berlinblogger.no

Viljens triumf

Noen mener Leni Riefenstahl er verdens beste kvinnelige filmregissør. Mange har ikke hørt navnet. Få har sett filmene hennes. Hviler det en forbannelse over denne Berlinkvinnen?. I så fall heter den Adolf Hitler.

Hun var enebarnet fra en middelklassefamilie i Berlin, født helt i starten av det nittende århundre, som begynte i nedre del av showbusiness allerede i ung alder. Hjulpet av en ambisiøs mor gikk Leni den ikke helt uvanlige veien fra danserinne, via obskure filmroller (i hvert fall én uten klær) til hovedroller i de populære, lettbente “alpefilmene”.

Så langt er dette en ganske normal historie om en passe talentfull og meget ambisiøs ung kvinne i 1920-tallets Berlin. Da hun hørte en radiotale av Adolf Hitler en gang mot slutten av årtiet var hennes skjebne beseglet, i følge henne selv. Hun ble fjetret av stemmen og kraften. DETTE var en mann hun måtte møte.

Filmstjernen ble introdusert for Føreren. De to traff tonen. Ryktene sier at de var elskere. Riefenstahl hadde noe utypisk begynt å regissere film rundt 1930. Hitler ville ha henne til å lage filmer om partiet og det nye, ariske Tyskland. “Når vi kommer til makten,” som han sa.

Og slik ble det. Det er to filmer initiert og finansiert av nazistene som ligger til grunn for genierklæringen av Riefenstahl. Viljens triumf er en propagandadokumentar fra nazistenes beryktede massemønstring i Nürnberg 1934. Olympia handler om Berlinolympiaden i 1936.

Begge filmene har blitt stående som litt grumsete klassikere. Med ubegrensede ressurser til rådighet, men også en god dose talent og nyskaping, er dette fremdeles pensum for filmskapere innen en rekke sjangere, som sport, reklame, musikkvideo og propagandafilm.

Riefenstahl brukte bevegelig kamera på nyskapende vis. Sammen med en suggererende klippeteknikk fikk hun fram en kraft og styrke i massemønstringene som varmet naziledelsens hjerter. I denne nye filmestetikken så man det tredje rikets visjon av seg selv med Wagnerske overtoner.

Etter krigen gikk Riefenstahl gjennom såkalt denazifisering. Hun fikk ikke lenger muligheten til å lage film. På 1960 og 70-tallet tilbrakte hun lengre perioder i Afrika. Her tok hun bl.a. stillbilder av det stolte Nuba-folket i Sudan. Mange så dette som en afrikansk variant av 30-tallsvisjonene hennes. Ståheien rundt bildene brakte Riefenstahl tilbake på avisforsidene igjen.

Helt fram til sin død som i 2003 benektet hun kjennskap til jødeutryddelsen og andre naziforbrytelser som pågikk mens hun pleiet tett omgang med regimets ledere, selv om mange indisier peker i motsatt retning.

Så sent som i 2001 anmeldte representanter for Romafolket henne for bruk av sigøynere som statister i filmen Tiefland i 1940-42 som skal ha blitt sendt videre til utryddelsesleire etter at opptakene var unnagjort. Riefenstahl bedyret sin uvitenhet. Saken ble henlagt.

Selv sier regissøren i dokumentarfilmen om henne selv fra 1993 “The Wonderful, Horrible Life of Leni Riefenstahl,”
“Jeg filmet sannheten slik den var den gang. Ingenting mer.”

(Cinemateket i Oslo viser i september 14 filmer av, om og med Leni Riefenstahl.)

Foto fra Wikipedia
Bertholt Brecht er kanskje den største dramatikeren i det 20. århundre. Han ble født i 1898 og vokste opp i en middelklassefamilie i Bayern. Som 17-åring begynte han å studere medisin, men hoppet etter hvert av studiene og konsentrerte seg om skrivingen. Han skrev sitt første helaftens teaterstykke, Baal, i 1918.

Brecht var inspirert av klassisk teater opp gjennom historien, men på en høyst original måte brukte han disse inspirasjonskildene til å skape noe helt nytt. Han kalte nyskapningen episk teater. En metode han benyttet seg av var såkalt fremmedgjøring. Han ville at publikum skulle tenke selv i steden for å identifisere seg med det skuespillerne uttrykte.

Brecht bodde i Berlin i to perioder. Den unge, lovende teatermannen flyttet til Berlin i 1924 og begynte som dramaturgisk assistent på Max Reinhardts Deutsches Theater. Etter hvert fikk han iscenesatt sine egne stykker også. En av de mest kjente fra denne perioden er Die Dreigroschenoper (1928) og Mahoganny (1930), hvor han samarbeidet tett med komponisten Kurt Weill.

I 1933 flyktet Brecht fra naziregimet i Tyskland og bosatte seg i Danmark. I 1940 reiste han til USA. Årene fra 1937-41 regnes som det kreative høydepunktet i Brechts karriere som dramatiker. Etter krigen havnet han i amerikanske myndighetenes søkelys under deres jakt på potensielle kommunistsympatisører i Hollywood. Han reiste i 1947 til Sveits.

På invitasjon fra styresmaktene i DDR bosatte Brecht seg i Øst-Berlin i 1949. Her bygde han opp teateret Berliner Ensemble sammen med sin siste kone Helene Weigel. Han skrev lite i denne perioden, men satte opp flere av sine tidligere stykker. Brecht bodde i Øst-Berlin til han døde av hjerteinfarkt i 1956. (Han beholdt dog det østerriske statsborgerskapet han hadde fått innvilget i 1950, slik at han kunne reise fritt.) Han ligger begravet ved siden av Weigel på Dorotheenstädtischer Friedhof i Mitte.

Berliner Ensemble er fremdeles et at de store teatrene i det gjenforente Berlin og Brechts stykker spilles over hele verden. Han har inspirert filmskapere som Jean-Luc Godard, Rainer Werner Fassbinder, Lars von Trier og Hal Hartley. De kommunistiske sympatiene og det at han frivillig flyttet til DDR har gjort ham til en kontroversiell figur i Tyskland, men allerede på 1970-tallet var det flere oppsetninger av hans stykker i hjemlandet enn f.eks. av William Shakespeare.

Kilder: Wikipedia og International Brecht Society

Foto: Bpitch Control

Sascha Funke er en berlinmusiker, dj og produser i skjæringspunktet mellom techno og annen musikk som stadig flere finner fram til. Hans stil er en varmere og mer melodisk variant enn mye annet vi får servert fra den tyske hovedstaden. Funke synger på flere av sporene. Noe av musikken hans minner vagt om britiske New Order. Navnet skal stå på fødselsattesten hans også.

Han vokste opp i bydelen Lichtenberg i Øst-Berlin og var tolv år da muren forsvant i 1989. Sammen med kameraten Paul Kalkbrenner, en annen notabilitet innen Berlins musikkmiljø, begynte han utover på nittitallet å være dj, arrangere fester og etter hvert bygge opp sitt eget studio.

Over i det 21. århundre ble Sascha Funke en del av Bpitch Control, label med mer drevet av Berlins technodronning Ellen Allien. I denne perioden ble han en av de mest etterspurte djene i byen og spilte på alle de legendariske klubbene. Han ga ut flere singler, både på Kölnlabelen Kompakt og på Bpitch Control.

I 2003 kom debutalbumet Bravo. Det ble en slager på indiescenen, som han reiste jorden rundt for å promotere. Etter noen år med delvis tilbaketrekning fra rampelyset, ga Funke ut mix-platen Boogy Bytes 2 i 2006. I februar 2008 kom han med sitt andre “ordentlige” album, Mango.

Hvis du er nysgjerrig på tysk musikk fra Berlin kan Sascha Funke være en fin inngangsport. Med det navnet kan det nesten ikke bli feil?

Christopher Isherwood var en anglo-amerikansk forfatter som er en del av den mangfoldige Berlinfolkloren.

Han ble født inn i britisk overklasse i 1904. Han studerte ved Cambridge hvor han ble kjent med W.H. Auden og levde så bohemlivet i London. I 1928 utga han sin første roman All the conspirators.

Fra 1929 til 1933 tilbragte Isherwood flere lange perioder i den tyske hovedstaden. Her kastet han seg ut i en heseblesende tilværelse, med en stor appetitt på unge menn og Berlins dekadente nattelv generelt. Han bodde i Nollendorfstrasse i Schöneberg i disse årene og livnærte seg som engelsklærer.

Foto:www.wikipedia.com

Opplevelsene i de siste ville årene av Weimar-republikken ga Isherwood inspirasjon til to av hans mest kjente bøker. Mr. Norris changes trains kom ut i 1935, mens den endelige versjonen av Goodbye to Berlin ble utgitt i 1939. Begge er løselige sammensatte romaner - tenderende mot novellesamlinger - med mye egenopplevd og egenobservert råmateriale.

Deler fra Goodbye to Berlin ble senere til musicalen og deretter filmen Cabaret. Filmen vant 8 Oscar i 1972, bl.a. fikk Liza Minelli én for beste kvinnelige hovedrolle.

Isherwood havnet, etter en omflakkende tilværelse i Europa, i California i 1939. Her levde han fram til han døde i 1986.

Ellen Allien er den tøffeste rockeren i Berlin for tida. Ikke er hun gutt og ikke spiller hun rock n roll, men hun har en kul kick ass attityd og ned på jorda holdning som mange rockere med fordel kunne tatt til seg. En blanding av musikalsk talent, beinhard jobbing og god forretningssans ser ut til å være oppskriften.

Ellen Fraatz - som er Alliens døpenavn - er dj, musiker, plateselskapseier. Musikken er en beintøff minimalistisk techno, gjerne med litt røffe og pønka sequensere i bånn, men oppå dette detaljer av vakre og/eller melankolske melodilinjer. Hun synger også. Tysk og engelsk. Musikken forflytter seg i tid og rom. Den tar deg med steder. I motsetning til mye annen dansemusikk kan du også sitte i sofaen og nyte. Dette er lyden av Berlin for meg.

Fødselsdatoen har hun klart å holde skjult, men hun har vært med i techno-miljøet i Berlin helt fra den spede begynnelsen rundt 1990. Sammen med mange av de andre store navnene i dag begynte hun som dj på Tresor og andre klubber, med dagjobbing i platebutikk, radioprogram. Etter hvert sin egen kortlivede label Braincandy.

BPitch Control var først et multimedia-konsept, etter hvert ble dette navnet på det nye plateselskapet Allien startet. Her finner du noen av Tysklands mest spreke og lekende elektronika+ artister. Foruten henne selv Sascha Funke, Modeselektor, Paul Kalkbrenner, Apparat. Det som er så spennende og fascinerende med musikken på BPitch Control er den totalt uhindrede crossover- tankegangen som ser ut til å florere.

Alliens egen produksjon består i grove trekk av LPene Stadtkind (2001), Berlinette (2003), Thrills (2005), og Orchestra of Bubbles (2006) (sammen med Apparat). Alle disse platene kan trygt erverves, det lyser virkelig fremtidig klassikerstatus i det fjerne av alle fire. I tillegg har hun en bærepose med remixer på rullebladet, til dels av kjente folk som Beck og Thom Yorke fra Radiohead. Ny singel (Go) kommer i oktober, og det er vel snart på tide med en ny LP og?

Som nevnt snakker vi om en hardt arbeidende dame som også snurrer plater verden rundt. Så godt som hver helg spiller hun i Berlin eller en annen storby/festival et eller annet sted på kloden. Jeg har opplevd henne på hjemmebane i den tyske hovedstaden. Hun spilte et utrolig tight, rytmisk og variert sett. Selv veggpryd som undertegnede måtte hive seg ut i det på gulvet.

Her har du virkelig en sjanse til å oppdage gull før alle andre.

Vladimir Nabokov er en av 1900-tallets mest kjente, myteomspunne og eksentriske forfattere. Hans livsløp sammenfalt med noen av de mest dramatiske hendelsene i forrige århundre.

Han ble født inn i den russiske overklassen i 1899. Som barn ble han kjørt til skolen i familiens Rolls Royce.

Under revolusjonen i Russland flyktet Nabokovs familie først til London, før de bosatte seg i Berlin. Her var det en stor russisk emigrantpopulasjon. Nabokov ble igjen i England hvor han studerte ved Cambridge-universitetet til 1923.

Faren var en kjent litterat, han var blant annet redaktør i et eksilrussiske tidskrift. I 1922 ble han myrdet i forbindelse med et politisk drap mens han prøvde å beskytte den som attentatet var rettet mot (vedkommende overlevde). Drapet på faren preget Nabokov sterkt og gikk igjen i mange forkledninger i bøkene hans.

Han slo seg ned i Berlin i 1923. Her skrev han poesi og noveller og etter hvert romaner under pseudonymet Vladimir Sirin. I tiden han oppholdt seg i Berlin skrev han på russisk. Bøkene hans nådde derfor ikke ut over det eksilrussiske miljøet i Europa.

I 1925 giftet han seg med Vera Slomin, en annen russisk emigré bosatt i Berlin. Ni år senere fikk de sønnen Dmitri.

Den økonomiske situasjonen ble med årene tyngre for den tidligere aristokraten under oppholdet i Berlin. Han livnærte seg og familien med en rekke lærerjobber (engelsk, tennis, litteratur) i tillegg til det han tjente på skrivingen.

Nazistenes maktovergrep utover på 30-tallet påvirket også den lille familien. At Vera var av jødisk herkomst gjorde ikke situasjonen mindre skremmende. I 1938 flyttet de først til Paris, før de i 1940 kom seg til USA. Her begynte Nabokov å skrive på engelsk og etter hvert fikk han stor suksess med blant annet romanen Lolita.

Nabokov flyttet tilbake til Europa i 1960. Han bosatte seg i Sveits hvor han døde i 1977.

Under oppholdet i Berlin skrev han ni romaner. Selv om han aldri ble en integrert Berliner, han lærte seg for eksempel ikke skikkelig tysk, danner byen et bakteppe i mange av bøkene hans. De russiskspråklige romanene hans har siden blitt oversatt til mange språk.

Marie Magdalene Dietrich ble født i Schöneberg, Berlin i 1901. Hun var skuespiller, sangerinne og diva. Dietrich regnes som den første tyske skuespillere som slo gjennom i Hollywood og en av de mer berømte bysbarn Berlin har fostret i det 20. århundre.

Hun startet sin karriere med biroller i teater og kabaret-oppsetninger i 1922. Samme året fikk hun sine første små filmroller. Dietrich jobbet seg sakte, men sikkert oppover hierarkiet i filmverdenen, med større og bedre roller. Sin første hovedrolle fikk hun i filmen Die Frau, Nach Der Man Sich Sehnt i 1929. Senere samme år fikk hun hovedrollen i Josef von Sternbergs Der Blaue Angel.

Denne filmen hadde premiere 1. april 1930 og ble en verdenssuksess. Von Sternberg ble hentet til Hollywood. Han tok med seg sitt nye stjerneskudd og i løpet av en rekke suksesser i den amerikanske filmhovedstaden i første halvdel av 30-tallet ble hun en verdensstjerne.

Marlene Dietrich giftet seg med Rudolf Siber i 1923. De var gift helt til han døde i 1924, selv om de ikke levde sammen mer enn de første fem årene av ekteskapet. De fikk ett barn, Maria Elisabeth, i 1924. Det er ikke så mange nedtegnelser om Dietrichs liv i Berlin under Weimar-republikken, men det er liten tvil om at hun levde ut det sagnomsuste dekadente jazz-livet som gikk for seg i byen på denne tiden.

Selv om hun i 1937 ble amerikansk statsborger, og fulgte med de allierte troppene under sluttfasen av Andre verdenskrig, hadde hun med seg Berlin i håndbagasjen. “Ich Hab Noch Einen Koffer in Berlin” (”I Have Another Suitcase in Berlin”) som hun sang i en av sine filmer, kan kanskje oppsummere hennes bittersøte følelser mot fødebyen. For generasjonen som opplevde byen på 20-tallet må resten av århundret, kanskje bortsett fra de siste ti årene, ha fortont seg som en nedtur.

Dietrich døde i Paris i 1992. Etter eget ønske ble hun begravet ved siden av sin mor på Friedenau-kirkegården i Scöneberg i Berlin.

Etter Dietrichs død kjøpte Berlin Filmmuseum (Sony Center, Potsdamer Platz) hennes private samling med en mengde korrespondanse med kjente personligheter, kostymer fra en rekke filmer og diverse andre rariteter.

I Leberstrasse 65 i Schönefeld er det en bronseplakett på huset hun ble født i.

Noen steinkast sørvest for Potsdamer Platz har hun fått sin egen plass oppkalt etter seg.

Det var den Berlin-baserte norske maleren Adelsteen Normann som introduserte Munch til det tyske hovedstadspublikummet. Normann organiserte en utstilling med Munchs malerier som åpnet 8. november 1892.

Utstillingen ble en skandale. ‘En forhånelse mot kunsten’ og ‘Der Fall Munch’ var noen av kommentarene. Det var maleteknikken, eller mangelen på sådan, som spesielt opprørte tyskerne. Utstillingen ble stengt etter en uke.

Munch ble ikke lei seg av alt oppstyret. Han så det som en mulighet til å markedsføre seg for det tyske publikum. Han fikk raskt flyttet utstillingen fra Berlin til Köln og Dusseldorf. Han leide også et lokale i Berlin hvor han tok inngangspenger slik at folk skulle kunne se de ‘forferdelige’ bildene hans.

Etter oppstyret vinteren 1892/93 var Munch en kjent person i Berlins kunstverden. Han kom i kontakt med flere internasjonale og tyske kunstnere, blant dem August Strindberg, som holdt til på kneipen Zum schwarzen Ferkel like ved Brandenburger Tor. Alle var opptatt av tematikken rundt seksualitet og fri kjærlighet, og miljøet var en smeltedigel for ideer og motiver. Ellers hadde han lite kontakt med tyske kunstnermiljøer.

Det var forøvrig i Berlin Munch begynte med ‘hestekuren’. Den går ut på å la bildene stå ute for vær og vind i lengre tid etter at de er ferdig malt. Slik fikk bildene en meget særegen patina. Det var også her han begynte med gravering og litografi.

Munch leide atelier i byen og tilbragte fire vintre på rad der. Han arbeidet blant annet med Livsfrisen under oppholdet i Berlin. Etter hvert begynte kretsen rundt ham å gå i oppløsning. I slutten av februar 1896 reiste Munch til Paris.

Ti år etter skandaleutstillingen oppnådde Munch sitt kunstneriske gjennombrudd på Berlin-secessionen i 1902. Dette førte til både kunstnerisk anerkjennelse og et økonomisk frikvarter.

I 1913 fikk Pablo Picasso og Munch som de eneste utenlandske kunstnere en hel sal hver til disposisjon på Høstutstillingen i Berlin.

Han besøkte også byen ved flere anledninger på 1920-tallet.

(Takk til bl.a. nettsidene til Munch-museet.)

Aud Egede-Nissen ble født inn i en teaterfamilie i 1893. Hun var den eldste av 11 søsken, hvorav hele seks ble skuespillere.

Aud debuterte som skuespiller som 18-åring. Bare to år senere, i 1913, dro hun til København for å jobbe som filmskuespiller. Året etter flyttet hun til Berlin, der det nye mediet(film) virkelig var i ferd med å ta av.

Fra 1914 til 1931 spilte Aud Egede-Nissen i over 80 filmer og regisserte 18 i den tyske hovedstaden.

Egede-Nissen og hennes daværende mann Georg Alexander etablerte også sitt eget produksjonsselskap, Egede Nissen-Film Comp i 1917. Alexander regisserte og Aud og flere av søstrene hennes spilte hovedrollene i de (minst) 29 filmene som selskapet produserte i de to årene det eksisterte.

Alle disse filmene, som skal ha vært lettbente melodramaer og detektivhistorier, har gått tapt.

Etter dette satset hun for fullt på skuespillerkarrieren og gjorde store kunstneriske framskritt. I denne gullalderen i tysk film spilte hun i filmer av Ernst Lubitsch, F.W. Murnau og Fritz Lang. Hun hadde også viktige roller i filmer som Dr. Mabuse, der Spieler og Phantom.

Sammen med sin andre ektemann Paul Richter spilte Aud Egede-Nissen i den norsk-tyske kriminalfilmen Bergenstoget plyndret i natt i 1928.

Da Egede-Nissen flyttet tilbake til Norge i 1931 kalte hun seg Aud Richter. Det spede norske filmmiljøet var ikke spesielt interessert i hennes erfaring med filmarbeid i Berlin og resten av sitt liv jobbet hun mest med teater. Hun døde i 1974.

Albert Einstein ble født i Ulm i Tyskland i 1879. Han døde i Princeton i USA i 1955. Fra 1913 til 1932 bodde og arbeidet Einstein i Berlin.

Einstein var en av det 20. århundrets mest anerkjente vitenskapsmenn. Matematikk og fysikk var fagene han i utgansgpunket studerte. Det han er mest kjemt for relativitetsteorien. Den beskriver hvordan partiklene oppfører seg i nærheten av lysets hastighet. Denne teorien publiserte han i 1905 og i en utvidet form i 1916.

I 1913 tok han i mot stillingen som leder ved Keiser Wilhelms institutt og som professor i fysikk ved Universitetet i Berlin.

Årene i Berlin var på samme tid de mest hendelsesrike i moderne tysk historie og Einsteins mest produktive og innovative. Han mottok Nobelprisen i fysikk i 1921.

En kuriositet er at Einstein sommeren 1920 var i Norge og holdt flere forelesninger på universitetet i Kristiania. Han var da allerede en vitenskapelig superkjendis og det ble jobbet for å tilby ham et professorat i Norge. Kollegiet ved Universitetet i Kristiania valgte med 3 mot 2 stemmer å ikke tilby Einstein dette, angivelig av økonomiske årsaker. Einstein hadde pengeproblemer på dette tidspunktet og hadde også opplevd antisemittiske angrep i Berlin. Men ingen vet om han hadde takket ja til et eventuelt tilbud.

Det er ikke så mye informasjon om hva Einstein gjorde fra dag til dag i Berlin. Fra denne tiden skrev han kun dagboknotater når han var på reise. Reiseaktiviteten økte etter som tiden i byen gikk mot slutten.

Einstein skal ha hatt et hat-kjærlighetforhold til Berlin. Det var mens han bodde her at Einstein ble verdensberømt. Berømmelsen var et tveegget sverd. Den tok tid og krefter vekk fra forskningen. Samtidig ga det ham en mulighet til å nå ut med mer politiske synspunkter. Som jøde var Einstein opptatt av sionismen, generelt var han antimilitaristisk og progressivt innstilt. Dette gjorde ham til en torn i øyet på de fremvoksende høyrekreftene i Tyskland på 20- og 30-tallet.

I desember 1932 reiste Einstein til USA hvor han hadde fått et professorat ved Princeton-universitetet. Meningen var å pendle mellom USA og Berlin. Etter nazistenes maktovertagelse i Tyskland våren 1933 ble dette uaktuelt. Han frasa seg sitt tyske statsborgerskap og ble amerikaner i 1940.

Boka Einstein i Berlin av Thomas Levenson (Bantam 2003) tar for seg både Einsteins år i Berlin og Berlin i de årene Einstein tilbragte der.