berlinblogger.no

Heinrich Zille er en av de skarpeste og beste observatørene av hverdagslivets mange pussige og snurrige underfundigheter i Berlin. Selv om han døde i 1929 virker tegningene og fotografiene hans fremdeles relevante i dag. Det er noe med den svarte berlinhumoren og generelt udødelige karaktertrekk.

Zille ble født inn i en arbeiderfamilie i 1858. Som 14-åring flyttet familien til Berlin, hvor Zille ble boende resten av sitt liv. Hans tegnetalenter ble tidlig lagt merke til. Som 19-åring fikk han jobb i en grafisk-fotografisk bedrift hvor han jobbet med reklame og kommersielle illustrasjoner i 30 år.

Utenom arbeid og familieliv tegnet og fotograferte Zille også. Arbeidene hans var sosialkritiske, lokalpatriotisk og hentet stort sett modellene sine fra de lavere sosiale lag og mer frynsete strata av samfunnet. I tillegg til den humoristiske vinkelen hadde han også en viss produksjon av erotisk, tenderende mot pornografiske tegninger.

Fra rundt århundreskiftet ble han anerkjent av kolleger som en seriøs kunstner og var med på flere utstillinger. Han hadde samtidig bygget seg opp en solid popularitet i befolkningen i Berlin generelt. Zille er kanskje den mest klassiske og folkekjære berlinkunstneren.

I 1907 fikk han sparken fra arbeidsstedet han hadde vært tilknyttet i 30 år. Først gjorde dette ham dypt deprimert, men etter hver og med hjelp av gode venner gjorde dette at han fortsatte som kunstner på heltid med fornyet kraft.

Han har alltid vært mest kjent for tegningene sine. Fotografiene hans ble gjenoppdaget på slutten av 1960-tallet, da man fant en rekke plater, negativer og bilder.

Når du er i Berlin kan du ta en tur innom Heinrich Zille Museum i Propststraße.

Annemarie Heinrich (1912-2005).

• Flyttet som ung fra Tyskland til Argentina.
• Selvlært fotograf.
• Tok portretter av mange av de største kulturelle ikonene fra Argentinas storhetstid på 1930-60 tallet.
• Dramatisk eksperimentell stil.
• Noen av dem som ble avbildet i studioet hennes i Buenos Aires: Eva Peron, Jorge Luis Borges, Pablo Neruda, Yehudi Menuhin.
• Fotografiene hennes har blitt vist på utstillinger og er en del av permanente samlinger både i Latin-Amerika og Europa.
• Frem til 23. desember kan du se dem på Galerie Argus Fotokunst i Marienstrasse 26 i Mitte i Berlin.

Galerie Argus Fotokunst

• Etablert 1996 av dokumentarfilmmakeren Norbert Bunge.
• Vil presentere klassisk fotografi fra det 20. århundre, med spesiell vekt på narrativt og dokumentarisk uttrykk.
• Har stilt ut flere av de største fotografene fra DDR-tida.
• Galleriet er også på utkikk etter nytt talent.
• Bunge har ved flere anledninger gjenoppdaget fotograflegender som har forsvunnet i historiens glemmebok.

www.argus-fotokunst.de

Foto: Wikipedia

Et fint sted å gå hvis du er i Berlin er Neue Nationalgalerie. Det er sentralt et steinkast unna Potsdamer Platz. Det er et flott bygg som sto ferdig i 1968 signert den verdenskjente arkitekten Mies van den Rohe. Og så har de både en bunnsolid permanent samling og mange spennende temporære utstillinger.

Utspringet i samlingen daterer seg helt tilbake til 1861. Via Nasjonalgalleriet på Museumsinsel, nazistenes kamp mot såkalt degenerert kunst og andre verdenskrigs bombardement ble det som var igjen av samlingen av Vest-Berlin åpnet for publikum allerede i 1945.

Etter flere utvidelser ble dagens Neue Nationalgalerie åpnet som første del av det påtenkte Potsdamer Platz Kulturforum. Etter gjenforeningen har det vært en total reorganisering av Berlins kunstsamlinger, dette har på generelt plan gavnet både museene og publikum.

Den permanente samlingen er spesielt konsentrert rundt følgende sjangere: Kubisme med viktige verker av Picasso, Gris, Leger. Ekspresjonismen er sterkt representert ved kunstnergruppen “Die Brücke”. Surrealismen har sentrale arbeider av Dali, Ernst og Miró. Bauhaus-relaterte malere eksemplifisert ved Kandinsky og Klee.

Neue Nationalgalerie har også mange skulpturer utenfor museet i en egen skulpturhage. Her må du be museumspersonalet spesielt om å få adgang.

Akkurat nå vises verker av den gresk-italienske kunstneren Jannis Kounellis fram til 24. februar 2008. Han er en av de få fremdeles aktive europeiske kunstnerne som var med å snu opp-ned på kunstverdenen på 1960-tallet. I tillegg kan du se høydepunkter fra museets permanente samling.

Les mer på museets hjemmeside.

Kilde: Wikipedia, Neue Nationalgaleries nettside

Foto: Andreas Praefcke. Fra Wikipedia

Rosa-Luexemburg-Platz er en fin, trekantet plass nord i Mitte, på grensen mot Prenzlauer Berg. Her ligger det flere flotte bygg. I kveldsola kan strøket nesten minne om en filmkulisse.

Volksbühne. Teater som ble tegnet av den ungarsk-jødiske arkitekten Oskar Kaufmann. Oppført 1914. Ombygget 1954 etter omfattende skader i andre verdenskrig. Her blir det fremdeles spilt teater. De to nattklubbene Roter Salon og Grüner Salon ligger også i bygget.

Babylon Cinema. Tegnet av Hans Poelzig, Oppført 1927-1929. Paradekino med plass til 1200 mennesker da den åpnet. Den eneste kinoen fra 20-tallet som er bevart i Berlin. Poelzig var berliner, tegnet flere store prosjekter både i Tyskland og utlandet. På 20-tallet designet han filmsett til flere av de klassiske filmproduksjonene i Babelsberg.

Karl-Liebknecht-Haus. Opprinnelig en fabrikkbygning fra 1912. Det tyske kommunistpartiet kjøpte huset i 1926. De brukte det som hovedkvarter og ga det navn etter kommunisten som ble drept av en paramilitær gruppe i januar 1919. Her var den siste anti-nazidemonstrasjon i Berlin i januar 1933, fem dager før Hitler tok over som kansler. Noen uker senere var kommunistene kastet ut. Naziflaggene vaiet og huset ble døpt om til Horst-Wessel-Haus. I 1990 overtok PDS, det tidligere østtyske kommunistpartiet huset. Det er fremdeles hovedkvarteret til Die Links, som partiet heter i dag.

Nå er plassen oppkalt etter den tyske kommunisten Rosa Luxemburg. Den fikk dagens navn i 1969. Den gang var dette Øst-Berlin. Fra 1947-1969 het plassen Luxemburgplatz. I de to årene 1945-1947 var navnet Lieknechtplatz.

Fra 1933-1945 het triangelplassen Horst-Wessel-Platz. Horst Wessel var en av martyrene i Det tredje riket. Han var med i SA og en av Goebbels unge koryfeer som med liv og lyst gikk inn for å omvende “røde Berlin”. Wessel ble skutt i leiligheten sin i 1930. Det er uvisst om drapet var politisk motivert eller ble utløst av en pengekrangel. Da nazistene kom til makten opphøyet de Wessel til en av den nye tidens martyrer. Bydelen Friedrichshain i Berlin ble fra 1933-1945 omdøpt til Horst-Wessel-Stadt.

Mellom 1910 og 1933 var navnet Bülowplatz. I denne perioden var plassen oppkalt etter fyrst Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow. Han var Tysklands fjerde kansler og regjerte fra 1900-1909. Det var i denne perioden de klassiske husene rundt plassen ble bygget.

Fra plassen ble anlagt i 1907 til 1910 het den Babelsberger Platz etter slottet ved samme navn som hadde ligget i nærheten.

I Kreuzberg ligger et hus som ser ut som et sikksakklyn (sett ovenfra). Huset er kledd i metallplater. Vinduene går på skrå i vilkårlige rekker over fasaden? Det er gatemønstre fra viktige steder i Berlin i den jødiske historien. Inngangen ligger i huset ved siden av. På innsiden er det enda mer.

Foto: © Jewish Museum Berlin, photo: Jens Ziehe

Det første jødiske museet i Berlin lå i Oranienburgerstrasse og ble åpnet i 1933. I 1938 var det slutt, av “naturlige” årsaker. I 1971 var det noen som tok til orde for et jødisk museum i byen igjen. I 1999 sto det ferdig. Formell åpning var i 2001.

Daniel Liebeskind er arkitekten. Han ble født i Polen i 1946. I dag bor han i USA. Det jødiske museet i Berlin var det første store prosjektet hans. Det tok ti år å realisere. Etter dette har han signert flere prestisjebygg. I USA, England, Europa og Israel. Han vant konkurransen om hva som skal bygges på Ground Zero i New York der World Trade Center sto.

Det jødiske museet i Berlin er ikke bygget ut fra funksjonelle hensyn. Her har symbolikken kommet først. Det innebærer at ting ikke kommer logisk etter hverandre slik vi har lært oss til at det skal være i et stort hus. Museet har mer preg av en halvlabyrint. En annerledes opplevelse.

Foto: © Jewish Museum Berlin, photo: Hans Grunert

Inngangen er fra huset ved siden av. Det er et tysk historisk museum. Herfra går du gjennom en betongtunnel inn i kjelleren på Det jødiske museet. Dette skal symbolisere at den tyske og jødiske historien er uadskillelig, voldelig, hemmelig.

I kjelleren er det tre akser. Dødsaksen leder til et tomt betongtårn, Holocausttårnet. Eksilaksen går ut i Eksilhagen. Det er et skrått firkantet uterom med en rekke betongsøyler. Kontinuitetsaksen krysser de to andre aksene og leder til slutt via en trapp opp til selve museet. På tross av utryddelse og eksil er det fremdeles et jødisk samfunn i Tyskland.

I museet er det en permanent utstilling over jødenes liv og skjebne i Berlin og Tyskland. I tillegg er det løpende utstillinger. Fram til 25. november (2007) vises arbeider av Charlotte Salomon. Jødisk. Født i Berlin 1917. Flyktet til sine besteforeldre i Sør-Frankrike i 1939. Da bestemoren tok selvmord fikk hun vite at også moren hennes hadde tatt livet av seg. For å holde sinnsykdommen unna malte hun som en gal. På noen få måneder lagde hun over 1300 gouaches. Ble arrestert og deportert til Auschwitz, hvor hun ble drept i 1943.

www.juedisches-museum-berlin.de

Kilder: Wikipedia og museets hjemmeside.

NEUNPLUS er gruppe yngre fotografer bosatt i Berlin. De jobber for å promotere uavhengig fotografi og samtidskunst. Organisasjonen vil skape et nettverk slik at ikke-etablerte kunstnere kan hjelpe hverandre videre både med faglig input og markedsføring. I Borsigstrasse 9 i Mitte ligger galleriet de åpnet i 2006.

Noen av fotografene er Mirjam Siefert, Benja Weller, Sandra Kühnapfel og Thorsten Kirchhoff.

Pole er kunstnernavnet til Stefan Betke. Han er en av myriadene av spennende musikere/dj’er/teknikere som bor og arbeider i Berlin. Musikken er elektronisk, eksperimentell, rytmisk. Den har klare referanser til reggae og dub, med en dæsj jazz oppi gryta til slutt. Han beskriver den selv som i konstant flux og forandring

Han driver labelen ~scape sammen med Barbara Preisinger siden 1999. Her er det mye å bite i for den som har et eksperimentelt gen.

De tre første platene hans het 1, 2 og 3. De var mer støy/lyd/maskin orienterte og introverte, med kun fargevariasjoner på omslagene. På Pole som kom ut på den engelske labelen Mute jobbet han med vokal, bl.a. flere rappere. I følge diverse anmeldere var ikke dette udelt vellykket.

Foto:www.scape-music.de

Pole har i følge seg selv for tiden størst fokus på sin egen musikk. Våren 2007 kom den kritikerroste og mer tilgjengelige Steingarten (se omslag over). Anmelderen i musikkbloggen Pitchfork kaller plata “an album that brims with ideas and vitality but is utterly unique.” I november 2007 fulgte en cd med remixer av denne plata.

Som f.eks. danske Trentemøller har også Pole et live-prosjekt gående med trommeslager og bassist. Trioen planlegger plateutgivelse i 2008.

Stefan Betke aka Pole kan være en inngangsportal til samtids- elektronika. Selv om du føler deg mer hjemme på jazzkonsert enn på clubben, men også vice versa.

Foto:www.berlinblogger.no

Det tyske magasinet Der Spiegel har foretatt en undersøkelse i forbindelse med 18-årsdagen for murens fall 9. november 2007. Den viser at det forente Tyskland på mange måter mentalt sett er like delt nå som da det var to land.

Undersøkelsen har tatt for seg fire grupper. To aldersgrupper, 14-25 år og deres foreldregenerasjon. Begge aldersgruppene er representert med like mange fra tidligere Øst- og Vest-Tyskland.

Der Spiegel leser en del klare tendenser ut av svarene de har fått:

- Mange i øst har mindre tro på fremtiden enn i vest.

- Flere østtyskere er negative til demokrati som system enn vesttyskerne.

- Flere østtyskere mener sosialisme som system er bra, at det ikke fungerte optimalt fordi det ble feilimplementert i DDR.

- Flertallet fra øst mener det var bedre sosialt sikkerhetsnett i DDR enn det som finnes i Tyskland av i dag.

Dog: De fleste østtyskere sier de ville bosatt seg i vest hvis berlinmuren skulle bli bygget på nytt.

Det er større ulilheter i de eldre aldersgruppene enn i de yngre, så det foregår tross alt en utjevning. Mange i den yngste gruppa fra øst, som i praksis aldri har opplevd DDR på kroppen, har allikevel positive oppfatninger av landets om ikke lenger finnes. 60 % av ungdom fra øst mener det “er synd ikke noe av det som man kunne være stolte av i Øst-Tyskland er igjen.”

Den amerkanske fotografen Robert Lyons bor i Berlin. Et av hans nye prosjekter er portrettserien Mahnmal (New projects>Mahnmal). Han har brukt Holocaustminnesmerket som location. (Takk igjen til The Sonic Blog.)

Hei du rockefan. Det finns faktisk mer der ute. Glem England og USA for et øyeblikk.

Se mot Tyskland. Gjem fordommene. Sett deg i sofaen. Lytt. Ja. Det går faktisk an. Verden har rullet et par runder. Du må ikke være høy som en sjiraff på ecstasy på clubben for å ha glede av techno nå.

Dette er rett og slett bra musikk. Det er mye som skjer, både i tysk techno og i Berlin. Fra dansegulvet og i alle mulige retninger, men også tilbake igjen (vi skal jo ha det litt gøy og?). Jeg tenker: Dette er europeisk musikk. I motsetning til den anglo-amerikanske tradisjonen. Det er mye nytt å høre her.

Fem berlinere som anbefales:

Barbara Morgenstern - The Grass is Always Greener
Denne høres mest tradisjonell ut av kvintetten. Tenk deg en litt minimalistisk Susanne Vega, kanskje med en dash Joni Mitchell, og på tysk.

Modeselektor - Happy Birthday
Glem Justice og Ed banger-hypen. Disse kara jobber i samme territoriet, bare mye bedre. Humor og schmell. Overflødighetshorn av alle tenkelige stiler. Pluss et par til.

Sascha Funke - Bravo
Moody techno-elektronika. Jeg får assosiasjoner til klassisk New Order. Både beinharde partylåter og noen til dagen etterpå også.

Efdemin - Efdemin
Første plate fra denne karen. Den mest minimalistiske av kvintetten. Kanskje den vanskeligst tilgjengelige. Men veldig melodisk og tematisk. Mye nytt å plukke fra hver gjennomlytting.

Ellen Allien - Berlinette
Sjefen sjøl til slutt. Ellen er den beste av alle. Dette er punk for meg. Dette er spesielt. Røffe, ubehøvla maskinlyder. Samtidig ekstraordinært fengende og stemningsfullt. Denne skiva er fra 2004, men etter min mening hakket bedre enn det andre hun har gjort. Dette er Berlins Revolver.

(Her er to tyskere til hvis du får foten. Ricardo Villalobos, merksnodig chicken farm techno(?), men veldig bra. Pantha du Prince - vanvittig bra, klokkespill og fantastiske melodilinjer.)

Jeg handler vinyl fra USA (for å gjøre det enkelt) på www.forcedexposure.com. Med dagens dollarkurs får jeg to skiver hjem i posten for rundt 300 kr.

Og husk på: Dette skjer NÅ. Det er en gullalder som pågår akkurat nå. Nesten rett utenfor stuedøra di.