in the late 80s in GOA, the possibilities of sexual exchange predominantly available in various sm-clubs and our own conceptions of realizable conditions for an ideal communication arose the idea of a multi-layered and feauture-filled party with complete sensual & multi-sexual focus in a contemporary style… (Sitat fra www.kitkatclub.de)

Det beste med Kit Kat er den fantastiske stemningen som er der. Vanskelig å beskrive, men veldig gode, positive, åpne vibrasjoner. Det er nok ikke like vilt som det var på 90-tallet, men absolutt nok for en forblåst nordbo. Vanlige og uvanlige folk som samles for en kveld med en liten walk on the wild side.

Her skal det være en miks av pen stygg, rik fattig, gammel ung, homo hetero, bi etc. Er du for full eller bortreist på illegale substanser, slik at du ikke kan forholde deg til fellesskapet, eller klår uten lov, er det rett ut.

Du må ha et åpent sinn og en internasjonal (i videst mulig forstand av ordet) innstilling når du skal på Kitty (alle nattklubber med respekt for seg selv har vel et kjælenavn?). I tillegg må du kle deg outrageous. Kjenn på dine innerste fantasier. Ta en tur på loftet. Eller i nærmeste “voksenbutikk”. Kanskje begge deler. I Bergmannstrasse i Kreuzberg ligger en hendig lakk og lær-butikk. Det er alltid bankers å vise fram så mye naken hud som mulig. De kvinnelige vaktene kjører rigorøs dørpolitikk. Par og kvinner kommer lettere inn enn enslige menn, men slik er det vel over alt.

Dette kan høres ut som en lsd-tripp, men det er et av de beste stedene jeg har vært på noensinne. Uansett hva du eller jeg (eller det konservative partiet CDU, som har prøvd å stenge stedet flere ganger) mener, er dette veldig Berlin.

Åpningstider fredag og lørdag fra 23. Fredag er i følge ryktene litt roligere, lørdag tar det mer av. Hvis du er heldig helt av. Sjekk ut hjemmesida for mer inspirasjon

Ny adresse: Köpenicker Strasse 76, Mitte.

Foto: www.berlinblogger.no

Bare som et lite innspill til den hjemlige debatten som har rast/alltid raser om prostitusjon i Norge: Alle husker sikkert det høyprofilerte forbudet mot prostitusjon som ble banket gjennom i 2006. Bare EN lov til nå, så skal det bli bra. Alle gode krefter kjempet sammen.

I Berlin har man løst problemet på en litt annen måte. Prostitusjon er lovlig så lenge kvinnene jobber for seg selv. Politikere og myndigheter har bevisst forsøkt å spre prostitusjonen ut i byens ulike bydeler. Argumentet har vært at dette vil holde kriminaliteten rundt sex-salget nede og at du ikke får et Red Light district eller Reeperbahn i byen. Dette har i det store og hele holdt stikk.

Nå holder sex-entreprenører på å ødelegge denne “balansen”. I bydelen Schöneberg planlegges et gigantbordell. Eieren av det allerede eksisterende seks-etasjers sex-kjøpesentert Love, Sex and Dreams (LSD) i bydelen, ønsker å utvide med et 40-roms bordell.

Dette har satt innbyggerne i området i kampberedskap. De mener det er nok problemer i området som det er. Strategien mot det planlagte megabordellet er i følge aksjonsgrupper og lokalpolitikere et totalforbud mot prostitusjon i bydelen.

Mange andre røster mener at dette vil forrykke den balansen man tross alt har klart å skape i byen når det gjelder denne type geskjeft. Mange berlinere får en vond smak i munnen når det skrikes opp om forbud. Folk er stolte av den liberale tradisjonen i byen sin.

Siste ord er helt klart ikke formulert i denne saken. Det blir spennende å følge den, også på prinsippielt grunnlag.