berlinblogger.no

Her er nok en spennende berlinbasert musiker mm som jeg snublet over mer eller mindre tilfeldig: Daniel Mateo er født og oppvokst i Vest, men har tilbragt circa de siste ti åra i Berlin.

Han spilte først gitar og bass i punkeband, før han via reggae og jazz (!) havnet i den elektroniske musikken, som så mange andre.

I Berlin har han jobbet for og med musikere fra Oceanclub (Gudrun Gut), Scape (Stefan Betke aka Pole) og Shitkatapult (Raumsmiere, Apparat).

Daniel Meteos første og hittil eneste soloalbum, Peruments, kom i 2006. Musikken har av mange fått merkelappen dub, han bruker både analoge og elektroniske instrumenter og du kan høre inspirasjon fra reggae, og spor av New Order og Pole.

Han har også sin egen label, Meteosound, under Shitkatapult. Her er det et rikt samarbeid og mange prosjekter.

Adolf Hitler ønsket å forvandle Berlin til en mer verdig hovedstad for Det tredje riket. Byen skulle endres i overenstemmelse med nazismens estetiske og politiske idealer. I historiens lys skulle den skinne som Roma, Babylon, Alexandria.

Etter at andre verdenskrig var vunnet, var gjennomføringen av Germania-utbyggingen et av Hitlers neste store prosjekter. Han og sjefsarkitekt Albert Speer så for seg ferdigstillelse rundt 1950.

Prosjektet ville innebære riving av substansielle deler av det eksisterende Berlin og bygging av tildels gigantiske strukturer, blant annet en Volksdom med høyde på 300 meter og flere gater med en bredde på 120 meter.

Du kan lese mer om Germania her.

Fram til 31. desember 2008 kan du se utstillingen Mythos Germania i Mitte i Berlin. Her vises modeller av prosjektet sammen med annen bakgrunnsinformasjon. Det vil også i løpet av året bli arrangert turer med guide rundt i byen.

På en sart norsk sjel som kommer fra nulltoleranse i Oslo kan det virke som graffitien holder på å kvele Berlins sjel. Er det virkelig slik?

Maleriene og skribleriene skjøt for alvor fart i Vest-Berlin på 80-tallet. Inspirasjonen kom fra New York. Og det var mange kilometer med jomfruelig mur som styresmaktene i Vest ikke var spesielt opptatt av å beskytte.

Ikke før langt inn i 90-tallet satte myndighetene i gang en aksjon mot aktivitetene, som bare hadde fortsatt på uendelige rekker av grå bygårder etter at muren forsvant. Heller motsatt. Motstanderne av graffitien mener reaksjonen kom alt for sent og at den etter det har vært for halvhjertet.

I følge politiet i Berlin arresteres rundt 15 personer ukentlig og ilegges bøter på fra 100 til flere tusen euro for maling på offentlig sted. I følge samme kilde koster dette byen 35 til 50 millioner euro årlig.

Men mange ser dette som uttrykk for Berliner Strassenkultur, den levende og stolte gatekulturtradisjonen i byen. For anonyme taggere handler det om å ta byen tilbake og forme sin egen urbane samtid, i følge dem selv.

Flere kjente grafittikunstnere er også representert rundt om i byen. Thomas Baumgärtel plasserer sin Warhol-lignende gule banan utenfor kunstgallerier han liker. Den gule, knyttede neven til Kripoe befinner seg over alt i byen. Den mystiske Banksy har etterlatt en av sine rotter, her i politiuniform, i Mitte.

Både gallerier og tidsskrifter har kastet seg på fenomenet også, selv om veien fra gata og inn den kunstnerlige varmen er minst like vanskelig her som i New York. Det er noe med å ha hele byen som ulovlig tumleplass som mister noe på veien inn til champagnen og kanapeene.

Er du nysgjerrig på noe mer enn det du ser overalt i Berlin, kan du sjekke ut følgende:

Circleculture galleri i Mitte (Gipsstrasse 11; 49-30-275-817-80; www.circleculture-gallery.com), viser internasjonale graffiti- og gatekunstnere.

På baksiden av East Side Gallery (www.eastsidegallery.com) i Friedrichshain kan du se mange lokale stilarter. Dette er den lengste gjenværende delen av Berlinmuren. Den går langs Spree vest fra Warschauer Strasse S-bahnstasjon.

Gå helt i østenden av plattformen på Friedrichstrasse S-Bahnstasjon for å se Kripoes gigantiske knyttnever på et hus som snart blir revet. Skynd deg!

På en tomt ved Falckensteinstrasse og Schlesische Strasse i Kreuzberg er det også mange forskjellige lokale og internasjonale kunstnere som har utfoldet seg. Nærmeste U-bahnstasjon er Schlesisches Tor.

Bilde fra www.triptoasia.de

Mange mener verdens beste symfoniorkester heter Berliner Philharmoniker. De holder til i sitt hus syd for Tiergarten rett ved Potsdamer Platz, når de ikke er på turne.

Hvis avstanden er litt lang og terskelen noe høy for å se dette myteomspunne orkesteret i levende live, har du snart en mulighet allikevel. Via kino kommer filmen Trip to Asia: Die Suche nach dem Einklang snart på dvd.

Den viser orkesterets 126 medlemmer og deres karismatiske dirigent Sir Simon Rattle på turne i Kina, Japan, Sør-Korea og Taiwan i 2005. Filmen inneholder både konsertsekvenser og intervjuer med noen av musikerne, i tillegg til “on the road”-footage.

Trip to Asia er regissert av tyskeren Thomas Grube, som også tidligere har samarbeidet med Berliner Philharmoniker i filmen Rhytm is it! Det er kanskje noe av bakgrunnen til at han i filmen har fått dette tidligere mediesky ensemblet til å lette på det private sløret.

Det kommer også en cd med musikken som framføres i filmen.

Illustrasjon fra Wikipedia Commons

Denne første vårhelgen 2008 i Berlin har dessverre stått i voldens tegn.

En tysk kvinne i 20-årene dyttet en afrikansk mann ned i skinnegangen på en S-bahnstasjon i Friedrichshain. Mannen klarte heldigvis å krabbe seg vekk fra sporet i det toget kom kjørende inn på stasjonen. I følge den tyske avisen Bild Zeitung skal kvinnen ha ropt rasistiske ukvemsord under udåden.

På en buss i Kreuzberg ble sjåføren knivstukket da han forsøkte å stoppe to tyrkiske menn som plaget en yngre tyrkisk kvinne.

På et S-bahntog i Wedding ble en mann i førtiårene sparket bevisstløs da han forsøkte å beskytte en gruppe unge kvinner mot en aggressiv, beruset mannlig passasjer.

Etter at det har blitt satt fokus på ungdomsvold i tyske medier de siste månedene, kan det virke som om dette har hatt en selvforsterkende effekt. Noe som i den tyske hovedstaden altså kulminerte med tre stygge episoder siste helg. Heldigvis var flaksen på offerenes side og ingen ble drept denne gang.

Foto: berlinblogger.no

New York Times melder i en artikkel nylig at pendelen er på vei tilbake i Berlin. Folk begynner å få nok av ultrahippe og kanskje overhypede(?) østbydeler og søker vestover igjen. Til Schöneberg der Bowie og Iggy hang ut og var dekadente for noen tiår siden. Bydeler som sårt har havnet i en hiphetsbakevje etter 1990.

Sannhetsvitnene i avisen til denne “trenden” er noen reklamefolk, mediemennesker og kunstgallerister som blir sitert på at “New East” har blitt en klisjé. Og dét er et fy-ord for dem som liker å være litt i forkant. Dessuten klager de ovennevnte på at særlig Mitte er blitt fyllt opp av internasjonale brand-butikker og at mye av det spennende og sære og små er skviset ut.

Som et svar på dette dukker det stadig opp nye gallerier, restauranter og vannhull i Schöneberg og delvis Charlottenburg i det som i gamle dager var en del av Vest-Berlin. Så til alle avantgardister der ute er stafettpinnen herved overlevert. Jeg trives foreløpig veldig godt i Mitte, P’Berg og Friedrichshain, selv om jeg absolutt ser noen av faresignalene.

Uansett hva man måtte mene, er det utrolig interessant å se Berlin skape og gjenskape seg selv på denne måten. Det er få andre byer i Europa hvor du så tydelig kan følge denne prosessen akkurat her og nå, som i et laboratorium. Og utviklingen går fort. Bare på de 6-7 årene jeg har tråkket rundt i Berlin med jevnere og jevnere mellomrom, er endringene definitivt merkbare. Nesten som i New York. For å låne en annen klisjé.