Leni Riefenstahl
Viljens triumf
Noen mener Leni Riefenstahl er verdens beste kvinnelige filmregissør. Mange har ikke hørt navnet. Få har sett filmene hennes. Hviler det en forbannelse over denne Berlinkvinnen?. I så fall heter den Adolf Hitler.
Hun var enebarnet fra en middelklassefamilie i Berlin, født helt i starten av det nittende århundre, som begynte i nedre del av showbusiness allerede i ung alder. Hjulpet av en ambisiøs mor gikk Leni den ikke helt uvanlige veien fra danserinne, via obskure filmroller (i hvert fall én uten klær) til hovedroller i de populære, lettbente “alpefilmene”.
Så langt er dette en ganske normal historie om en passe talentfull og meget ambisiøs ung kvinne i 1920-tallets Berlin. Da hun hørte en radiotale av Adolf Hitler en gang mot slutten av årtiet var hennes skjebne beseglet, i følge henne selv. Hun ble fjetret av stemmen og kraften. DETTE var en mann hun måtte møte.
Filmstjernen ble introdusert for Føreren. De to traff tonen. Ryktene sier at de var elskere. Riefenstahl hadde noe utypisk begynt å regissere film rundt 1930. Hitler ville ha henne til å lage filmer om partiet og det nye, ariske Tyskland. “Når vi kommer til makten,” som han sa.
Og slik ble det. Det er to filmer initiert og finansiert av nazistene som ligger til grunn for genierklæringen av Riefenstahl. Viljens triumf er en propagandadokumentar fra nazistenes beryktede massemønstring i Nürnberg 1934. Olympia handler om Berlinolympiaden i 1936.
Begge filmene har blitt stående som litt grumsete klassikere. Med ubegrensede ressurser til rådighet, men også en god dose talent og nyskaping, er dette fremdeles pensum for filmskapere innen en rekke sjangere, som sport, reklame, musikkvideo og propagandafilm.
Riefenstahl brukte bevegelig kamera på nyskapende vis. Sammen med en suggererende klippeteknikk fikk hun fram en kraft og styrke i massemønstringene som varmet naziledelsens hjerter. I denne nye filmestetikken så man det tredje rikets visjon av seg selv med Wagnerske overtoner.
Etter krigen gikk Riefenstahl gjennom såkalt denazifisering. Hun fikk ikke lenger muligheten til å lage film. På 1960 og 70-tallet tilbrakte hun lengre perioder i Afrika. Her tok hun bl.a. stillbilder av det stolte Nuba-folket i Sudan. Mange så dette som en afrikansk variant av 30-tallsvisjonene hennes. Ståheien rundt bildene brakte Riefenstahl tilbake på avisforsidene igjen.
Helt fram til sin død som i 2003 benektet hun kjennskap til jødeutryddelsen og andre naziforbrytelser som pågikk mens hun pleiet tett omgang med regimets ledere, selv om mange indisier peker i motsatt retning.
Så sent som i 2001 anmeldte representanter for Romafolket henne for bruk av sigøynere som statister i filmen Tiefland i 1940-42 som skal ha blitt sendt videre til utryddelsesleire etter at opptakene var unnagjort. Riefenstahl bedyret sin uvitenhet. Saken ble henlagt.
Selv sier regissøren i dokumentarfilmen om henne selv fra 1993 “The Wonderful, Horrible Life of Leni Riefenstahl,”
“Jeg filmet sannheten slik den var den gang. Ingenting mer.”
(Cinemateket i Oslo viser i september 14 filmer av, om og med Leni Riefenstahl.)
