berlinblogger.no

I går viste TV2 den tyske filmen Der Untergang fra 2004. Den handler om Adolf Hitlers siste dager, fra hans 56. bursdag 20. april til selvmordet ti dager senere.

Begivenhetene er delvis sett gjennom Hitler sekretær fra 1942-45, Trudl Junge. Filmen er basert på hennes selvbiografi, i tillegg til Albert Speers memoarer og historikeren Joakim Fests I Hitlers bunker. Vi møter en rekke av storkanonene fra Det tredje riket i denne skjebnetimen. Albert Speer, Heinrich Himmler, Martin Bormann, Hermann Göring og Joseph Goebbels, for å nevne noen. Det er mye roping og skriking og frustrasjon i filmen, men de fleste holder munn mens sjefen sjøl fremdeles ikke vil se nedelaget i øynene. Han beordrer ikke-eksisterende hæravdelinger hit og dit for å slå tilbake russerne, samtidig som artilleribeskytningen østfra både kan høres og føles.

Mye av handlingen foregår i Førerbunkeren, men det er også rikelig med brutale og helt sikkert realistiske scener fra byen der oppe på gateplan. Noe av det sterkeste for meg er personifiseringen i filmen av den politiske indoktrineringen som store deler av den tyske befolkningen var “fanget” av. Nede i bunkeren er den ekstra sterk. Folk gråter og føler at de ikke lenger har noe å leve for uten sin Fører og nasjonalsosialismen. Dette gir bisarre og groteske utslag, som jo var en integrert del av hele Det tredje riket.

Filmen er regissert av Oliver Hirschbiegel. Den sveitsiske skuepilleren Bruno Ganz har rollen som Hitler. Innspillingen foregikk i studio i Bayern, og på location i Berlin og St. Petersburg i Russland.

Der Untergang fikk stort sett gode kritikker. Så vidt jeg kan bedømme gir den et historisk riktig bilde av kulminasjonen på denne kanskje mest dramatiske epoken i det forrige århundret. Noe av den negative kritikken mot filmen har gått på at disse historiens mørkemenn er tegnet mer som mennesker enn monstere. Det bør vi vel tåle 60 år etter. Jeg tror dette er historisk korrekt og kan gjøre oss oppmerksomme på paradokset at flere av de ledende nazistene på nært hold antagelig lignet ganske mye både på deg og meg.

To og en halv times tankevekkende og god historieundervisning.

Øl er en del av hverdagen i Tyskland. Øl blir betraktet som en tørsteslukker og drikke til god mat mye mer enn som kilde til intoksikasjon. Bryggerier har vært en naturlig del av tyske byer, og Berlin er intet unntak. En periode på 1800-tallet var det ikke mindre enn 14 bryggerier alene i bydelen Prenzlauer Berg, og rundt 100 totalt i byen.

Brauerei Berliner Bürgerbräu i Friedrichshagen er et av de tre (to) gjenværende bryggeriene i Berlin. Etablert i 1753 og fremdeles eid av den samme familien. Bryggeriet ligger vakkert til i Friedrichshagen øst for Berlin, ved bredden av Müggelsee. Her finner du en biergarten med god mat i tilknytning.

I Prenzlauer Berg ligger Kulturbrauerei. Der det nå er utelivs- og kultursenter drev Schultheiss bryggeri fra 1853 og fram til nazistene konfiskerte bygget og omskapte det til fengsel og bosted for tvangsarbeiderne sine. Fra 1967 ble det igjen brygget øl her fram til gjenforeningen. Dagens utgave av “bryggeriet” åpnet i år 2000.

I andre verdenskrig flyttet Schultheiss til Schøneberg, hvor de holdt hus til 1990. Produksjonen ble da flyttet til utkanten av byen.

Berliner Kindl ble etablert i Neukölln i 1872. Varemerket eksisterer enda, men Kindl og Schultheiss har nå samme eier. Kindl-bryggeriet ble nedlagt i 2005 og produksjonen for de to tidligere konkurrentene er samlet på et sted.

Berlinølet er ikke verdens beste. Av den lille prøvesmakingen jeg selv har foretatt har Berliner Bürgerbrau kommet best ut. Skål!

Jeg har ikke sett alle, men jeg har bladd gjennom en del. Uansett tror jeg vi kan slå fast at den ultimate boken om Berlin er her. Den heter Berlin. Portrait of a city og kom ut våren 2007 på Taschen forlag.

Bare i ytre omfang og volum er boka iøyenfallende. Med mål på 25 x 32 cm og 672 sider er dette en mastodont både i bokhylla og på kaffebordet.

Boka er gjennomillustrert. Det er kanskje riktigere å kalle den en billedbok med kommentarer. Den tar for seg epoken fra 1850 til i dag (i går). Mange av bildene har jeg satt før, mange er nye også. Kjente knipsere er representert. Den som har slått meg mest etter et par gjennombladinger er Robert Capas bilder fra postkrig2-Berlin. De har noe ekstra magisk over seg. Også bysbarnet Helmut Newton og den evige grand old man Henri Cartier-Bressons bilder finnes mellom de to permene.

Med en by så mettet på (mett av?) historie som Berlin, gjelder klisjeen om at et bilde forteller mer enn tusen ord virkelig for denne samlingen. Som omslagsbildet av den eldre mannen som står som et spørsmålstegn med dokumentmappen sin i solskinnet på Potsdamer Platz og ser den første delen av muren bli oppført. Som damen iført gassmaske som triller en barnevogn langs Kurfürstendamm en dag i 1943. Som bildet tatt fra taket av Rotes Rathaus rett før krigen, hvor man ser kvartaler på kvartaler av hus det i dag ikke er det minste spor av. Som..

Boka er redigert av Hans Christian Adam, som er spesialist på historisk bildemateriale og står bak flere andre bøker på Taschen. Som vanlig for utgivelsene til forlaget er all tekst på engelsk, tysk og fransk. På Amazon får du det hele for US$ 38 pluss frakt. (Er det noen som husker den gang bøker var dyrt?)

I dag (18. august) er det Fuckparade i Berlin. Navnet henspeiler ikke på kjønnslig omgang. Det vil med andre ord ikke være rekker av svære lastebiler med pornografer og andre interesserte in flagrante. Fuckparade er en forortelse for Fuck the Loveparade. Siden 1997 har den - de første årene med navnet Hateparade - vært en mer hardcore protest mot den stadig mer kommersielle Love Parade.

Love Parade har vært avlyst flere av de siste årene og i 2007 ble den avholdt i Essen. Mange tror den kanskje aldri kommer tilbake til Berlin. Fuck Parade har de siste årene vokst betraktelig og som en naturlig konsekvens selv blitt mer kommersiell.

Arrangørene (hvem nå enn det er) uttrykker at de sloss for club-kulturen, mot dop-hysteri, mot undertrykkelse fra myndighetene og politivold, og den tyske paragraf 129a: terrorlovgivning mot egen befolkning.

Paraden starter på Frankfurter Tor i Friedrichshain klokka 15. I kveld og natt er det mange relaterte arrangementer rundt i den tyske hovedstaden.

Et sted jeg stikker innom når jeg er i Berlin er Martin-Gropius-Bau. Det svære rennesansebygget(?) rett ved Potsdamer Platz har nesten alltid noe interessant å by på. Det er to fulle etasjer pluss loft med en rekke saler, alle fulle av omreisende kunst. Tre-fire forskjellige utstillinger går parallelt. Du betaler for det du vil se. Har du lyst på alt, blir det ganske dyrt. Det er det eneste aberet. Men du støtter jo for så vidt en god sak (kultur?).

Nå er det tre utstillinger i huset. Den amerikanske fotografen Cindy Sherman, hun med selvportrettene. Om det eurasiske nomadefolket skyterne som hadde sin storhetstid mellom 500 og 200 før Jesu fødsel og deres fantastiske kunstgjenstander. Og om den tyske fotografen og professoren Dirk Reinhartz og hans disipler. Fra 28. september kan du se den franske fotografen Eugene Atget i Martin-Gropius-Bau. Han gikk rundt i Paris før og etter 1900 og tok bilder av byen.

Navnet har Martin-Gropius-Bau fra en av arkitektene som sto for byggingen fra 1877-81. Det er grand-onkelen til den kjente Bauhaus-arkitekten Walter Gropius. Huset har alltid vært museum. Frem til Første Verdenskrig kunne man se kunsthåndverk her. Mellom de to store krigene i Europa var det museum for pre- og tidlig historie pluss en øst-asiatisk kunstsamling. Huset ble sterkt skadet i Andre Verdenskrig, og var ikke rehabilitert og åpent for publikum igjen før i 1981.

Martin-Gropius-Bau lå akkurat på østsiden av muren som delte Berlin i to. Fremdeles står et stykke av muren rett nordøst, til høyre når du kommer ut av hovedinngangen. Her finner du også utstillingen Terrorens Topografi. Den ligger utendørs, i sammenheng med restene av det gamle Gestapohovedkvarteret. Det eneste som er igjen er deler av cellene under bakkenivå.

Museet er åpent fra 10 til 20 hver dag unntatt tirsdager. Adressen er Niederkirchnerstrasse 7. Nærmeste holdeplass er Potsdamer Platz eller Anhalter Bahnhof. Hold deg oppdatert om det som skjer på hjemmesiden deres.

Et annet sted på berlinblogger.no kan du lese om den voluminøse og ofte interessante filmproduksjonen i DDR. Jeg bestilte nylig et par DEFA-filmer fra First Run Features i USA. De har mye spennende og annerledes.

I går så jeg Jahrgang 45 fra 1966. Den er i svarthvitt, inspirert av italiensk neorealisme og den nye bølgen i Frankrike. Vi er i Prenzlauer Berg, Berlin. Et nygift par vil skille seg. De er begge rundt 20. Kamera følger mest mannen, Al. Han har tatt seg noen dager fri fra jobben som bilmekaniker mens skilsmissen skal formaliseres.

Vi er med på noen døgn gjennom Øst-Berlin midt på 60-tallet. Al møter venner, familie, kolleger. De mener han må gi ekteskapet en sjanse. Al ser ingen vits i det, han synd de har vokst fra hverandre, at det var et feilsteg fra starten av. Til slutt oppsøker han Li igjen, men det er åpent om de finner sammen igjen.

Hele filmen er tatt opp på location, utenfor studio. Det er et litt trist, grått, hverdagslig preg over omgivelsene. Her er det få glade, staute sosialister å se. Mot slutten av filmen er vi for eksempel på byggeplassen til de enorme plattenbau-drabantbyene som vokste fram på 60-tallet. Karakterene virker heller ikke som de har noe spesielle mål eller mening med livet, bortsett fra kanskje å få seg et nyp i kveld.

Muligens var det denne tonen som gjorde at filmen ble forbudt? I 1965-66 var det en bølge av politisk sensurert film i DDR. Jahrgang 45 havnet i denne gruppen. Den offisielle begrunnelsen gikk ut på at filmen var usammenhengende og uinteressant. Først i 1990 ble den klippet ferdig og vist offentlig.

Jahrgang 45 er regissør Jürgen Böttchers eneste langfilm. Han jobbet ellers med dokumentarfilm og som kunstmaler.

Filmen kan absolutt anbefales til den som er litt ekstra interessert. Etter første gjennomsyning vil jeg ikke utrope den til en klassiker, men det er mange fascinerende karakterer, både med og uten replikker. Det er mange artige shots fra Øst-Berlin anno 1965. På rommet til en kamerat av Al henger det postere med den øst-tyske Wartburg-bilen på veggen. Dét har i hvert fall aldri jeg sett før.

Karakterene i filmen har den kule berlinspiriten som gjør at vi liker byen så godt den dag i dag. Hovedrollene som Li og Al har Monika Hildebrand og Rolf Römer
.

Christo er en internasjonalt anerkjent kunstner. Han er født i Bulgaria, lever i USA og er mest berømt for å pakke inn bygninger eller områder i ulike materialer.

I 1971 fikk han ideen om å pakke inn Riksdagsbygningen i Berlin. Den sto rett inne på den vestlige siden av den allierte delingen av byen. Samme år som muren ble bygd (1961) startet oppussingen av Riksdagen. Bortsett fra vage hentydninger til en mulig gjenforening, hadde ikke bygningen noe bestemt bruksområde.

Christos prosjekt ble møtt med en 20 års lang debatt. Venstresidens politikere var generelt mer positivt innstilt enn sine kolleger på høyresiden i Tyskland. Siden den konservative Helmut Kohl og CDU hadde makten i Vest-Tyskland på 1980-tallet, ble prosjektet blokkert.

Gjenforeningen i 1989 og avgjørelsen om at Tysklands hovedstad igjen skulle være Berlin revitaliserte Christos prosjekt.

Hvorvidt innpakningen ville bli en realitet var en thriller helt til siste stund. 25. februar 1994 stemte medlemmene i den tyske forbundsdagen over prosjektet. 292 stemte for, 223 mot.

Sommeren etter var bygningen som historien hadde fart så ille mot pakket inn i en million kvadratfot aluminiumsdekket stoff. I to uker valfartet berlinere og turister til plassen foran bygget som i prinsippet hadde stått ubrukt siden brannen i 1933. Mange så innpakningen av Riksdagen som en rite du passage for både bygningen og den gjenforente tyske staten. Da denne siste uka i juni og den første i juli 1995 var forbi startet oppussingen av Riksdagen, slik at den kunne ta i mot politkere fra hele Tyskland, og turister fra hele verden til den nye glassdomen på toppen, tegnet av arkitekten Sir Norman Foster fra Storbritannia.

Christo unnlot helt bevisst å komme med noen som helst formulering av meningen bak sitt temporære kunstverk.

Eller du kan gå og se en film under åpen himmel. Det er flere utendørskinoer i Berlin. Og selv midt på sommeren blir det mørkt tidligere enn hjemme.

Her er en liste over noen av mulighetene. Sjekk nettadressene for program.

Freiluftkino Friedrichshain - her sitter man og ser film i en amfi, midt inne i den idylliske Volkspark Friedrichshain. Trikk M5, M6, M8, M10 til Platz der Vereinten Nationen. www.freiluftkino-berlin.de

Freiluftkino Hasenheide - Neukölln. Her kan du se både nye blockbustere og gamle klassikere. Stedet er et tidligere utendørs teater. Snackbar hvis du blir sulten. Paraplyer tilgjengelig hvis det skulle begynne å regne. Kinoen ligger i Volkspark Hasenheide. U Hermannplatz. www.freiluftkino-hasenheide.de

Freiluftkino Kreuzberg - her kan du se de litt mer spesielle filmer. Reportoaret spenner over hele filmverden. Mange filmer vises på originalspråket med tyske undertitler. Her viser de også gamle klassikere som f.eks. Chaplin og Hitchcock. forøvrig en av de eldste utendørs kinoene i Berlin. Adresse Mariannenplatz 2, Innenhof Haus Bethanien. U Kottbusser Tor eller Görlitzer Bahnhof, eventuelt buss 140 eller 347. www.freiluftkino-kreuzberg.de

Freiluftkino INSEL - Friedrichshain. Midt i det (fremdeles?) trendy utelivsstrøket i Friedrichshain kan du få med deg en film før du eventuelt ruller videre. Adresse Revaler Strasse 99 (litt vanskelig å finne fram, men følg kart på hjemmesiden). S+U Warschauer Strasse eller trikk M13 til Revaler Strasse. www.freiluftkino-insel.de

Hvis du er i Berlin i den andre uka av februar kan du få med deg Berlinale, Internationale Filmfestspiele Berlin som den offisielt heter, eller Filmfestivalen i Berlin som vi kaller den på norsk. Kjært barn har mange navn. I 2008 er det 58. gang festivalen arrangeres. Ved siden av Cannes og Venezia er Filmfestivalen i Berlin den største og viktigste.

Det hele startet opp på initiativ av de tre vestlige allierte seks år etter andre verdenskrigs slutt. Vestmaktene så på Vest-Berlin som et “vindu til den frie verden”. I dette bildet var det viktig å forsøke og finne tilbake til det kulturelle kraftsentrum som Berlin var før nazistene tok føringen i 1933.

Den første filmen som ble vist i 1951 var Alfred Hitchcocks Rebecca. I 1955 fikk festivalen samme offisielle status som Cannes og Venezia. På 50-tallet var det en høy stjernefaktor på Berlinfestivalen, men det var også her publikum kunne se de første tegnene til nye filmtrender. Kurosawa, Bergmann, Polanski, Truffaut, Goddard, Ray er bare noen av regissørene som har hatt sine første suksesser her.

En internasjonal jury bestående av filmnotabiliteter deler hvert år ut engull- og sølvbjørn til de beste filmene. I 2007 vant den kinesiske Tu ya de hun shi (Tuya’s Marriage) av Wang Quan’an gullbjørnen og den fransk/argentinsk/tyske El otro (The Other) av Ariel Rotter sølvbjørnen. Det deles også ut en rekke andre priser både i hovedkonkurransen og i underprogrammene.

Filmer fra østblokklandene ble ikke vist på festivalen før fra 1970-tallet. Festivalens geografiske beliggenhet har altså hele tiden vært en undeliggende politisk faktor. Etter murens fall i 1989 har festivalen hatt identitetsproblemer, men dette har heller gjort den mer kreativ og spennende enn noe annet. I år 2000 ble lokasjonen flyttet fra diverse kinoer i tidligere Vest-Berlin til to nye store kinosentre ved Potsdamer Platz.

Ingen riktig filmfestival uten skandaler. I 1959 boikottet franskmennene festivalen på grunn av Stanley Kubricks Paths of Glory. I 1970 trakk juryen seg og hele konkurransen ble avlyst. Årsaken var den tyske pro-vietnamesiske filmen OK. I 1976 marsjerte hele østblokkdelegasjon ut fordi de ikke likte portretteringen av vietnameserne i Michael Ciminos The Deer Hunter.

I årenes løp har det kommet flere underprogrammer på Berlinalen. The International Forum for Young Cinema kom som en direkte følge av oppstyret rundt OK i 1970. Her er kriteriene for deltagelse mindre strikte enn i hovedforumet, The International Competition. Panorama er et litt mindre seriøst underprogram enn Forum. Kinderfilmfest viser barnefilm. Perspektive Deutsches Kino har som hovedanliggende å vise hva som skjer i tysk film. Retrospective er kanskje det morsomste underprogrammet for filmfreaks. Her vises mange sære og rare godbiter fra filmhistorien som du ellers kanskje aldri får sjansen til å se.

Filmfestivalen i Berlin er den mest publikumsvennlige og ergo den mest besøkte for ikke-akkrediterte, vanlige, dødelige. Billetter kan bestilles på www.berlinale.de. Men husk tykk frakk, ullsokker og godt fottøy. Berlin har en tendens til å være iskald og våt i februar.

Noen kunstnere er mest glade i glitter og stas og champagne og lys. Andre kan virke tilnærmet besatt av fattigdom, sykdom, død. Käthe Kollwitz tilhører siste kategori.

Hvorfor i all verden bry seg om slike TING i dagens situasjon? Jeg vet ikke.

Men hvis du tar sjansen, har hun et fantastisk kraftfullt uttrykk. Kollwitz jobbet både med tegning, maleri, grafikk og skulptur. Arbeidene henne beveget seg fra naturalisme mot ekspresjonisme i løpet av karrieren. Som Kvinne med dødt barn, Selvportrett, Foreldre (fra serien “Krig”), Brød. Litt (eller kanskje veldig) banalt sagt føler jeg at hun har fanget mye av smerten i vår del av verden på starten av nittenhundretallet.

Käthe Kollwitz vokste opp i en borgerlig familie i Köningsberg i Øst-Preussen, nå den russiske enklaven Kaliningrad. 24 år gammel giftet hun seg med Karl Kollwitz i 1891. Han var lege. De bosatte seg i den (da) fattige bydelen Prenzlauer Berg i Berlin hvor mannen åpnet praksis. Mange av motivene sine fikk Kollwitz fra nærmiljøet og pasientene til sin mann. Utenfor gården hun tilbrakte over 50 år av sitt liv i, nå Kollwitzstrasse 25, står hennes skulptur Moren. Syd i Prenzlauer Berg ligger også den trekantede Kollwitz Platz. Käthe-Kollwitz-Museum finner du i Charlottenburg, en bydel vest i Berlin.

Tematikken i kunsten hennes kan dels føres tilbake til personlige tragedier i en turbulent samtid. En av sønnene hennes døde i første verdenskrig, et barnebarn mistet livet i den andre. Både keiser Wilhelm II og nazistene kalte uttrykket hennes degenerert og forsøkte å hindre at det var til offentlig skue. Nazistene fjernet alle offentlige Kollwitz-bilder, men hun var da blitt en så internasjonalt anerkjent kunstner at de ikke turde å røre henne personlig, selv om hun åpent sympatiserte med kommunistene.

Da den allierte bombingen av Berlin tok til flyttet hun ut av byen. I 1943 ødela en alliert fulltreffer gården hun hadde leilighet i, og mange av kunstverkene hennes gikk tapt. Hun døde bare noen dager før andre verdenskrig var over, 22. april 1945.

Så, hvis lyset svir i øynene en dag og du får sure oppstøt av chablisen, kan et dykk ned i Kollwitz noe mørkere verden være en mulighet.