berlinblogger.no

Jeg har ikke sett alle, men jeg har bladd gjennom en del. Uansett tror jeg vi kan slå fast at den ultimate boken om Berlin er her. Den heter Berlin. Portrait of a city og kom ut våren 2007 på Taschen forlag.

Bare i ytre omfang og volum er boka iøyenfallende. Med mål på 25 x 32 cm og 672 sider er dette en mastodont både i bokhylla og på kaffebordet.

Boka er gjennomillustrert. Det er kanskje riktigere å kalle den en billedbok med kommentarer. Den tar for seg epoken fra 1850 til i dag (i går). Mange av bildene har jeg satt før, mange er nye også. Kjente knipsere er representert. Den som har slått meg mest etter et par gjennombladinger er Robert Capas bilder fra postkrig2-Berlin. De har noe ekstra magisk over seg. Også bysbarnet Helmut Newton og den evige grand old man Henri Cartier-Bressons bilder finnes mellom de to permene.

Med en by så mettet på (mett av?) historie som Berlin, gjelder klisjeen om at et bilde forteller mer enn tusen ord virkelig for denne samlingen. Som omslagsbildet av den eldre mannen som står som et spørsmålstegn med dokumentmappen sin i solskinnet på Potsdamer Platz og ser den første delen av muren bli oppført. Som damen iført gassmaske som triller en barnevogn langs Kurfürstendamm en dag i 1943. Som bildet tatt fra taket av Rotes Rathaus rett før krigen, hvor man ser kvartaler på kvartaler av hus det i dag ikke er det minste spor av. Som..

Boka er redigert av Hans Christian Adam, som er spesialist på historisk bildemateriale og står bak flere andre bøker på Taschen. Som vanlig for utgivelsene til forlaget er all tekst på engelsk, tysk og fransk. På Amazon får du det hele for US$ 38 pluss frakt. (Er det noen som husker den gang bøker var dyrt?)

Stadtschloss Berlin og Republik der Palast kan stå som symbol for berlinernes - og kanskje tyskernes generelt - problematiske forhold til historien.

Siste halvdelen av 1800-tallet så en febrilsk rastløshet, nyskaping og etter hvert modernitet i Berlin. Diverse oppfinnelser og industrielle etableringer gjorde byen til sin tids teknopolis. Et enormt behov for arbeidskraft skapte en befolkningsvekst på rundt 100.000 innbyggere hvert femte år i denne perioden. Boligbyggingen var privatfinansiert og spekulasjonsdrevet. I slike tider har tanken om bevaring dårlige kår. Mark Twain uttalte “Berlin is completely new, the newest city which I have ever come across. Even Chicago would appear old and grey in comparison.” (Berlin. Portrait of a city. Taschen 2007)

Vi kan se konturene av en kamp mellom den gamle og nye tid i noen av byggprosjektene fra denne tiden. Keiserdømmet oppførte anakroniske paradebygg som Riksdagen og Berliner Dom så sent som rundt 1900. Industrigiganter in spe som Siemens og AEG hyrte inn arkitekter med et mer moderne uttrykk. Dette kan kanskje stå som et symbol på at Hohenzollerne hadde overlevd seg selv.

Selv med den vanskelige økonomiske situasjonen under Weimar-tiden ble noe av den mest spennende moderne arkitekturen bygget i byen. Det var viktig for den nye republikken å manifestere seg selv visuelt. Spesielt en rekke spenstige boligprosjekter ble initiert i denne perioden. Men også flere moderne forretningsbygg som det ikke lenger eksisterende Columbiahaus på Potsdamer Platz.

Nazistene bygget definitivt med et historisk perspektiv. De gikk tilbake til en klassisistisk, men samtidig tung stil. Byggematerialet var granitt og marmor i stedet for stål og betong. Byggene er storslagne og tunge. Hitler og Speer var opptatt av at solide byggverk historisk sett ble stående som monumenter over sine byggherer. Det lå også et arisk oppbyggelig filosofisk perspektiv bak naziarkitekturen. Man ville utradere Berlin slik det var vokst fram de siste hundre årene og erstatte det med sin visjon for den nye tyske hovedstaden Germania. To representanter for denne tiden er Tempelhof flyplass og Luftfartministeriumet.

Etter krigen ble det også gjenoppbyggingen todelt. Noen trekk var parallelle, andre totalt forskjellige. I DDR var modernismen et fy-ord til 60-tallet. Kuriøse bygg som Stalinallee/Karl-Marx-Allee var hovedfokus på 50-tallet. Mens vest bygde brorparten av de nye boligene i drabantbyer utenfor sentrum, oppførte øst mange blokker med leiligheter midt i Øst-Berlin. Det kom også i en viss utstrekning drabantbyer på østsiden. Mangelen på en spekulasjonsdrevet utbygging i øst gjør at sentrumsbydelene fremdeles har mye større andel av grøntarealer enn man finner i vest.

Ta en tur opp i TV-tårnet på Alexanderplatz for å se hvor utrolig mye blokkbebyggelse det er midt i østlige sentrum.

Politisk manifesterte seierherrene i andre verdenskrig seg kanskje i større grad i øst med å oppkalle gater og torg etter kommunismens helter, og også utplassering av statuer av disse.

Dette har vært en kilde til mye diskusjon etter gjenforeningen. Hvor mye av de gamle minnesmerkene skal stå igjen? Eller for å si det på en annen måte, hvor mye av historien skal stå igjen? De fleste av Leninstatuene er fjernet, navnene endret. Det ser ut som det går en grense rundt 1930. Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht har fått bli igjen mens f.eks. en del kommunister som sloss mot nazistene, men senere ble en del av DDR-styret har blitt skiftet ut som gatenavn.

Selv om denne trangen til å viske ut historiens gang er forståelig tror jeg man raskt møter seg selv i døra uten å ha spesielt klare svar. Som eksemplifisert ved rivningen av Palast der Republik og gjenreisingen av Stadtschloss Berlin.

På området der Stadtschloss Berlin hadde ligget fram til 1950, langs bredden av Spree øst for Berliner Dom, ble DDRs storstue Palast der Republik oppført. Byggingen ble påbegynt i 1973 og innvielsen var i april 1976.

Arkitektonisk var Palast Der Republikk en stor, tung, retangulær bygning dekket med røkfarget speilglass. Det er ikke et bygg som har fått mange lovord for sin arkitektur.

På innsiden var bygget imidlertid mer spennende. Det rommet en blanding av parlamentariske funksjoner og barer, restauranter, teater/konsertsal og bowlinghall(!), alle åpent for et generelt publikum. Her var det langt kortere mellom politkere og mannen i gata enn det vi er vant til. Spørsmålet er hvor mye reell politkk som foregikk i Palast der Republikk.

Rett etter gjenforeningen i 1990 ble det påvist store mengder av det giftige stoffet asbest i bygget. Palast der Republik ble stengt og en storstilt sanering påbegynt. Denne pågikk i 10-12 år.

Samtidig raste debatten om dette palasset skulle bevares, om Stadtschloss Berlin skulle gjenoppbygges eller området skulle brukes til andre formål, f.eks. en park. Det har vært store private pengeinnsamlinger for å få gjenreist slottet. Mange kunstnere har argumentert for at Palast der Republik burde bestå. På starten av 2000-tallet var det flere store kunstutstillinger i det skjelettaktige bygget.

Det brant imidlertid et blått lys for et så symbolladet bygg som Palast der Republik i det gjenforente Tyskland. I 2003 ble dødsdommen avsagt. Planen er å gjenoppbygge slottsfasadene med et moderne bygg på innsiden. Dette blir endelig avgjort høsten 2007. I mens demonterer heisekranene bit for bit av Erich Honeckers paradebygg.

Den som har makten skriver fremdeles historie. På samme måten som lederne i DDR i 1950 argumenterte for at sprengningen av slottet var nødvendig for å fjerne restene av prøyssisk militarisme, mener majoriteten nå at dette politiske symbolet for DDR også må fjernes.

På Museumsinschel, ved bredden av Spree rett øst for Berliner Dom, der heisekranene nå holder på å demontere Palast der Republik, lå tidligere Stadtschloss Berlin. I den opphetede debatten om riving eller bevaring av republikkpalasset som har rast siden gjenforeningen, har flere grupperinger jobbet for å bygge opp slottet igjen.

Den kongelige og senere keiserlige residensen ble bygd av ulike konger i Prøyssen fra 1550, med stadige ombygninger og utvidelser. Det siste markante påbygget var domen som ble ferdigstilt i 1845. Etter at Tyskland ble samlet til et keiserdømme i 1871, flyttet maktsenteret i det nye imperiet seg etter hvert mot den nybygde Riksdagen litt lenger vest.

Da keiser Wilhelm II ble tvunget til å abdisere i november 1919 og Tyskland ble en republikk sto bygget mer eller mindre ubrukt. Under Weimartiden ble huset delvis brukt som museum, delvis til offisielle formål. Nazistene benyttet heller ikke slottet.

Bygningsmassen ble skadet i bombingen på slutten av andre verdenskrig og det var delvis utbrent ruin som sto igjen. Slottsruinen lå i den sovjetrussiske sonen. Selv om den ikke var mer skadet enn mange andre bygg som ble restaurert, bestemte de øst-tyske myndighetene seg for å rive restene i 1950. Mange i vest raste mot rivingen. Myndighetene i DDR mente de fjernet sporene etter prøyssisk militarisme.

Brakktomten etter slottet ble brukt som paradeplass ved store demonstrasjoner osv. På 70-tallet ble det modernistiske Palast der Republik oppført. Her oppdaget man imidlertid store mengder asbest i 1990 og brukte ti år på å rense bygget for det giftige stoffet. Rett etter at dette var gjennomført bestemte myndighetene seg, etter lang debatt, for å rive. Etter planen skal siste betongklump være kjørt bort i løpet av 2007.

I følge notorisk upålitelige Wikipedia går det mot en gjenoppbygging av slottsfasadene, med et moderne bygg på innsiden. I følge samme kilde skal dette endelig avgjøres politisk høsten 2007.

Som det heter: “Vi kommer tilbake med mer.”

Rote Arme Fraction (RAF), eller Baader-Meinhofgruppen, var en gjeng revolusjonære, desillusjonerte og voldelige unge tyskere som terroriserte Vest-Tyskland fra slutten av 60-tallet til begynnelsen av åtti-tallet.

RAF sprengte bomber, drepte flere politimenn og tilfeldige ofre i skuddvekslinger, begikk en mengde bankran, tok gisler og kidnappet tyske politikere og næringslivsledere.

De mest profilerte medlemmene var Andreas Baader, Ulrike Meinhof, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe. Disse var med på starten i 1968. Alle fire tok sine egne liv mens de satt på livstid, i 1976-77. Mer perifere medlemmer av organisasjonen fortsatte aksjonene videre. Den siste likvideringen de sto for var i 1981.

Myndighetene tilbød de gjenværende medlemmene kortere straffer hvis de overga seg. Flere ble også tatt etter at Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1990. De hadde fått lov å gjemme seg og leve vanlige liv i DDR.

Og det hele startet i Berlin. Initiativtakerne traff hverandre i byens radikale studentmiljø. Under Sjahen av Irans besøk i byen i 1968 kom det til demonstrasjoner og uroligheter. En ung student ble skutt og drept av sivilkledd politi. Dette ble et slags startskudd for den mer aggressive politiske motkulturen i Vest-Tyskland.

Samme år gjorde RAF sin første udåd. To varehus i Frankfurt ble påtent med brannbomber. Baader, Ensslin og noen flere ble arrestert og stilt for retten i Berlin, hvor de hadde adresse. De ble dømt og fengslet. Meinhof var med på en aksjon for å frigi dem mens de var på studiebesøk i et bibliotek i byen i 1970. Under flukten ble flere uskyldige skadet og drept. En massiv politiaksjon ble igangsatt over hele Vest-Tyskland. RAF-lederne gjorde en vri på den “normale” fluktruten, og flyktet til Øst-Berlin.

Myndighetene i DDR så med positivt blikk på de unge vest-tyske terroristene, og lot dem få fritt leide. De dro etter hvert videre til Libanon hvor de fikk opplæring hos PLO.

RAF gjorde ingen flere aksjoner i Vest-Berlin i resten av sin tid.

Operasjon Gold, en underjordisk tunnel de allierte gravde inn under russisk territorium for å avlytte sistnevntes telefonsamtaler, danner bakteppet i romanen Den uskyldige av Ian McEwan. Boka kom ut i Storbritannia i 1990. Vi befinner oss i Berlin anno 1955. Den særdeles uskyldige briten Leonard ankommer byen for å jobbe som sivil teletekniker. Tror han. Det viser seg at han får en sentral posisjon i Operation Gold.

Samtidig finner han kjærligheten, den store, blant en av byens mange skadeskutte fugler. Maria er fem år eldre enn Leonard og skilt. Fra gutterommet i Nord-London til bokas slutt kan vi vel fastslå at hovedpersonen blir EN MANN. Denne kjærlighetshistorien og de etter hvert dramatiske følger den får, kan vi si er motoren i boka.

Som den ekte gladsentimentalisten jeg er, er dette en type bok hvor jeg ble sittende med en klump i halsen etter siste side. Jeg har et litt dobbelt forhold til denne teknikken. På en måte liker jeg å bli plaget. På den annen side er Det Sentimentale Trikset brukt et par ganger før, for å si det på den måten….

Forrige avsnitt oppsummerer på en måte hva jeg mener om Den uskyldige også. Kvalitativt og håndverksmessig i øverste divisjon. Men ikke klassikerglorie rundt hodet for min del. Bare en klump i magen. Og det får jeg av tredjerangs såpe fra Hollywood også.

For Berlinbuffs kan jeg anbefale boka. Vi får et ganske fint bilde av den sydende kald-krig heksegryta Berlin var på femtitallet, før muren kom og ga byen mer karakter av fryseboks.

En god venninne ga meg nylig boka Nattskift i Berlin av Ian Walker. Den kom ut på norsk 1988, samme året som den engelske originalutgaven. Jeg hadde verken hørt om boka eller forfatteren. Men det må tydeligvis ha vært litt hett den gang da med en så kjapp norsk oversettelse.

Boka er en ungdom-i-drift aktig fortelling om en engelsk freelancejournalist i tjueåra. Han tilbringer noen år midt på 80-tallet i dengang delte Berlin. Hovedpersonen bor i et kollektiv i anarkistbydelen Kreuzberg i vest. Men han forflytter seg stadig over til Øst-Berlin, hvor han også har bekjente.

Denne beskrivelsen av hverdagslivet på østsiden av muren midt på 80-tallet, for bare litt over tjue små år siden, er det mest interessante med boka. Selv om forfatteren neppe er det mest øst-kritiske som har gått på to bein, oppfatter jeg det som en relativt edruelig og sannferdig beskrivelse av tingenes tilstand ‘over there’.

Livet hovedpersonen lever i Vest-Berlin er mer etter klisjeen. Lange netter på punka/rocka nattklubber, frie og løse forbindelser mellom kjønnene, rare skjebner, besøk på anakronistiske britiske og amerikanske militærforlegninger i byen.

Boka inneholder også en del lengre historier om venner av hovedpersoner og deres ofte traumatiske oppvekst og forhold med delelinjen mellom øst og vest i Europa som et sentralt tema.

Ian Walker er et såpass vanlig navn i den anglosaxiske verden at jeg etter halvhjertet research ikke har klart å finne ut noe som helst om forfatteren. Når jeg søker i bibliotekdatabaser og på Amazon kommer det opp masse Ian Walkere, men jeg tviler på at det dreier seg om samme mann. Kanskje Walker som hovedpersonen i boka var journalist og etter Nattskift i Berlin gikk tilbake til Fleet Street?

Er det noen som vet noe mer om bok eller mann, kunne det vært artig å få et par linjer på e-post. Hvis noen ønsker å lese boka og ikke får tak i den er jeg innstilt på å la den vandre videre i verden.

Inspirert av britisk avlytting av russerne i Wien, begynte et samarbeid mellom briter og amerikanere i 1953. På samme tid en av de mest spektakulære og tragikomiske kald-krigs prosjektene i Berlin.

Berlin var før andre verdenskrig Europas største by. Fremdeles gikk mye av kontinentets telefontrafikk via Berlin. Byen var et viktig knutepunkt for meddelelser mellom Moskva og hovedstedene i Øst-Europa.

Planen gikk ut på å grave en tunnel fra amerikansk sektor, under den tungt bevoktede øst-vestgrensen., for så å avlytte telefonlinjer med samtaler russere i mellom og mellom øst-tyskere og russere.

Prosjektet fikk navnet Operation Gold og var et ingeniørfaglig løft. Telefonlinjene lå en halv meter under gateplan inne i den russiske sektoren. Arbeidet begynte i august 1954 og den 450 meter lange tunnelen var ferdig i februar året etter.

På denne tiden hadde ikke vestmaktene dechiffereringsutstyr for å avlytte russerne, men fra denne telefonlinjen mottok man et svakt ekko hvor de kunne lese meddelelsene direkte.

I løpet av tunnelens korte levetid ble over en halv million samtaler avlyttet og samlet på lydbånd. En stor stab hos CIA i Washington oversatte og analyserte materialet.

I april 1956 trengte russiske og østtyske soldater inn i tunnelen østfra og det hele ble et stort medieoppstyr, hvor russerne brukte avlyttingen og tunnelgravingen for alt den var verdt for å sverte sine tidligere allierte.

CIA og vesten på sin side solte seg i glansen og solgte inn operasjonen som særdeles vellykket, om enn relativt kortvarig.

Fem år senere, i 1961, sprang bomben. Da ble den britiske agenten George Blake arrestert for spionasje for Sovjetunionen. Han hadde hatt kjennskap til tunnelen alt fra planleggingsstadiet og hadde fortalt sine russiske venner om prosjektet før det var påbegynt. Russerne og østtyskerne hadde bevisst sendt harmløse meldinger via de avlyttede telefonlinjene så lenge eventyret varte.

Blake ble dømt til en av de strengeste straffer i britisk historie, 45 års fengsel. Bare åtte år senere rømte han sammen med IRA-folk og fredsaktivister som han satt fengslet sammen med. Han slo seg ned i Moskva, hvor han fremdeles lever.

En utstilling om Operation Gold, med en del av tunnelen kan beskues på det Allierte museet i Berlin.

Bydelen Friedrichshain var første område i Øst-Berlin hvor det ble foretatt omfattende gjenoppbygging etter Andre Verdenskrig. Boulevarden Frankfurter Allée, som går østover fra Alexanderplatz, ble døpt om til Stalinallée i 1949. Da fyllte den sovjetiske lederen 70, og det var året byggearbeidene satte i gang.

I utgangspunktet var de østtyske myndighetene positivt innstilt til den progressive modernismen, og de første byggene langs Stalinallée var en klar videreføring av tysk modernisme fra 20-tallet.

Året etter kom det et skifte. Den sovjetiske innflytelsen med en mer neoklassisistisk stil ble politisk korrekt i DDR, mens modernismen ble karakterisert som vestlig og antitesisk til den seirende arbeiderklassen.

DDRs mest kjente arkitekt Hermann Henselmann og et team av arkitekter fortsatte utviklingen av Stalinallée etter de nye prinsippene. Stilistisk var dette en mix av den klassiske tyske arkitekten Schinkel (som også Albert Speer var veldig inspirert av) og Stalin-arkitekturen i de sovjetiske storbyene.

Gaten er 90 meter bred og to kilometer lang. Det er 8-14 etasjers hus på hver side, og store plasser med tårnbygg i hver ende. Endel av byggene har søyleganger og alle er rikt dekorert med ornamentikk og Meissen-fliser. Husene består hovedsaklig av leiligheter med noe forretningslokaler på gateplan.

Bygningsmassen hadde et bevisst ekko til tiden før Første Verdenskrig. Nå skulle arbeiderne få bo med samme standard som borgerskapet.

Sommeren 1953 startet oppstanden blant arbeiderne i DDR nettopp blant dem som bygget Stalinallée. De protesterte mot lavere lønn og krav til høyere effektivitet. Oppstanden bredte seg raskt i DDR. Sovjetiske tanks og militære stanset protestene. 100-200 personer ble drept.

I 1961 skiftet gaten navn fra Stalinallée til Karl-Marx-Allée. Samtidig forsvant over natten både statuen av Stalin og sokkelen den hadde stått på.

Selv om modernismen og elementbyggingen på 60-tallet også ble tatt inn i varmen i DDR, holdt myndighetene i Øst-Berlin til en stor del alltid på prinsippet om at boliger skulle ligge midt i bysentrum. I vesten flyttet man i samme periode i større grad boligmassen ut av bysentra til drabantbyer.

På 60-årene ble det oppført noen hypermodernistiske bygg langs Karl-Marx-Allée, f.eks. Cafe Moskau og kinoen Kosmos.

Vestlige kritikere var overveldende og lydhørt negative til Stalinallée på 50-tallet. Etter dette forsvant gaten ut av det offentlige lys, samtidig som den også sakte, men sikkert forfalt. På 90-tallet har derimot flere anerkjente postmoderne arkitekter priset Karl-Marx-Allée som god byplanlegging og “Europas siste storslagne gate”(Aldo Rossi).

Noe av det siste regimet i DDR gjorde før de kastet inn håndkleet i 1990 var å frede Karl-Marx-Allée. Dette har påfølgende myndighetene fulgt opp og de fleste av husene er nå restaurert.

En spasertur langs Karl-Marx-Allée i vakkert solskinn bør absolutt være del av en Berlintur. Gaten har definitivt en egenartet stemning.

Brandenburger Tor sto ferdig i 1791 som en av portene i den nye bymuren som ble bygget rundt det stadig ekspanderende Berlin. Denne muren var mindre for beskyttelse mot fremmede, mer for å innkreve skatter på varer som ble innført og for å hindre soldater i å desertere fra garnisonsbyen Berlin.

Brandenburger Tor ble tegnet av Carl Gotthard Langhans. Det var et av de første neoklassisistiske bygg i Berlin. Porten var inspirert av Athens Propyleene, med 6 doble rekker av doriske søyler.

På toppen ble det i 1793 plassert Johan Gottfrid Schadows skulptur av en gudinne i vogn dratt av et firspann hester inn i byen. Dette er Berlins mest kjente ikon, ved siden av tv-tårnet og muren. En seiglivet myte er at gudinnen i utgangspunktet red ut av byen, og at ekvipasjen ved en anledning i historien ble snudd, men dette medfører ikke riktighet.

Brandenburger Tor ble først offisielt kalt Fredsporten. Napoleon på sin okkupasjonsferd østover i 1806 red gjennom porten med sin armé og sendte gudinneskulpturen hjem til Paris som seierstrofé. Da Napoleon ble slått i 1814 kom gudinnen tilbake til Berlin og toppen av Brandenburger Tor igjen. En prøysisk ørn og et jernkors ble plassert som gudinnens insignia. Plassen rett foran ble døpt Pariser Platz. Selve monumentet fikk nå navnet Seiersporten.

Brandenburger Tor har siden spilt en viktig rolle som bakteppe for militære styrkeoppvisninger. Hohenzollerne og også de symbolglade nazistene var ivrige tradisjonsbærere her.

Etter andre verdenskrig ble Brandenburger Tor liggende i en bakevje, noen titalls meter inne i den østlige sonen. De viktigste krysningspunktene mellom øst og vest var andre steder i Berlin. Gudinnen og hennes firspann kom på plass igjen etter intens tautrekking mellom de to himmelretningene i 1958, nå minus ørn og kors. Men bare tre år senere ble hun omkranset av mur på den ene siden og en stengt Pariser Platz på den andre.

Da muren, til de flestes overraskelse, “fallt” i november 1989, kringkastet all verdens presse bildene av festende og dansende mennesker på muren med Brandenburger Tor som bakteppe. I parentes bemerket hører det med til historien at akkurat dette var den eneste delen av muren som bred nok til at folk kunne stå på toppen. Gjorde de østtyske mur-arkitektene dette med vilje?

I dag er porten og områdene rundt tilbake til sin fordums glans og turister og andre myldrer igjen rundt de doriske søylene.