berlinblogger.no

Vladimir Nabokov er en av 1900-tallets mest kjente, myteomspunne og eksentriske forfattere. Hans livsløp sammenfalt med noen av de mest dramatiske hendelsene i forrige århundre.

Han ble født inn i den russiske overklassen i 1899. Som barn ble han kjørt til skolen i familiens Rolls Royce.

Under revolusjonen i Russland flyktet Nabokovs familie først til London, før de bosatte seg i Berlin. Her var det en stor russisk emigrantpopulasjon. Nabokov ble igjen i England hvor han studerte ved Cambridge-universitetet til 1923.

Faren var en kjent litterat, han var blant annet redaktør i et eksilrussiske tidskrift. I 1922 ble han myrdet i forbindelse med et politisk drap mens han prøvde å beskytte den som attentatet var rettet mot (vedkommende overlevde). Drapet på faren preget Nabokov sterkt og gikk igjen i mange forkledninger i bøkene hans.

Han slo seg ned i Berlin i 1923. Her skrev han poesi og noveller og etter hvert romaner under pseudonymet Vladimir Sirin. I tiden han oppholdt seg i Berlin skrev han på russisk. Bøkene hans nådde derfor ikke ut over det eksilrussiske miljøet i Europa.

I 1925 giftet han seg med Vera Slomin, en annen russisk emigré bosatt i Berlin. Ni år senere fikk de sønnen Dmitri.

Den økonomiske situasjonen ble med årene tyngre for den tidligere aristokraten under oppholdet i Berlin. Han livnærte seg og familien med en rekke lærerjobber (engelsk, tennis, litteratur) i tillegg til det han tjente på skrivingen.

Nazistenes maktovergrep utover på 30-tallet påvirket også den lille familien. At Vera var av jødisk herkomst gjorde ikke situasjonen mindre skremmende. I 1938 flyttet de først til Paris, før de i 1940 kom seg til USA. Her begynte Nabokov å skrive på engelsk og etter hvert fikk han stor suksess med blant annet romanen Lolita.

Nabokov flyttet tilbake til Europa i 1960. Han bosatte seg i Sveits hvor han døde i 1977.

Under oppholdet i Berlin skrev han ni romaner. Selv om han aldri ble en integrert Berliner, han lærte seg for eksempel ikke skikkelig tysk, danner byen et bakteppe i mange av bøkene hans. De russiskspråklige romanene hans har siden blitt oversatt til mange språk.

Det var den Berlin-baserte norske maleren Adelsteen Normann som introduserte Munch til det tyske hovedstadspublikummet. Normann organiserte en utstilling med Munchs malerier som åpnet 8. november 1892.

Utstillingen ble en skandale. ‘En forhånelse mot kunsten’ og ‘Der Fall Munch’ var noen av kommentarene. Det var maleteknikken, eller mangelen på sådan, som spesielt opprørte tyskerne. Utstillingen ble stengt etter en uke.

Munch ble ikke lei seg av alt oppstyret. Han så det som en mulighet til å markedsføre seg for det tyske publikum. Han fikk raskt flyttet utstillingen fra Berlin til Köln og Dusseldorf. Han leide også et lokale i Berlin hvor han tok inngangspenger slik at folk skulle kunne se de ‘forferdelige’ bildene hans.

Etter oppstyret vinteren 1892/93 var Munch en kjent person i Berlins kunstverden. Han kom i kontakt med flere internasjonale og tyske kunstnere, blant dem August Strindberg, som holdt til på kneipen Zum schwarzen Ferkel like ved Brandenburger Tor. Alle var opptatt av tematikken rundt seksualitet og fri kjærlighet, og miljøet var en smeltedigel for ideer og motiver. Ellers hadde han lite kontakt med tyske kunstnermiljøer.

Det var forøvrig i Berlin Munch begynte med ‘hestekuren’. Den går ut på å la bildene stå ute for vær og vind i lengre tid etter at de er ferdig malt. Slik fikk bildene en meget særegen patina. Det var også her han begynte med gravering og litografi.

Munch leide atelier i byen og tilbragte fire vintre på rad der. Han arbeidet blant annet med Livsfrisen under oppholdet i Berlin. Etter hvert begynte kretsen rundt ham å gå i oppløsning. I slutten av februar 1896 reiste Munch til Paris.

Ti år etter skandaleutstillingen oppnådde Munch sitt kunstneriske gjennombrudd på Berlin-secessionen i 1902. Dette førte til både kunstnerisk anerkjennelse og et økonomisk frikvarter.

I 1913 fikk Pablo Picasso og Munch som de eneste utenlandske kunstnere en hel sal hver til disposisjon på Høstutstillingen i Berlin.

Han besøkte også byen ved flere anledninger på 1920-tallet.

(Takk til bl.a. nettsidene til Munch-museet.)

Aud Egede-Nissen ble født inn i en teaterfamilie i 1893. Hun var den eldste av 11 søsken, hvorav hele seks ble skuespillere.

Aud debuterte som skuespiller som 18-åring. Bare to år senere, i 1913, dro hun til København for å jobbe som filmskuespiller. Året etter flyttet hun til Berlin, der det nye mediet(film) virkelig var i ferd med å ta av.

Fra 1914 til 1931 spilte Aud Egede-Nissen i over 80 filmer og regisserte 18 i den tyske hovedstaden.

Egede-Nissen og hennes daværende mann Georg Alexander etablerte også sitt eget produksjonsselskap, Egede Nissen-Film Comp i 1917. Alexander regisserte og Aud og flere av søstrene hennes spilte hovedrollene i de (minst) 29 filmene som selskapet produserte i de to årene det eksisterte.

Alle disse filmene, som skal ha vært lettbente melodramaer og detektivhistorier, har gått tapt.

Etter dette satset hun for fullt på skuespillerkarrieren og gjorde store kunstneriske framskritt. I denne gullalderen i tysk film spilte hun i filmer av Ernst Lubitsch, F.W. Murnau og Fritz Lang. Hun hadde også viktige roller i filmer som Dr. Mabuse, der Spieler og Phantom.

Sammen med sin andre ektemann Paul Richter spilte Aud Egede-Nissen i den norsk-tyske kriminalfilmen Bergenstoget plyndret i natt i 1928.

Da Egede-Nissen flyttet tilbake til Norge i 1931 kalte hun seg Aud Richter. Det spede norske filmmiljøet var ikke spesielt interessert i hennes erfaring med filmarbeid i Berlin og resten av sitt liv jobbet hun mest med teater. Hun døde i 1974.

Albert Einstein ble født i Ulm i Tyskland i 1879. Han døde i Princeton i USA i 1955. Fra 1913 til 1932 bodde og arbeidet Einstein i Berlin.

Einstein var en av det 20. århundrets mest anerkjente vitenskapsmenn. Matematikk og fysikk var fagene han i utgansgpunket studerte. Det han er mest kjemt for relativitetsteorien. Den beskriver hvordan partiklene oppfører seg i nærheten av lysets hastighet. Denne teorien publiserte han i 1905 og i en utvidet form i 1916.

I 1913 tok han i mot stillingen som leder ved Keiser Wilhelms institutt og som professor i fysikk ved Universitetet i Berlin.

Årene i Berlin var på samme tid de mest hendelsesrike i moderne tysk historie og Einsteins mest produktive og innovative. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1921.

En kuriositet er at Einstein sommeren 1920 var i Norge og holdt flere forelesninger på universitetet i Kristiania. Han var da allerede en vitenskapelig superkjendis og det ble jobbet for å tilby ham et professorat i Norge. Kollegiet ved Universitetet i Kristiania valgte med 3 mot 2 stemmer å ikke tilby Einstein dette, angivelig av økonomiske årsaker. Einstein hadde pengeproblemer på dette tidspunktet og hadde også opplevd antisemittiske angrep i Berlin. Men ingen vet om han hadde takket ja til et eventuelt tilbud.

Det er ikke så mye informasjon om hva Einstein gjorde fra dag til dag i Berlin. Fra denne tiden skrev han kun dagboknotater når han var på reise. Reiseaktiviteten økte etter som tiden i byen gikk mot slutten.

Einstein skal ha hatt et hat-kjærlighetforhold til Berlin. Det var mens han bodde her at Einstein ble verdensberømt. Berømmelsen var et tveegget sverd. Den tok tid og krefter vekk fra forskningen. Samtidig ga det ham en mulighet til å nå ut med mer politiske synspunkter. Som jøde var Einstein opptatt av sionismen, generelt var han antimilitaristisk og progressivt innstilt. Dette gjorde ham til en torn i øyet på de fremvoksende høyrekreftene i Tyskland på 20- og 30-tallet.

I desember 1932 reiste Einstein til USA hvor han hadde fått et professorat ved Princeton-universitetet. Meningen var å pendle mellom USA og Berlin. Etter nazistenes maktovertagelse i Tyskland våren 1933 ble dette uaktuelt. Han frasa seg sitt tyske statsborgerskap og ble amerikaner i 1940.

Boka Einstein i Berlin av Thomas Levenson (Bantam 2003) tar for seg både Einsteins år i Berlin og Berlin i de årene Einstein tilbragte der.

Der Speigel melder at de gode tidene er tilbake i Babelsberg filmstudio. Og det er en stund siden sist.

Etter glanstiden på 20-tallet har studioet hatt en kunstnerisk og politisk turbulent historie. Først som propagandaprodusent for nazistene under Goebbels fra 1933-45. Så som DDRs eneste offisielle filmstudio med en del skatter innimellom mye gråstein og sensur. Etter kapitalismens tilbakekomst på scenen i 1990 har Babelsberg slitt tungt. Mediegiganten Vivendi Universal tok over og investerte over 500 millioner euro, men tydeligvis uten ønsket avkastning.

I 2004 solgte Vivendi Universal filmstudioet til investorene Carl Woebcken og Christoph Fisser for hele 1 euro. Etter oppkjøpet har de disse to:
- betalt ned gjeld
- oppgradert en rekke tekniske detaljer
- forbedret markedsføringen overfor internasjonal filmbransje
- vært medvirkende til innføringen av en offentlig støtteordning hvor opp til 20% av budsjettet til filmer produsert i Potsdam dekkes av myndighetene.

Men filmbransjen er en tøff bransje. Bare i 2006 blinket varsellysene intenst for stedet. Flere store filmer ble trukket i siste liten, og myndighetene utsatte innføringen av den omtalte støtteordningen til 2007. Produksjonsfasit for Babelsberg 2006 var fattige tre filmer.

I år peker alle piler oppover. Tom Cruise filmer for tiden Valkyrie i Babelsberg. Det er en amerikansk storproduksjon om attentatforsøket mot Hitler i 1944. Brødrene Wachowski, som lagde Matrix-triologien, skyter storfilmen Speed Racer her samtidig. Vareopptellingen for 2007 vil vise totalt 11 produksjoner.

Studioets force er teknisk avansert utstyr på samme nivå som det beste i Hollywood. Samtidig har de en ekstremt kompetent stab på alle felter. Man kan for eksempel gjenskape en hvilken som helst historisk by-location på 3 dager. Rekvisittlageret inneholder enorme mengder fra studioets 95-årige historie. En SS stormtropp-uniform? En tv fra tidlig kommunist-æra? Full cowboy eller indianerutrustning? Ingen problem. Skal det være i herre-, dame-, eller barnestørrelse?

Nytt i år er de mest avanserte fasilitetene for produksjon av såpeopera i Tyskland. Studioet har også utvidet arealet betraktelig.

Alle disse faktorene håper Woebcken og Fisser vil gjøre Babelsberg til en vinner i den knallharde europeiske filmstudio-konkurransen.

For deg som er filminteressert er det muligheter for rundtur i studioet.

Vest-Berlin eksisterte som eget territorium fra 1949 til 1990. Det var det området av den tidligere tyske hovedstaden som var okkupert av de tre vestlige allierte USA, Storbritannia og Frankrike.

De fire seierherrene i Den andre verdenskrig la de endelige planene for delingen av Tyskland seg imellom med Potsdam-avtalen i august 1945. Landet ble delt i fire sektorer. Berlin lå langt inne i den sovjetrussiske sektoren, men ble også delt mellom de fire landene. For Berlin forhandlet man fram andre regler enn for de fire tyske sonene. Blant annet at endringer i byens status skulle være enstemmig blant de fire allierte.

Intensjonen i Potsdam-avtalen var at Tyskland så raskt som mulig skulle få selvstyre og at forholdene i landet skulle normaliseres, uavhengig av sektorene. Som vi alle vet gikk det ikke helt slik. Vest- og Øst-Tyskland ble formelt etablerte i 1949. På grunn av klausulen om enstemmighet for Berlins vedkommende forble det status quo i byen.

Vest-Berlin var på mange måter integrert i Forbundsrepublikken Vest-Tyskland, men var ikke formelt en del av denne nasjonen. Vest-Berlin hadde bare 20 observatører uten stemmerett i den tyske forbundsdagen, ingen representanter som de andre delstatene. Vest-berlinere hadde heller ikke stemmerett ved tyske forbundsvalg. Ordføreren og regjeringen i Berlin ble valgt av byens befolkning, men formelt sto de under okkupasjonsmakten. Borgere i Vest-Berlin kunne dog stille til valg i den vest-tyske Forbundsdagen, jamfør borgermesteren i Vest-Berlin 1957-66, Willy Brandt, som senere var både utenriksminister og forbundskansler.

Det var ingen obligatorisk militærtjeneste for tyskere bosatt i Vest-Berlin, i motsetning til Vest-Tyskland. Dette gjorde byen til et fristed for mange alternativt tenkende mennesker og var en del av forutsetningen for utviklingen i f.eks. Kreuzberg på 70- og 80-tallet.

En annen kuriositet var at det vest-tyske flyselskapet Lufthansa aldri fikk fly til Vest-Berlin. Etter avtalen i 1945 var det bare flyselskaper fra de tre vestlige allierte som kunne benytte korridoren gjennom øst-tysk luftrom fra Vest-Tyskland til Vest-Belin.

Byen hadde også sitt eget postvesen, med egne frimerker.

Etter To-pluss-fire avtalen sommeren 1990, inngått mellom de to tyske statene og de fire allierte fra Den andre verdenskrig, ble Berlin samlet til en by og fikk status som egen delstat i det gjenforente Tyskland 3. oktober 1990. Vest- (og Øst-)Berlin opphørte da formelt å eksistere.

Jeg kom på Wilhelm Pieck da jeg skrev om Tor Strasse i går. Gata bar hans navn til 1990.

I en fotobok om forskjellige østtyske fotografer kom jeg over navnet hans for første gang. Der var det et bilde av menneskemengdene som hadde møtt fram da han han ble kjørt gjennom Øst-Berlins gater på sin siste reis i 1960. Bildekommentaren nevnte at han, i motsetning til de fleste andre lederne i DDR, var genuint populær blant folket.

Det samme står det om ham på Wikipedia.

Der er det en del biografiske detaljer også. Født 1876. Kom inn i politikken via fagforeningsarbeid og ble med i SPD. Pieck var en av de radikale i det sosialdemokratiske partiet som var med på å danne Det tyske kommunistpartiet i 1919. Steg i gradene og ble valgt inn i Riksdagen som representant for kommunistene på 20-tallet. Profilert anit-nazist. Ble tvunget i landflyktighet i 1933. Fant et nytt hjem i Sovjetunionen. Jobbet mot Hitler og nazistyret derfra og var rådgiver for det sovjetrussiske militæret under Den andre verdenskrig. Ble raskt en av lederfigurene i gjenoppbyggingen av den sovjetrussiske delen av Tyskland.

Han var den første og siste president i DDR. Walter Ulbricht etterfulgte ham i 1960, men med tittel som Leder av Sentralkomiteen i Det tyske kommunistpartiet.

Men hvorfor han var så populær klarer jeg ikke å finne noe mer om. Var han flamboyant og utadvendt i motsetning til den byråkratiske og strenge Ulbricht? En gammel artikkel i amerikanske Time antyder at han ikke gjorde så mye mens han satt som president, pga høy alder og sykdom. Kanskje det var derfor?

Det holdt i hvert fall ikke til å bli stående på gateskiltene i Mitte etter 1990. Og til jul ønsker jeg meg 32-binds utgaven av Encyclopedia Britannica. For å supplere Wikipedia i mørke vinternetter.

I går viste TV2 den tyske filmen Der Untergang fra 2004. Den handler om Adolf Hitlers siste dager, fra hans 56. bursdag 20. april til selvmordet ti dager senere.

Begivenhetene er delvis sett gjennom Hitler sekretær fra 1942-45, Trudl Junge. Filmen er basert på hennes selvbiografi, i tillegg til Albert Speers memoarer og historikeren Joakim Fests I Hitlers bunker. Vi møter en rekke av storkanonene fra Det tredje riket i denne skjebnetimen. Albert Speer, Heinrich Himmler, Martin Bormann, Hermann Göring og Joseph Goebbels, for å nevne noen. Det er mye roping og skriking og frustrasjon i filmen, men de fleste holder munn mens sjefen sjøl fremdeles ikke vil se nedelaget i øynene. Han beordrer ikke-eksisterende hæravdelinger hit og dit for å slå tilbake russerne, samtidig som artilleribeskytningen østfra både kan høres og føles.

Mye av handlingen foregår i Førerbunkeren, men det er også rikelig med brutale og helt sikkert realistiske scener fra byen der oppe på gateplan. Noe av det sterkeste for meg er personifiseringen i filmen av den politiske indoktrineringen som store deler av den tyske befolkningen var “fanget” av. Nede i bunkeren er den ekstra sterk. Folk gråter og føler at de ikke lenger har noe å leve for uten sin Fører og nasjonalsosialismen. Dette gir bisarre og groteske utslag, som jo var en integrert del av hele Det tredje riket.

Filmen er regissert av Oliver Hirschbiegel. Den sveitsiske skuepilleren Bruno Ganz har rollen som Hitler. Innspillingen foregikk i studio i Bayern, og på location i Berlin og St. Petersburg i Russland.

Der Untergang fikk stort sett gode kritikker. Så vidt jeg kan bedømme gir den et historisk riktig bilde av kulminasjonen på denne kanskje mest dramatiske epoken i det forrige århundret. Noe av den negative kritikken mot filmen har gått på at disse historiens mørkemenn er tegnet mer som mennesker enn monstere. Det bør vi vel tåle 60 år etter. Jeg tror dette er historisk korrekt og kan gjøre oss oppmerksomme på paradokset at flere av de ledende nazistene på nært hold antagelig lignet ganske mye både på deg og meg.

To og en halv times tankevekkende og god historieundervisning.

Øl er en del av hverdagen i Tyskland. Øl blir betraktet som en tørsteslukker og drikke til god mat mye mer enn som kilde til intoksikasjon. Bryggerier har vært en naturlig del av tyske byer, og Berlin er intet unntak. En periode på 1800-tallet var det ikke mindre enn 14 bryggerier alene i bydelen Prenzlauer Berg, og rundt 100 totalt i byen.

Brauerei Berliner Bürgerbräu i Friedrichshagen er et av de tre (to) gjenværende bryggeriene i Berlin. Etablert i 1753 og fremdeles eid av den samme familien. Bryggeriet ligger vakkert til i Friedrichshagen øst for Berlin, ved bredden av Müggelsee. Her finner du en biergarten med god mat i tilknytning.

I Prenzlauer Berg ligger Kulturbrauerei. Der det nå er utelivs- og kultursenter drev Schultheiss bryggeri fra 1853 og fram til nazistene konfiskerte bygget og omskapte det til fengsel og bosted for tvangsarbeiderne sine. Fra 1967 ble det igjen brygget øl her fram til gjenforeningen. Dagens utgave av “bryggeriet” åpnet i år 2000.

I andre verdenskrig flyttet Schultheiss til Schøneberg, hvor de holdt hus til 1990. Produksjonen ble da flyttet til utkanten av byen.

Berliner Kindl ble etablert i Neukölln i 1872. Varemerket eksisterer enda, men Kindl og Schultheiss har nå samme eier. Kindl-bryggeriet ble nedlagt i 2005 og produksjonen for de to tidligere konkurrentene er samlet på et sted.

Berlinølet er ikke verdens beste. Av den lille prøvesmakingen jeg selv har foretatt har Berliner Bürgerbrau kommet best ut. Skål!

Gladmelding fra Der Spiegels engelske website: I dag åpnes dørene igjen for synagogen i Rykestrasse i Prenzlauer Berg i Berlin. Dette er Tysklands største synagoge. Arkitekt og andre spesialister har brukt to år på å restaurere bygget til sin opprinnelige skjønnhet.

Synagogen ble bygget i 1904. Den ble også vandalisert og påtent 9. november 1938, krystallnatten. Men siden gudshuset lå midt i bebyggelsen i Prenzlauer Berg, ble brannen hurtig slukket slik at den ikke skulle spre seg og skade bolighus.

I 1953 ble den gjenåpnet for den bitte lille gjenværende jødiske menigheten som den eneste synagogen i Øst-Berlin. Det var lite midler å hente for vedlikehold og oppussing i DDR-tiden og bygget forfalt.

Etter gjenforeningen har Berlins jødiske befolkning økt til 12.000, for det meste russiske jøder som har flyttet til byen.

Gjenåpningen i dag er starten på en ti dagers jødisk kulturfestival i Berlin, og notabiliteter som innenriksminister Wofgang Schäuble og andre vil være til stede.

Det vil dessverre, 24 timer i døgnet, året rundt, også bevæpnet politi være. Hendelsene i Muegeln sist uke og en rekke rasistisk motiverte forbrytelser i Tyskland de siste årene bekrefter at landet fremdeles sliter med en del holdninger som skremmer.

Her kan du se bilder av den gjenåpnede synagogen.