berlinblogger.no

Vladimir Nabokov er en av 1900-tallets mest kjente, myteomspunne og eksentriske forfattere. Hans livsløp sammenfalt med noen av de mest dramatiske hendelsene i forrige århundre.

Han ble født inn i den russiske overklassen i 1899. Som barn ble han kjørt til skolen i familiens Rolls Royce.

Under revolusjonen i Russland flyktet Nabokovs familie først til London, før de bosatte seg i Berlin. Her var det en stor russisk emigrantpopulasjon. Nabokov ble igjen i England hvor han studerte ved Cambridge-universitetet til 1923.

Faren var en kjent litterat, han var blant annet redaktør i et eksilrussiske tidskrift. I 1922 ble han myrdet i forbindelse med et politisk drap mens han prøvde å beskytte den som attentatet var rettet mot (vedkommende overlevde). Drapet på faren preget Nabokov sterkt og gikk igjen i mange forkledninger i bøkene hans.

Han slo seg ned i Berlin i 1923. Her skrev han poesi og noveller og etter hvert romaner under pseudonymet Vladimir Sirin. I tiden han oppholdt seg i Berlin skrev han på russisk. Bøkene hans nådde derfor ikke ut over det eksilrussiske miljøet i Europa.

I 1925 giftet han seg med Vera Slomin, en annen russisk emigré bosatt i Berlin. Ni år senere fikk de sønnen Dmitri.

Den økonomiske situasjonen ble med årene tyngre for den tidligere aristokraten under oppholdet i Berlin. Han livnærte seg og familien med en rekke lærerjobber (engelsk, tennis, litteratur) i tillegg til det han tjente på skrivingen.

Nazistenes maktovergrep utover på 30-tallet påvirket også den lille familien. At Vera var av jødisk herkomst gjorde ikke situasjonen mindre skremmende. I 1938 flyttet de først til Paris, før de i 1940 kom seg til USA. Her begynte Nabokov å skrive på engelsk og etter hvert fikk han stor suksess med blant annet romanen Lolita.

Nabokov flyttet tilbake til Europa i 1960. Han bosatte seg i Sveits hvor han døde i 1977.

Under oppholdet i Berlin skrev han ni romaner. Selv om han aldri ble en integrert Berliner, han lærte seg for eksempel ikke skikkelig tysk, danner byen et bakteppe i mange av bøkene hans. De russiskspråklige romanene hans har siden blitt oversatt til mange språk.

Jeg har ikke sett alle, men jeg har bladd gjennom en del. Uansett tror jeg vi kan slå fast at den ultimate boken om Berlin er her. Den heter Berlin. Portrait of a city og kom ut våren 2007 på Taschen forlag.

Bare i ytre omfang og volum er boka iøyenfallende. Med mål på 25 x 32 cm og 672 sider er dette en mastodont både i bokhylla og på kaffebordet.

Boka er gjennomillustrert. Det er kanskje riktigere å kalle den en billedbok med kommentarer. Den tar for seg epoken fra 1850 til i dag (i går). Mange av bildene har jeg satt før, mange er nye også. Kjente knipsere er representert. Den som har slått meg mest etter et par gjennombladinger er Robert Capas bilder fra postkrig2-Berlin. De har noe ekstra magisk over seg. Også bysbarnet Helmut Newton og den evige grand old man Henri Cartier-Bressons bilder finnes mellom de to permene.

Med en by så mettet på (mett av?) historie som Berlin, gjelder klisjeen om at et bilde forteller mer enn tusen ord virkelig for denne samlingen. Som omslagsbildet av den eldre mannen som står som et spørsmålstegn med dokumentmappen sin i solskinnet på Potsdamer Platz og ser den første delen av muren bli oppført. Som damen iført gassmaske som triller en barnevogn langs Kurfürstendamm en dag i 1943. Som bildet tatt fra taket av Rotes Rathaus rett før krigen, hvor man ser kvartaler på kvartaler av hus det i dag ikke er det minste spor av. Som..

Boka er redigert av Hans Christian Adam, som er spesialist på historisk bildemateriale og står bak flere andre bøker på Taschen. Som vanlig for utgivelsene til forlaget er all tekst på engelsk, tysk og fransk. På Amazon får du det hele for US$ 38 pluss frakt. (Er det noen som husker den gang bøker var dyrt?)

Operasjon Gold, en underjordisk tunnel de allierte gravde inn under russisk territorium for å avlytte sistnevntes telefonsamtaler, danner bakteppet i romanen Den uskyldige av Ian McEwan. Boka kom ut i Storbritannia i 1990. Vi befinner oss i Berlin anno 1955. Den særdeles uskyldige briten Leonard ankommer byen for å jobbe som sivil teletekniker. Tror han. Det viser seg at han får en sentral posisjon i Operation Gold.

Samtidig finner han kjærligheten, den store, blant en av byens mange skadeskutte fugler. Maria er fem år eldre enn Leonard og skilt. Fra gutterommet i Nord-London til bokas slutt kan vi vel fastslå at hovedpersonen blir EN MANN. Denne kjærlighetshistorien og de etter hvert dramatiske følger den får, kan vi si er motoren i boka.

Som den ekte gladsentimentalisten jeg er, er dette en type bok hvor jeg ble sittende med en klump i halsen etter siste side. Jeg har et litt dobbelt forhold til denne teknikken. På en måte liker jeg å bli plaget. På den annen side er Det Sentimentale Trikset brukt et par ganger før, for å si det på den måten….

Forrige avsnitt oppsummerer på en måte hva jeg mener om Den uskyldige også. Kvalitativt og håndverksmessig i øverste divisjon. Men ikke klassikerglorie rundt hodet for min del. Bare en klump i magen. Og det får jeg av tredjerangs såpe fra Hollywood også.

For Berlinbuffs kan jeg anbefale boka. Vi får et ganske fint bilde av den sydende kald-krig heksegryta Berlin var på femtitallet, før muren kom og ga byen mer karakter av fryseboks.

En god venninne ga meg nylig boka Nattskift i Berlin av Ian Walker. Den kom ut på norsk 1988, samme året som den engelske originalutgaven. Jeg hadde verken hørt om boka eller forfatteren. Men det må tydeligvis ha vært litt hett den gang da med en så kjapp norsk oversettelse.

Boka er en ungdom-i-drift aktig fortelling om en engelsk freelancejournalist i tjueåra. Han tilbringer noen år midt på 80-tallet i dengang delte Berlin. Hovedpersonen bor i et kollektiv i anarkistbydelen Kreuzberg i vest. Men han forflytter seg stadig over til Øst-Berlin, hvor han også har bekjente.

Denne beskrivelsen av hverdagslivet på østsiden av muren midt på 80-tallet, for bare litt over tjue små år siden, er det mest interessante med boka. Selv om forfatteren neppe er det mest øst-kritiske som har gått på to bein, oppfatter jeg det som en relativt edruelig og sannferdig beskrivelse av tingenes tilstand ‘over there’.

Livet hovedpersonen lever i Vest-Berlin er mer etter klisjeen. Lange netter på punka/rocka nattklubber, frie og løse forbindelser mellom kjønnene, rare skjebner, besøk på anakronistiske britiske og amerikanske militærforlegninger i byen.

Boka inneholder også en del lengre historier om venner av hovedpersoner og deres ofte traumatiske oppvekst og forhold med delelinjen mellom øst og vest i Europa som et sentralt tema.

Ian Walker er et såpass vanlig navn i den anglosaxiske verden at jeg etter halvhjertet research ikke har klart å finne ut noe som helst om forfatteren. Når jeg søker i bibliotekdatabaser og på Amazon kommer det opp masse Ian Walkere, men jeg tviler på at det dreier seg om samme mann. Kanskje Walker som hovedpersonen i boka var journalist og etter Nattskift i Berlin gikk tilbake til Fleet Street?

Er det noen som vet noe mer om bok eller mann, kunne det vært artig å få et par linjer på e-post. Hvis noen ønsker å lese boka og ikke får tak i den er jeg innstilt på å la den vandre videre i verden.

En dag kom jeg over en bok jeg leste en gang for hundre år siden. Emil og detektivene. Det er en barnebok. Jeg husker stemningen i den ennå. Jeg skal definitivt lese den igjen.

Forfatteren heter Erich Kästner. Boka kom ut i 1928, ett år etter at Kästner hadde flyttet til Berlin fra sin fødeby Dresden. Settingen er i en av forstedene til Berlin. Emil fra landet blir robbet på vei til Berlin. En lokal guttegjeng i byen hjelper ham med å få tilbake pengene. Det er et driv og en humor i fortellingen som går dagens Harry Potter en høy gang. Boka er dessuten en god beskrivelse av livet i Weimar-republikken, kanskje Europas første moderne demokrati.

Emil og detektivene ble en knallsuksess da den kom ut. Bare i Tyskland solgte den i over to millioner eksemplarer, og den har blitt oversatt til 59 språk. Det har blitt laget tre tyske og en amerikansk filmversjon av Emil. Som barnebok var den nyskapende fordi den foregikk i samtiden og ikke i en eller annen fantasiverden. Den var også en av forløperne i “barnedetektiv”-sjangeren.

Kästner hadde en mangslungen litterær produksjon. Foruten barnebøkene skrev han poesi, én voksenroman, filmmanus og avisartikler. Kuriøst nok var han kanskje den eneste tyske forfatter som nøt stor popularitet i Israel i de første tiårene etter 1948.

Under nazi-perioden fra 1933-45 i Tyskland, gikk han i såkalt indre eksil. Han var ikke direkte politisk, men uttalt skeptisk til de nye makthaverne og pasifistisk innstilt. I perioden fikk Kästner publiseringsforbud, han ble avhørt av Gestapo flere ganger, ble utstengt fra forfatterforeningen og bøkene hans ble brent på de store bokbålene rundt om i Tyskland i 1933.

Kästner ble, dobbeltmoralistisk nok, hyret inn til anonymt å skrive manus til nazistyrets paradefilmproduksjon Baron von Munchausen i 1942. Kästner og andre filmkolleger fabrikerte en filminnspilling i Syd-Tyskland våren 1945 for å unngå det de fryktet (med rette) skulle bli sovjetrussernes brutale angrep på Berlin. Etter krigen bosatte Kästner seg i München. Der døde han i 1974, 75 år gammel.

Kilder: Wikipedia, New Books in German

Dette er en bokanmeldelse. Boka heter En kvinne i Berlin. Det er en selvbiografi fra Berlin år 0 (april/mai 1945). Forfatteren er anonym. En kvinne i Berlin.

Teksten er i dagbokform. Den går fra 20. april til 22. juni 1945. 28. april tok Hitler sitt eget liv. 2. mai plantet sovjetrussiske soldater det røde flagget på Riksdagen. 8. mai undertegnet den tyske overkommando betingelsesløst kapitulasjonen.

Anonym er en velutdannet kvinne av såkalt god familie. Hun har inntil nylig jobbet i et forlag, tidligere som journalist og fotograf. Dagbokforfatteren har reist mye, blant annet i Sovjetunionen. Den lille russiskkunnskapen hun har tilegnet seg kommer godt med da de sovjetrussiske soldatene tar over Berlin. Skrekkbeskrivelsene av de framrykkende sovjetiske troppenes framferd i de østlige delene av Det tredje riket, både stemmer og stemmer ikke. Voldtektene florerer. Få av de kvinnene som ikke klarer å holde seg skjult går fri. Den kvinnelige delen av den tyske befolkningen er i denne perioden fritt vilt. Men samtidig kommer de samme soldatene med mat til de gjenværende tyskerne.

En kvinne i Berlin er verdt å lese på flere plan. Den beskriver hvordan folk “som deg og meg” forholder seg i ekstremsituasjoner. Det er en god beskrivelse fra grasrota av den ragnarokkaktige slutten på andre verdenskrig i Berlin. Også beskriver den så godt hvordan det er å være den tapende part i en krig. Det er en historie man sjelden får høre. I tillegg til alt dette kommer at boka er velskrevet, det er en pageturner.

Anbefales!

Jeg har lest en bok av Wladimir Kaminer. Den heter Russian Disco (på engelsk). Det er korte stykker, i en selvbiografisk jeg-form på 2-4 sider om snurrige hendelser og skråblikk på livet som innvandrer i Berlin. Men den starter med den relativt fantastiske historien om et lite menneske som ble en brikke i de storpolitiske begivenheter rundt 1989-80. Med et positivt fortegn.

Sommeren 1990 var muren falt og biter av den ble solgt på gater og torg, men Den tyske demokratiske republikk besto formelt ennå. Av en eller annen grunn fikk russiske jøder automatisk oppholdstillatelse i DDR på denne tiden. Jeg vet ikke hvor jødisk Kaminer er, men han dro i hvert fall vestover i retning Berlin med toget, og ikke lenge etter hadde han oppholdstillatelse i det gjenforente Tyskland. I de østlige bydelene, som Prenzlauer Berg, hadde mange flyktet hals over hode i november 89, uten å se seg tilbake. Wladimir og kameratene hans valgte seg ut tomme, men fullt møblerte leiligheter. Det var ofte klær i skapene, stereoanlegg og platesamling sto igjen, fulle bokhyller. Høsten 1990 tok tyske myndigheter et enkelt grep i den kaotiske situasjonen som hadde oppstått på boligmarkedet: De som bebodde leiligheten der og da fikk leiekontrakt.

I årene som har gått siden den gang har Kaminer gjort mye rart, jamfør hans egne uttalelser i intervjuer og Russian Disco. Det som gjør at jeg har hørt om ham, og som har gjort ham til en litt alternativ verdenskjendis er selvfølgelig forfatterskapet, men også hans sagnomsuste dj-kvelder på Kaffee Burger i Mitte. De har samme navn som debutboka hans og har foregått med ujevne mellomrom i 10-15 år. Jeg forsøkte meg i mars i år, men det var kø utenfor både klokken 23 og halv 3. Gjengen bak Russian Disco-konseptet drar også på turneer, i hvert fall rundt i Tyskland. Men kanskje de kommer nordover en dag også.

Kaminer har siden debuten i 2000 gitt ut åtte bøker. Han skriver på tysk, selv om han i følge seg selv ikke snakket et ord av språket da han ankom Berlin Ostbahnhof sommeren 1990. Tre av bøkene hans er oversatt til norsk: Russerdisko, Min tyske jungelbok, Reisen til Trulala.

En gang for lenge siden, nesten i forrige liv, lærte jeg på Allmenn Litteraturvitenskap på Universitetet at vi ikke skulle tro på alt forfatterne skriver i bøkene sine, i hvert fall ikke når de skriver i jeg-form. Så jeg har en viss mistanke om at det kanskje ikke er fulll korrespondanse mellom Kaminers virkelige, objektive liv og det jeg har lest i debutboka hans, men spiller det egentlig noen rolle?