Berlin søker om verdensarvstatus for seks av sine boligområder
Schillerpark 1929. Foto: www.berlin.de
Berlin søker om status som en del av UNESCOs verdensarvfond for seks boligområder oppført på forskjellige steder i byen på 1920-tallet.
I den nye forfatningen for Weimar-republikken (1919) var det for første gang i Tyskland politisk vilje til å gjøre noe med den tidvis massive bolignøden som hadde ridd Berlin gjennom de foregående 50 åra. En egen skatt ble innført for å understøtte finansieringen av prosjektene.
I løpet av det turbulente 20-tallet klarte den venstreradikale byplansjefen i Berlin, Martin Wagner, å få oppført imponerende 150.000 boliger. I den tyske hovedstaden var de nye kravene til boligstandard spesielt høye. Alle leiligheter skulle ha eget bad med wc, vask og badekar. Kjøkkenet skulle være lite, for å hindre at det ble brukt som soverom. Hver leilighet skulle ha balkong.
Fri tilgang på frisk luft, varmtvann i kranene, sentralfyring og kort vei til offentlig kommunikasjon var revolusjonerende for den jevne arbeider på denne tiden. Kanskje det var en slags takk fra de nye makthaverne i landet for at de tyske arbeiderne valgte det bestående i stedet for å følge eksemplet fra Russland i 1918-19?
Noe av det mest spennende er at disse nye boligene også fikk en estetisk og funksjonell utforming som til da ikke hadde sin like noe sted i verden. Flere av områdene har både inn- og utvendig friske fargevalg, som har blitt pietistisk oppusset de senere årene.
Berllin var en magnet på verdens kunstneriske og intellektuelle elite i denne perioden, og myndighetene kunne velge og vrake blant de ypperste av arkitekter innen den fremadstormende modernismen. Walter Gropius, Mies van der Rohe og Bruno Taut er noen av dem som var med å sette sitt preg på denne perioden i Berlin.
Arkitekturhistoriker Christina Thomson i Berlin formulerer det slik i Der Spiegel: “Disse byggeprosjektene var en sosial utopi i murstein og sement. Det er litt som en drøm som ble til virkelighet for en kort periode, og dette ble fanget for ettertiden i arkitekturen.”
Les mer og se flotte bilder i Der Spiegels engelske utgave og på Berlin bys egne sider.
