berlinblogger.no

Foto: Bpitch Control

Sascha Funke er en berlinmusiker, dj og produser i skjæringspunktet mellom techno og annen musikk som stadig flere finner fram til. Hans stil er en varmere og mer melodisk variant enn mye annet vi får servert fra den tyske hovedstaden. Funke synger på flere av sporene. Noe av musikken hans minner vagt om britiske New Order. Navnet skal stå på fødselsattesten hans også.

Han vokste opp i bydelen Lichtenberg i Øst-Berlin og var tolv år da muren forsvant i 1989. Sammen med kameraten Paul Kalkbrenner, en annen notabilitet innen Berlins musikkmiljø, begynte han utover på nittitallet å være dj, arrangere fester og etter hvert bygge opp sitt eget studio.

Over i det 21. århundre ble Sascha Funke en del av Bpitch Control, label med mer drevet av Berlins technodronning Ellen Allien. I denne perioden ble han en av de mest etterspurte djene i byen og spilte på alle de legendariske klubbene. Han ga ut flere singler, både på Kölnlabelen Kompakt og på Bpitch Control.

I 2003 kom debutalbumet Bravo. Det ble en slager på indiescenen, som han reiste jorden rundt for å promotere. Etter noen år med delvis tilbaketrekning fra rampelyset, ga Funke ut mix-platen Boogy Bytes 2 i 2006. I februar 2008 kom han med sitt andre “ordentlige” album, Mango.

Hvis du er nysgjerrig på tysk musikk fra Berlin kan Sascha Funke være en fin inngangsport. Med det navnet kan det nesten ikke bli feil?

Popkomm er et årlig bransjetreff for musikkbransjen. Det startet i Düsseldorf i 1991- Etter en periode i Köln kom festivalen til Berlin i 2002. I år foregår den fra 19.-22. september.

En del av messa handler om å høre nye artister og close dealer. I tillegg er det en rekke foredrag og diskusjoner om relaterte temaer. I år er det selvsagt spørsmål om hvor denne bransjen, som er i generell nedgang, er på vei. Popkomm har vokst til å bli en av de to-tre viktigste bransjearrangementene i Europa.

Det som er interessant for folk flest er at det i perioden er enormt mye aktivitet på konsert og utelivsfronten. Mange band og artister fra hele verden kommer for å vise seg fram. Berlins egen musikergarde pleier også å stille mann- og kvinnesterkt opp. Rimelig er det også. Et eksempel er en billett på 12 euro som gir adgang til over 30 konserter.

Popkomm foregår på samme tid neste år, så det er bare å sette av tid og begynne å glede seg.

Ellen Allien er den tøffeste rockeren i Berlin for tida. Ikke er hun gutt og ikke spiller hun rock n roll, men hun har en kul kick ass attityd og ned på jorda holdning som mange rockere med fordel kunne tatt til seg. En blanding av musikalsk talent, beinhard jobbing og god forretningssans ser ut til å være oppskriften.

Ellen Fraatz - som er Alliens døpenavn - er dj, musiker, plateselskapseier. Musikken er en beintøff minimalistisk techno, gjerne med litt røffe og pønka sequensere i bånn, men oppå dette detaljer av vakre og/eller melankolske melodilinjer. Hun synger også. Tysk og engelsk. Musikken forflytter seg i tid og rom. Den tar deg med steder. I motsetning til mye annen dansemusikk kan du også sitte i sofaen og nyte. Dette er lyden av Berlin for meg.

Fødselsdatoen har hun klart å holde skjult, men hun har vært med i techno-miljøet i Berlin helt fra den spede begynnelsen rundt 1990. Sammen med mange av de andre store navnene i dag begynte hun som dj på Tresor og andre klubber, med dagjobbing i platebutikk, radioprogram. Etter hvert sin egen kortlivede label Braincandy.

BPitch Control var først et multimedia-konsept, etter hvert ble dette navnet på det nye plateselskapet Allien startet. Her finner du noen av Tysklands mest spreke og lekende elektronika+ artister. Foruten henne selv Sascha Funke, Modeselektor, Paul Kalkbrenner, Apparat. Det som er så spennende og fascinerende med musikken på BPitch Control er den totalt uhindrede crossover- tankegangen som ser ut til å florere.

Alliens egen produksjon består i grove trekk av LPene Stadtkind (2001), Berlinette (2003), Thrills (2005), og Orchestra of Bubbles (2006) (sammen med Apparat). Alle disse platene kan trygt erverves, det lyser virkelig fremtidig klassikerstatus i det fjerne av alle fire. I tillegg har hun en bærepose med remixer på rullebladet, til dels av kjente folk som Beck og Thom Yorke fra Radiohead. Ny singel (Go) kommer i oktober, og det er vel snart på tide med en ny LP og?

Som nevnt snakker vi om en hardt arbeidende dame som også snurrer plater verden rundt. Så godt som hver helg spiller hun i Berlin eller en annen storby/festival et eller annet sted på kloden. Jeg har opplevd henne på hjemmebane i den tyske hovedstaden. Hun spilte et utrolig tight, rytmisk og variert sett. Selv veggpryd som undertegnede måtte hive seg ut i det på gulvet.

Her har du virkelig en sjanse til å oppdage gull før alle andre.

David Bowie flyttet i 1976 til Vest-Berlin sammen med Iggy Pop. De flyttet inn i en bygård i Schöneberg. Bowie i en større, mer luksuriøs leilighet som vendte ut mot gaten. Iggy i en mindre en i bakgården. I følge www malte Bowie prompte alle de ti rommene han bebodde svart.

Bowie bestemte seg delvis for å bosette seg i Berlin for å bli kvitt en stygg kokainavhengighet. Dét greide han visstnok også.

Berlin på siste halvdel av 1970-tallet fascinerte David Bowie. Han ruslet mye rundt i byen til alle døgnets tider og sugde inn energien, inntrykk, skjebner. Han likte den merkelige “frontier-spiriten” han opplevde der, på “den frie verdens siste utpost”.

De årene Bowie hadde leiligheten sin i Schöneberg spilte han inn tre plater. Alle i samarbeid med produsenten/musikeren Brian Eno, som på dette tidspunktet også bodde i Berlin. Platene Low, Heroes og Lodger har for ettertiden blitt stående som Berlin-triologien. Bowie var i denne perioden inspirert av krautrock og Kraftwerk.

Low fikk ganske lunken mottagelse da den kom, både fra kritikerstanden og kommersielt. Den var temmelig utradisjonell, også til Bowie å være, med lange introverte elektroniske instrumental-partier og ingen klare hitlåter. Heroes var mer tilgjengelig. Tittellåta handler om et par og kjærlighet i skyggen av Muren. Lodger ble spilt inn flere steder, bl.a. i Sveits.

Berlin-triologien hadde stor innflytelse på new wave- og new romantics-bevegelsen som hadde sin storhetstid på første halvdel av 1980-tallet. Fremdeles regnes disse tre platene blant de viktigste utgivelsene til Bowie.

Ellers i denne perioden hjalp han Iggy Pop med å produsere og skrive flere låter til de to Iggy-platene Lust for Life og The Idiot.

David Bowie forlot Berlin og flyttet til Sveits i 1978/9.

Apparat er en av up-and-coming stjernene på Berlins musikkhimmel. Det er fordi han er en innovativ og nyskapende eksponent for crossovertrenden i den tyske hovedstaden, som har vedvart noen år nå. Kort fortalt at tidligere technoheads begynner å mikse inn elementer fra andre musikksjangere i det de lager. Resultatet er annerledes, stemningsfullt, spennende og som oftest råbra. Musikk du også kan sitte i stua og høre på.

Sivilt navn Sascha Ring. Ring karakteriserer seg selv som et ravehode fra det tidligere DDR. Flyttet til Berlin fra bondebygda i 1997. “Den smarteste avgjørelsen jeg noensinne har tatt.” Han har gått veien fra dansing via dj-ing til programmering av egne lyder til gammeldagse analoge musikkinstrumenter til synging og tilbake igjen.

Alt er med på den nye plata hans som slippes i slutten av mai 2007. Den heter Walls.

For et års tid siden ga han ut den kritikerroste Orchestra of Bubbles sammen med Ellen Allien. Samarbeidet startet på Alliens album Berlinette i 2003.

Han har drevet Berlinlabelen Shitkatapult Records med T. Raumschmiere i 10 år. Han har også gitt ut albumet Duplex i 2003 pluss en rekke tolvtommere.

Er du i Berlin i morgen (søndag 27. mai) er det releaseparty for Walls på Volksbühne, Rosa-Luxemburger-Platz. Dit skal jeg. Derfor har jeg ikke tid til å skrive mer i dag. Derfor har jeg ikke tid til å skrive mer før på onsdag. Hei så lenge!

Du har sett bildene av kanskje en million mennesker, i et eller annet stadium av intoksikasjon, midt på sommeren, 35 grader, halvparten med mindre klær enn du har på når du sover? Eller kanskje en filmsnutt eller ti på YouTube?

Ja, vi snakker om Love Parade. Dette Berlin-fenomenet som vokste fra en liten markering av en gjeng droputs til noe tilnærmet en folkebevegelse i løpet av 5-6 år. For så igjen å forvitre? Det blir ingen parade i år. Det var en fjor, men forut for den hadde det vært to år uten.

Men hva er egentlig Love Parade? Første utgave av evenementet ble holdt i 1989, fire måneder før muren falt. En av initiativtagerne var Matthias Roeingh, også kjent som Dr. Motte. 150 sjeler møtte opp i denne demonstrasjonen for fred og internasjonal forståelse gjennom musikken. Fram til 1996 ble Love Parade avholdt på Kurfurstendamm, hovedgata i gamle Vest-Berlin. Dette året møtte det opp rundt 750 000 sjeler, og hele arrangementet ble flyttet til Tiergarten, hvor det omkranser Siegelsseulle-statuen.

Klubber, labels og andre med tilknytning til musikkmiljøet i Berlin stiller med trailere fyllt med enorme anlegg og dansedekk på toppen. Opp mot 40 trailere har vært i aksjon. Verdens fremste djs har etter hvert dukket opp. Hver bil/dj kjører sin profil. Til slutt står alle trailerne rundt Siegelsseulle med seriekoblete anlegg og én dj styrer hele festen. Om kvelden og natten og dagen etter fortsetter festen i det meste som kan krype og gå av klubber i byen. Det største frammøtet var i 1999, da danset halvannen million rundt i parken og byen.

Hva er så grunnen til at dette ikke bare har tatt helt av og fortsetter hvert år. Dette høres jo veldig Berlin ut. Politiet rapporterer at bortsett fra dopmisbruk og dehydrering har det vært oppsiktsvekkende lite vold og bråk på arrangementene. Saken er at paraden helt fra starten av har markedsført seg selv som en demonstrasjon. I Tyskland er det en lov som sier at myndighetene må ta kostnadene med bevoktning og opprydding ved demonstrasjoner. Etter hvert som deltagerantallet har eksplodert har utgiftene eskalert. I flere år kranglet arrangører og myndigheter om hvem som skulle ta seg av regningen.

Love Parade har helt klart også fått en mye mer kommersiell profil de senere år. Dr. Motte har etablert Love Parade som et eget varemerke, med inntekter på alt fra lisensiering av opplegget andre steder i verden via cd-er og t-skjorter til leieinntekter fra vannselgere i parken på selve paradedagen. I 2002 avgjorde en tysk domstol at arrangementet var å betrakte som kommersielt. Dette var spikeren i kista for 2004 og 2005.

I 2006 ble paraden sponset av helsestudiokjeden McFit. I år har planene tydeligvis skjært seg. I år vil Love Parade bli arrangert i Essen!

Som nevnt har Love Parade fått flere avleggere i andre land, som Norge, England, Sveits, Australia, Mexico, USA, Chile. De fleste stedene har arrangementet dødd hen etter et par år, gjerne pga konflikter med lokale justismyndigheter. I Berlin kom motsvaret Fuck Parade i 1997. Det handler ikke om sex, men er en forkortelse for Fuck the Love Parade. Fuck Parade er kritiske til det kommersielle aspektet ved storebror. De holder forøvrig på fremdeles.

Sees i Essen?

Tresor er en annen av disse Berlininstitusjonene man snubler over her ute på nettet når man sitter rødøyd og det er langt på natt.

Tresor var en klubb på Potsdamer Platz, som holdt på fra 1991 til den stengte dørene i 2005. Kanskje den musikalsk sett viktigste klubben i byen, er det mange der ute som mener.

Dimitri Hegemann var et av drivkreftene den gang. Han trekker i trådene ennå. I følge folkloren hadde han nettopp satt i gang et kunstgalleri i en av de forlatte byggene ved Potsdamer Platz i 1990. En dag gikk de ned i de støvete kjellergangene under det som på 20-tallet hadde vært Berlins mest fasjonable varehus. Her fant de et toetasjes hvelv, urørt i 50 år. Tresor var født.

På Tresor var profilen fra dag én kvalitet. De beste artistene og platesnurrerne fra Tyskland, Detroit og ellers i verden har stort sett vært innom på et eller annet stadium i klubbens fjortenårige historie. Blake Baxter, Juan Atkins, Eddie ‘Flashin’ Fowlkes, Jeff Mills ++ av innovatørene fra Detroit ‘kom hjem’ på Tresor og i Berlin, kanskje litt som da svarte jazzmusikere fikk den anerkjennelsen de fortjente i Paris på 1920-tallet. Tanith, Jonzon, Rok, Paul van Dyk, Kid Paul, Dr. Motte, Thomas Fehlmann, Ellen Allien. Pionerer fra Berlin som folk etter hvert kom fra hele verden for å få med seg. Med kondensen rennende fra veggene, blant rustne stålkonstruksjoner og rekker av oppbrutte bankbokser. Nede i kjellerhvelvene på Potsdamer Platz.

Mens heisekranene snurret rundt, definitivt ikke i takt med musikken, og Sony Center og det nye hovedkontoret til Mercedes Benz ble oppført et steinkast unna, sa det seg selv at dette ikke kunne fortsette. Noe med feil sengekamerater.

Men fortvil ikke. Berlin hviler sjelden på laurbærne over tidligere sagnomsuste landemerker. Allerede i slutten av mai åpner Hegemann & co et nytt sted i Tresors ånd. Modem ligger i Kopernicker Strasse i Mitte. Det er en tidligere kraftstasjon på ca 20000 kvm. Her vil det også komme en del andre kulturaktiviteter, i tillegg til clubbing. Vi vil beholde mest mulig uforandret, sier Hegemann om det røffe interiøret til International Herald Tribune, så får vi se om vi klarer å tjene litt penger også. Klarer de å holde på spiriten fra nittitallet, eller vipper det over i noe annet? Spennende å se.

Tresor har også hele veien vært en label, og den holder på fremdeles. Her har Detroit-Berlin forbindelsen vært viktig. Mange av artistene som opp gjennom åra har spilt på klubben har også gitt ut plate og vært med på kompilasjonene. Tresor Records har sluppet rundt 100 LPer og 100 maxisingler siden starten i 91 under mottoet “From the underground to you”.

Kilder: Wikipedia, International Herald Tribune, Tresor

Vil du ha et stalltips? Barbara Morgenstern. Hun er en av Berlins - kanskje Tysklands - beste artister, men selger uforskammet lite plater. Verden er urettferdig av og til. Det kan DU gjøre noe med nå! Så når hun en dag er megastjerne i Amerika, kan du jo si: Jeg kjøpte min første Barbara Morgenstern-skive allerede i 2007.

Morgenstern spiller keyboard og synger. Musikken kan beskrives som elektro-pop, i en vid bue mellom Kraftwerk (alle moderne tyske artisters mor?) og Joni Mitchell (beskrives som inspirasjonskilde av BS). Innimellom disse to er det ECM-jazz, improvisasjon og generelt vridde elementer. Noen ganger tenker jeg PLING Genesis anno 1975, andre ganger tilogmed The Grateful Dead! Men til slutt igjen vakker Berlinpop.

Barbara Morgenstern flyttet til Berlin i 1994. Hun ble en del av “Wohnzimmer-scenen”, hvor musikere ga f… i de etablerte irrgangene og spilte for hverandre og venner i hverandres og venners stuer. Fra 1999 har hun vært i stallen til Gudrun Guts Monika Enterprise. Hun har gitt ut fem LP-er og et knippe EP-er, noen ganger i samarbeid med profilerte Berlin-musikere som Thomas Feldmann, Stefan Betke (Pole) og Robert Lippok.

I 2005 fikk hun støtte fra Göthe-instituttet til å dra på en verdens-klubb-turne. Noen mener det kan høres på hennes siste plate The Grass Is Always Greener som kom ut i 2006. Musikknettstedet Pitchfork i USA utropte dette til hennes beste plate så langt. Det er forøvrig den eneste av Barbara Morgenstern jeg har hørt per idag, men det blir definitivt ikke den siste.

Sabrina Milena Hunstad har norsk pass, født i tidligere Jugoslavia, bosatt i Berlin. Under kunstnernavnet Milenasong lager hun musikk. Hun har holdt på å lage musikk i fem-seks års tid, og jobbet på en firespors opptaker. I 2006 ble hun en del av Berlinlabelen Monika Enterprise. På sidene deres står det at hun “nesten maler et lappeteppe med lyd”. Det høres riktig ut. Bare hør på de fire låtene som ligger ute på MySpace. Mange rare lyder og stemninger.

Milena er født i 1980. Hun har tidligere drevet med tegneserier. Fremdeles tegner og maler hun også, se for eksempel siden hennes på MySpace. Siden hun kom inn i varmen hos Monika Enterpise har hun gitt ut EP’en “Can’t tape forever” i 06 og LP’en “Seven sisters” i mars 2007.

Guttorm Andreassen på NRK Kulturs nettsider skriver om “Seven sisters”: “Suggererende annerledes.” “Minimalisme på den gode måten.” “Ligner rytmen i det å gå.” Han anbefaler sterkt å bli med Milenasong på tur.

Det amerikanske musikknettstedet Pitchfork er noe mer avmålt i anmeldelsen av den nye LP’en, men allikevel: “..- Milena has succeeded at constructing an odd and original gothic mood piece…Milena is an artist in control of her talent…”.

Jeg har bestilt den nye skiva hennes, på VINYL (fantastisk). Jeg gleder meg til å høre mer. Hun spiller og synger på Spasibar i Oslo i dag (lørdag 28.4). Det koster femti kroner og starter klokka ni (?). Support your local Berlinette. Be there!

Hvis du slentrer langs Unter den Linden, kan du hoppe på en 200-buss og gå av på holdeplassen etter Potsdamer Platz. Og vips, rett foran deg har du hjemmet til kanskje verdens fremste symfoniorkester, Berliner Philharmoniker. Hvis du går inn døren og kjøper en billett, er det godt mulig du får bivåne en av den klassiske musikkens verdensstjerner. De er ofte på besøk.

Dette orkesteret ble dannet på 1880-tallet. Etter at en Hans von Bülow tok over som dirigent i 1887 ble orkesteret i løpet av fem år et av verdens beste, og den posisjonen har de opprettholdt siden. Berliner Philharmoniker har spilt en ledende rolle i Berlins musikkliv siden starten.

Orkesteret var et av hjertebarna til nazitoppen Albert Speer. Klassisk musikk var en kulturform som nazistene generelt var særs positive til. Orkestermedlemmene var generelt fritatt for militærtjeneste selv under andre verdenskrig, men da det nærmet seg slutten i april 1945 var Speer redd hele ensemblet risikerte å bli kalt ut i de såkalte Volkssturm. Med fare for eget liv og karriere (som vel allerede var på hell) tilbød han å sende hele orkesteret ut av Berlin i hemmelighet rett før kapitulasjonen, selv om Hitler for lengst hadde forbudt folk å forlate Berlin. Bare noen få av orkesterets medlemmer tok i mot tilbudet.

Berliner Philharmoniker spilte sin siste konsert bare få uker før kapitulasjonen. De holdt sin første konsert en drøy måned senere, i slutten av mai 1945 i det nå okkuperte Tyskland. Den internasjonale isolasjonen orkesteret hadde opplevd pga nazistenes kultur- og generelle politikk var raskt en saga blott etter krigen. Bare få år senere var jødiske Yehudi Menuhin gjestesolist med orkesteret.

Fra 1954 til 1989 ble Berliner Philharmoniker ledet av den sagnomsuste dirigenten Herbert von Karajan. Under hans taktstokk reiste de på en rekke turnéer verden over, og spilte inn utallige plater.

Orkesterets første konsertsal ble ødelagt av allierte bomber i 1944. Deres nåværende styggvakre konserthus, gult av farge, ble tegnet av Hans Scharouns, og sto ferdig i 1963. Det ligger i Herbert-von-Karajan-Str. 1. Som sagt stopper 200-bussen rett utenfor. Eller du kan ta U+S til Potsdamer Platz og spasere ti minutter.

Nåværende dirigent er Sir Simon Rattle, født i Liverpool, Storbritannia 1955. Orkesteret valgte ham som sin nye dirigent i 1999. Han satte som krav at orkesteret skulle være uavhengige av sine rike onkler (det er Berlin by og Deutsche Bank som finansierer), og dette ble formelt vedtatt i 2002, hvoretter Rattle kort tid etter tiltrådte.