berlinblogger.no

Ramones-museet i Berlin, som tidligere lå i Kreuzberg, har nå flyttet til Mitte. I Krausnickstrasse 23 kan du få med deg over 300 gjenstander som har noe med the legendariske New York-bandet å gjøre.

Det er også muligheter for å hvile sitt slitne legeme på museets Cafe Mania. Her kan du ta en øl og treffe andre Ramones-fans fra hele verden!

(TIPS: Dette kan være tungen på vektskålen for deg som prøver å få med den 12-13 årige tenåringslømlen på storbyferie.)

Nok en attraksjon å få med seg i den tyske hovedstaden. Lørdag 5. juli åpnet en avdeling av det verdensberømte vokskabinettet Madame Tussauds i Berlin. Og det ble en riktig dramatisk åpningsdag.

Allerede før åpningen har det vært kontroverser rundt Adolf Hitlers plass i galleriet. Mange har ytret bekymringer om at dette kunne oppleves som støtende for nazistenes ofre og bli et mulig alter for nynazister. Madame Tussauds argumenterte for at de huser personligheter som har hatt en viktig rolle i tysk historie, og har jo Hitler utvilsomt, selv om mange fremdeles ikke liker å snakke om det.

En 41-årig berliner hadde sin egen agenda sist lørdag. Som nummer to i køen på åpningsdagen klarte han å dytte to sikkerhetsvakter unna før han rev hodet av Hitlerdukken til 200.000 euro, samtidig som han ropte: “Aldri mer krig!” Restene av dukken ble fjernet og det er usikkert om den vil bli restaurert og utstilt igjen.

Det er imidlertid 85 andre figurer av både historiske og nålevende tyske og andre notabiliteter igjen å betrakte, fra Ludwig van Beethoven til Angela Merkel. Museet på Unter den Linden 74, like ved Brandenburger Tor, er den åttende Madame Tussauds-avdelingen i verden. Du kommer dit ved å ta S-bahn til Unter den Linden eller buss nummer 100.

Foto:www.alliiertenmuseum.de
Alliierten Museum i Berlin dokumenter den nesten 50-årige historien til de tre vestlige seierherrene i andre verdenskrig: USA, Storbritannia og Frankrike. Det ligger i Zehlendorf sørvest i Berlin. Russerne har sitt eget museum i Karlshorst i den østlige delen av byen.

Museet åpnet i 1998 etter initiativ og donasjoner fra de tre ovenstående landene. Det huser en rekke ulike objekter fra perioden utenlandske tropper befant seg i Tyskland og formelt sett styrte landet, fra 1945-1994. Du kan se alt fra fly, jernbanevogner og den originale vaktbua ved Checkpoint Charlie til store mengder arkivmateriale.

Alliierten Museum ligger de vestlige styrkene kom inn i Berlin 4. juli 1945. Amerikanerne bygde et av sine hovedkvarter her og bygg fra denne perioden huser dagens museum. Den permanente utstillingen går gjennom flere hus og utendørs. Et av høydepunktene er deler av den britisk/amerikanske spiontunnelen som ble konstruert inn under russisk territorium for å avlytte kommunikasjonen deres midt på 50-tallet.

Museet har også midlertidige utstillinger. Akkurat nå vises en om Elvis Presleys to år som soldat i Vest-Tyskland fra 1958-60. Elvisutstillingen trekker mange besøkende. Den varer fram til 18. mai.

For å komme til museet i Clayallee 135 kan du ta U3 til Oskar-Helene-Helm eller bussene 115 eller 183 til Allierten Museum. Det er åpent fra 10-18 hver dag unntatt onsdag. Gratis adgang.

Pergamonmuseet er det nyeste av museene på Museumsinsel. Det åpnet dørene for første gang i 1930 etter mer enn tjue års prosjektering. Dette siste av de store museene på øya ble bygget for å huse den stadig økende samlingen av gjenstander fra tyske utgravinger rundt om i verden. Navnet kommer fra en av de antikke greske byene som lå der Tyrkia er i dag.

Museet ble også skadet under bomberaidene mot og kampene om Berlin mot slutten av andre verdenskrig, men de fleste at gjenstandene var reddet unna utenfor byen. Huset åpnet igjen etter få år.

Sovjetrusserne tok med seg en del av samlingen som krigsbytte. Selv om mesteparten ble returnert mot slutten av 50-årene, er fremdeles noe utstilt i Eremitagen i St. Petersburg,

Samlingene er i dag tredelt.

Avdelingen for den greske og romerske antikken. Dette regnes som den mest spektakulære samlingen. Her er det flere storskala- gjenstander. F.eks. det enorme Pergamon-alteret til Zevs bygget i 180 til 160 BC. Hele alteret er plassert i en egen sal.

Avdelingen fra Midt-Østen rommer gjenstander fra babylonske, persiske og assyriske kulturer, de eldste over 6000 år gamle. Mer enn 2000 gjenstander er fordelt på 14 saler. Blant annet er det bygd en modell av Babels tårn.

Avdelingen for islamsk kunst viser i hovedsak verker fra Egypt og Iran fra det 8. århundre og framover, men også en del eksempler fra så langt avgårde som India og andre av nasjonene i Midt-Østen.

Oppgraderingen av Pergamonmuseet starter i 2008, men deler av museet vil være åpent under hele anleggsperioden.

Museumsinsel er den nordlige delen av øya som ligger i Spree i Berlins Mitte-distrikt. Den går fra Unter den Linden og nordvestover og dekker en kvadratkilometer. Her ligger det fem museer som har vært her i mer enn 100 år. Det er Altes Museum, Alte Nationalgalerie, Neues Museum, Bodemuseum og Pergamonmuseum. Samlingene inneholder kunstverk og gjenstander helt tilbake til 4000 BC og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Generelt er hovedfokuset for samlingene områdene rundt Middelhavet og Midt-Østen.

Anlegget er i ferd med å bli kraftig opprustet etter gjenforeningen og det har stått på Unescos verdensarvliste siden 1999. Etter planen skal alle husene være ferdig oppusset og gjenåpnet i 2015.

Altes Museum er - som navnet kan hinte om - det eldste av de fem museene på Museumsinsel. Det sto ferdig 1830 i Lustgarten. Området ble delvis lagt om da Altes Museum ble bygd for å sikre bygget mot flom og vannskader.

De første årene huset museet den kongelige kunstsamling. Denne var nettopp da nettopp bragt tilbake til Tyskland etter mange år i Frankrike som krigsbytte.

Altes Museum brant delvis ned i andre verdenskrig og ble gjenåpnet i 1966.

I dag huser museet samlingene fra antikkens Hellas og Romerriket som inneholder en rekke gjenstander som vaser, malerier og statuer. Den største publikumsmagneten i Altes Museum i dag er bysten av den egyptiske dronningen Nefertiti. Nefertiti ble oppdaget i 1912 og er fra 1360 BC. Den vil bli flyttet til Neues Museum når det står ferdig.

Et sted jeg stikker innom når jeg er i Berlin er Martin-Gropius-Bau. Det svære rennesansebygget(?) rett ved Potsdamer Platz har nesten alltid noe interessant å by på. Det er to fulle etasjer pluss loft med en rekke saler, alle fulle av omreisende kunst. Tre-fire forskjellige utstillinger går parallelt. Du betaler for det du vil se. Har du lyst på alt, blir det ganske dyrt. Det er det eneste aberet. Men du støtter jo for så vidt en god sak (kultur?).

Nå er det tre utstillinger i huset. Den amerikanske fotografen Cindy Sherman, hun med selvportrettene. Om det eurasiske nomadefolket skyterne som hadde sin storhetstid mellom 500 og 200 før Jesu fødsel og deres fantastiske kunstgjenstander. Og om den tyske fotografen og professoren Dirk Reinhartz og hans disipler. Fra 28. september kan du se den franske fotografen Eugene Atget i Martin-Gropius-Bau. Han gikk rundt i Paris før og etter 1900 og tok bilder av byen.

Navnet har Martin-Gropius-Bau fra en av arkitektene som sto for byggingen fra 1877-81. Det er grand-onkelen til den kjente Bauhaus-arkitekten Walter Gropius. Huset har alltid vært museum. Frem til Første Verdenskrig kunne man se kunsthåndverk her. Mellom de to store krigene i Europa var det museum for pre- og tidlig historie pluss en øst-asiatisk kunstsamling. Huset ble sterkt skadet i Andre Verdenskrig, og var ikke rehabilitert og åpent for publikum igjen før i 1981.

Martin-Gropius-Bau lå akkurat på østsiden av muren som delte Berlin i to. Fremdeles står et stykke av muren rett nordøst, til høyre når du kommer ut av hovedinngangen. Her finner du også utstillingen Terrorens Topografi. Den ligger utendørs, i sammenheng med restene av det gamle Gestapohovedkvarteret. Det eneste som er igjen er deler av cellene under bakkenivå.

Museet er åpent fra 10 til 20 hver dag unntatt tirsdager. Adressen er Niederkirchnerstrasse 7. Nærmeste holdeplass er Potsdamer Platz eller Anhalter Bahnhof. Hold deg oppdatert om det som skjer på hjemmesiden deres.

Inspirert av britisk avlytting av russerne i Wien, begynte et samarbeid mellom briter og amerikanere i 1953. På samme tid en av de mest spektakulære og tragikomiske kald-krigs prosjektene i Berlin.

Berlin var før andre verdenskrig Europas største by. Fremdeles gikk mye av kontinentets telefontrafikk via Berlin. Byen var et viktig knutepunkt for meddelelser mellom Moskva og hovedstedene i Øst-Europa.

Planen gikk ut på å grave en tunnel fra amerikansk sektor, under den tungt bevoktede øst-vestgrensen., for så å avlytte telefonlinjer med samtaler russere i mellom og mellom øst-tyskere og russere.

Prosjektet fikk navnet Operation Gold og var et ingeniørfaglig løft. Telefonlinjene lå en halv meter under gateplan inne i den russiske sektoren. Arbeidet begynte i august 1954 og den 450 meter lange tunnelen var ferdig i februar året etter.

På denne tiden hadde ikke vestmaktene dechiffereringsutstyr for å avlytte russerne, men fra denne telefonlinjen mottok man et svakt ekko hvor de kunne lese meddelelsene direkte.

I løpet av tunnelens korte levetid ble over en halv million samtaler avlyttet og samlet på lydbånd. En stor stab hos CIA i Washington oversatte og analyserte materialet.

I april 1956 trengte russiske og østtyske soldater inn i tunnelen østfra og det hele ble et stort medieoppstyr, hvor russerne brukte avlyttingen og tunnelgravingen for alt den var verdt for å sverte sine tidligere allierte.

CIA og vesten på sin side solte seg i glansen og solgte inn operasjonen som særdeles vellykket, om enn relativt kortvarig.

Fem år senere, i 1961, sprang bomben. Da ble den britiske agenten George Blake arrestert for spionasje for Sovjetunionen. Han hadde hatt kjennskap til tunnelen alt fra planleggingsstadiet og hadde fortalt sine russiske venner om prosjektet før det var påbegynt. Russerne og østtyskerne hadde bevisst sendt harmløse meldinger via de avlyttede telefonlinjene så lenge eventyret varte.

Blake ble dømt til en av de strengeste straffer i britisk historie, 45 års fengsel. Bare åtte år senere rømte han sammen med IRA-folk og fredsaktivister som han satt fengslet sammen med. Han slo seg ned i Moskva, hvor han fremdeles lever.

En utstilling om Operation Gold, med en del av tunnelen kan beskues på det Allierte museet i Berlin.

Hvis du er en av dem som sier Jeg skjønner ingenting av sånn moderne kunst og du virkelig har lyst til å se noe som appellerer til iqen ELLER du har skikkelig peiling på moderne kunst SÅ er Hamburger Bahnhof noe for deg. Kanskje.

Nei. Det er ikke en jernbanestasjon, selv om det har vært det for lenge lenge siden, over hundre år faktisk. Noen mennesker fant ut i 1987 at denne utbombede ruinen rett inntil muren på vestlig side måtte være perfekt for en utstilling. Det samme tenkte noen igjen året etter og så ballet det på seg og i 1996 sto herligheten ferdig oppusset. Berlin bys museum for moderne kunst, rett og slett.

Jeg har vært der flere ganger og jeg tar alltid en tur innom hvis jeg har tid. Selv om noe ikke appellerer og andre ting gir meg frysninger på ryggen, mens tredje ikke en gang blir verdiget et skuldertrekk. Men det er mye bra der også, altså. Både permanent og temporært. Og så er det mye. Huset er stort. Og så har det en god stemning. Det er hyggelig å være der. En fin restaurant har de også, i østfløyen.

Noen av navnene som henger der på de små lappene under kunstverkene har til og med jeg hørt om. Joesph Beuys, Andy Warhol, Damien Hirst, Robert Rauschenberg, Roy Lichtenstein. Mange kan jeg ikke huske. Kanskje jeg aldri har hørt om dem. Sol Lewitt, Lawrence Weiner, Robert Ryman, Marcel Broodthaers, Francis Picabia, Sigmar Polke, Gerhard Richter, Georg Baselitz, Blinky Palermo, Daniel Richter, Luc Tuymans.

Et av fundamentene i samlingen er kunstsamleren Erich Marx gave til hjembyen. Den inneholder kunst fra midten av 1900-tallet og fremover.

Et annet og nyere tilskudd er samlingen til Friedrich Christian Flick. Den vises i puljer i det avlange skuret mot nordvest. Her er det mye som er veldig minimalistisk, mange strenge lyder, tilløp til litt trykkende rom. Ikke å anbefale på grensepsykotiske dager. Det meste er materiale fra de siste to tiårene av det forrige århundret. Forøvrig la Flick grunnlaget for formuen sin, som igjen la grunnlaget for kunstsamlingen, under nazitiden. Dette har skapt en del bråk og røre. Men i dag skulle vi forsøke å holde oss unna andre verdenskrig på denne siden.

Akkurat nå huser Hamburger Bahnhof en utstilling om smerte. Den er i samarbeid med Charite-sykehuset, som er Berlins største og ligger like i nabolaget. Dette er en parallellutstilling både på jernbanestasjon (ex) og sykehus.

Adresse: Invalidenstraße 50-51
Buss 120, 147, 240, 245 til Invalidenpark og S til Hauptbahnhof

Adressen er Karl Liebknecht Strasse 1, rett ved Spree, vis-a-vis Berliner Dom. Åpningstider 10-20 hver dag. Inngang 5€/3€

Webadresse: www.ddr-museum.de

Det tok seksten år før Berlin fikk sitt eget DDR-museum. Selvfølgelig. Så politisert som alt i denne byen er, må det diskuteres flere år bare før man skal grave en grøft. Museet er startet av private. Alle eiendelene er samlet inn som gaver fra tidligere DDR-beboere. Folk kommer fremdeles med gjenstander. Alt blir tatt i mot, katalogisert, og kanskje en dag vist fram til nettopp deg.

Mange er skeptiske. Museet rir på en bølge av “ostalgi”. Dette er å ufarliggjøre det gamle regimet, sier Rudolf Trabold fra det statlige Tyske Historiske Museum rett over broen på Museumsinschel. Dette museet er det egentlig ikke behov for, det er bare fyllt opp med forbruksvarer fra gamle øst. Utenfor kontekst.

Vi er et museum for folk flest, sier Robert Rückel fra det nye museet. Du trenger ikke ha en universitetsgrad for å ha glede av dette. De som vil se DDRs negative sider kan dra til Checkpoint Charlie-museet eller Stasimuseet.

DDR-museet fyller ett år i juli 2007. Målet er å vise fram hverdagen til 17 millioner øst-tyskere. Og det fortjener vel en utstilling, det også? Flere som vokste opp i et land som ikke lenger finns, er positive til museet. Det gir et godt bilde av hvordan det var, sier de.

Mange av utstillingene er interaktive. Sofaene kan sittes i. På TV er det programmer fra DDR-tiden. Du kan til og med avlytte noen av de andre gjestene ved museet uten at de vet det. En typisk DDR-stue er nemlig full av skjultemikrofoner, og du kan sitte i naborommet med øretelefonene på og høre hva intetanende mennesker sier, akkurat som noen sannsynligvis har gjort rett før med deg.

Sett deg inn i en ekte Trabant, kjenn på lukten, vri om nøkkelen i tenningen, før du kjører av gårde rundt i Berlins gater. Vi sees. Ha det!

Kilder: Der Spiegel, Financial Times, New York Times

På Tysk-russisk museum Berlin Karlshorst (Deutsch-Russisches Museum Berlin-Karlshorst) finner du russernes versjon av andre verdenskrig. Den kan være noe annerledes enn det vi har lært, selv om vi presumptivt var allierte akkurat i denne perioden. Her er også det som blir påstått å være (i følge “anonyme www-kilder”) den største samling sovjetrussisk militærmateriell utenfor hjemlandet.

Bygningen som i dag huser museet var under og rett før andre verdenskrig kasino i en større tysk militærforlegning. Området ligger i den østlige forstaden Karlshorst, som du stopper på hvis du tar tog eller S-bahn fra Schönefeld inn til sentrum.

Da sovjetrusserne rykket fram mot Berlin i 1945 ble området erobret nesten uten motstand den 25. april. Selve museumsbygget huset en av de viktigste begivenhetene i andre verdenskrig. Det var nemlig her daværende øverstkommanderende i De Tredje Riket, feltmarskalk Wilhelm Keitel sammen med andre tyske militære ledere undertegnet den betingelsesløse kapitulasjonen 8. mai.

Området ble senere benyttet som forlegning av sovjetrussiske tropper. Det var noen av disse troppene som startet museet i 1967. Det fikk navnet Museum der bedingungslosen Kapitulation des faschistischen Deutschland im Großen Vaterländischen Krieg 1941 - 1945 (Circa Museum for Fascist-Tysklands betingelsesløse overgivelse i den Store Patriotiske Krig 1941-1945). I begynnelsen var museet kun åpent internt for den sovjetrussiske arme, men senere fikk også allmennheten adgang.

Etter den tyske gjenforeningen i 1990 reiste sovjetrusserne hjem. Tyskland og Russland satte ned en kommisjon, og ble etter hvert enige om hvordan anlegget skulle videreføres og det ble gjenåpnet i 1995. De fleste av gjenstandene er fra det gamle museet. Presentasjonen har blitt tonet noe ned med større fokus på fakta og mindre på propaganda. Men for de av oss som kan like en dose sovjetkitsch i ny og ne, er noen få av rommene bevart slik de var i museets første fase.

Den engelske dokumentasjon på det tysk-russiske museet er ikke verdens beste og stedet ligger definitivt også utenfor turisttråkket. Samtidig er det en av byens (mange) mer særpregede severdigheter. Og: gratis entre!
Åpent 10-18. Mandager stengt. S3 til Karlshorst og buss 396 eller U5 til Tierpark og buss 396. (Så kan du jo gå på Berlins andre dyrepark også.) Zwieseler Straße 4 (Ecke Rheinsteinstraße)

http://www.museum-karlshorst.de/