berlinblogger.no

Jeg kom på Wilhelm Pieck da jeg skrev om Tor Strasse i går. Gata bar hans navn til 1990.

I en fotobok om forskjellige østtyske fotografer kom jeg over navnet hans for første gang. Der var det et bilde av menneskemengdene som hadde møtt fram da han han ble kjørt gjennom Øst-Berlins gater på sin siste reis i 1960. Bildekommentaren nevnte at han, i motsetning til de fleste andre lederne i DDR, var genuint populær blant folket.

Det samme står det om ham på Wikipedia.

Der er det en del biografiske detaljer også. Født 1876. Kom inn i politikken via fagforeningsarbeid og ble med i SPD. Pieck var en av de radikale i det sosialdemokratiske partiet som var med på å danne Det tyske kommunistpartiet i 1919. Steg i gradene og ble valgt inn i Riksdagen som representant for kommunistene på 20-tallet. Profilert anit-nazist. Ble tvunget i landflyktighet i 1933. Fant et nytt hjem i Sovjetunionen. Jobbet mot Hitler og nazistyret derfra og var rådgiver for det sovjetrussiske militæret under Den andre verdenskrig. Ble raskt en av lederfigurene i gjenoppbyggingen av den sovjetrussiske delen av Tyskland.

Han var den første og siste president i DDR. Walter Ulbricht etterfulgte ham i 1960, men med tittel som Leder av Sentralkomiteen i Det tyske kommunistpartiet.

Men hvorfor han var så populær klarer jeg ikke å finne noe mer om. Var han flamboyant og utadvendt i motsetning til den byråkratiske og strenge Ulbricht? En gammel artikkel i amerikanske Time antyder at han ikke gjorde så mye mens han satt som president, pga høy alder og sykdom. Kanskje det var derfor?

Det holdt i hvert fall ikke til å bli stående på gateskiltene i Mitte etter 1990. Og til jul ønsker jeg meg 32-binds utgaven av Encyclopedia Britannica. For å supplere Wikipedia i mørke vinternetter.

Christo er en internasjonalt anerkjent kunstner. Han er født i Bulgaria, lever i USA og er mest berømt for å pakke inn bygninger eller områder i ulike materialer.

I 1971 fikk han ideen om å pakke inn Riksdagsbygningen i Berlin. Den sto rett inne på den vestlige siden av den allierte delingen av byen. Samme år som muren ble bygd (1961) startet oppussingen av Riksdagen. Bortsett fra vage hentydninger til en mulig gjenforening, hadde ikke bygningen noe bestemt bruksområde.

Christos prosjekt ble møtt med en 20 års lang debatt. Venstresidens politikere var generelt mer positivt innstilt enn sine kolleger på høyresiden i Tyskland. Siden den konservative Helmut Kohl og CDU hadde makten i Vest-Tyskland på 1980-tallet, ble prosjektet blokkert.

Gjenforeningen i 1989 og avgjørelsen om at Tysklands hovedstad igjen skulle være Berlin revitaliserte Christos prosjekt.

Hvorvidt innpakningen ville bli en realitet var en thriller helt til siste stund. 25. februar 1994 stemte medlemmene i den tyske forbundsdagen over prosjektet. 292 stemte for, 223 mot.

Sommeren etter var bygningen som historien hadde fart så ille mot pakket inn i en million kvadratfot aluminiumsdekket stoff. I to uker valfartet berlinere og turister til plassen foran bygget som i prinsippet hadde stått ubrukt siden brannen i 1933. Mange så innpakningen av Riksdagen som en rite du passage for både bygningen og den gjenforente tyske staten. Da denne siste uka i juni og den første i juli 1995 var forbi startet oppussingen av Riksdagen, slik at den kunne ta i mot politkere fra hele Tyskland, og turister fra hele verden til den nye glassdomen på toppen, tegnet av arkitekten Sir Norman Foster fra Storbritannia.

Christo unnlot helt bevisst å komme med noen som helst formulering av meningen bak sitt temporære kunstverk.

David Bowie flyttet i 1976 til Vest-Berlin sammen med Iggy Pop. De flyttet inn i en bygård i Schöneberg. Bowie i en større, mer luksuriøs leilighet som vendte ut mot gaten. Iggy i en mindre en i bakgården. I følge www malte Bowie prompte alle de ti rommene han bebodde svart.

Bowie bestemte seg delvis for å bosette seg i Berlin for å bli kvitt en stygg kokainavhengighet. Dét greide han visstnok også.

Berlin på siste halvdel av 1970-tallet fascinerte David Bowie. Han ruslet mye rundt i byen til alle døgnets tider og sugde inn energien, inntrykk, skjebner. Han likte den merkelige “frontier-spiriten” han opplevde der, på “den frie verdens siste utpost”.

De årene Bowie hadde leiligheten sin i Schöneberg spilte han inn tre plater. Alle i samarbeid med produsenten/musikeren Brian Eno, som på dette tidspunktet også bodde i Berlin. Platene Low, Heroes og Lodger har for ettertiden blitt stående som Berlin-triologien. Bowie var i denne perioden inspirert av krautrock og Kraftwerk.

Low fikk ganske lunken mottagelse da den kom, både fra kritikerstanden og kommersielt. Den var temmelig utradisjonell, også til Bowie å være, med lange introverte elektroniske instrumental-partier og ingen klare hitlåter. Heroes var mer tilgjengelig. Tittellåta handler om et par og kjærlighet i skyggen av Muren. Lodger ble spilt inn flere steder, bl.a. i Sveits.

Berlin-triologien hadde stor innflytelse på new wave- og new romantics-bevegelsen som hadde sin storhetstid på første halvdel av 1980-tallet. Fremdeles regnes disse tre platene blant de viktigste utgivelsene til Bowie.

Ellers i denne perioden hjalp han Iggy Pop med å produsere og skrive flere låter til de to Iggy-platene Lust for Life og The Idiot.

David Bowie forlot Berlin og flyttet til Sveits i 1978/9.

Klaus Wowereit er regjerende borgermester i Berlin. Han er fremdeles en relativt ung mann til å være politiker, født i 1953 i Berlin, og representerer SPD. Regjeringen han fronter er en koalisjon av SPD og venstrepartiet Links, de tidligere sosialistene PDS, enda før der igjen det østtyske kommunistpartiet, in the good ole days. Fy fy for noen, mens andre påpeker at selv gamle kommunister må få lov å drive politisk arbeid i et demokratisk system.

Wowereit ble født inn i enkle kår. Alenemoren jobbet i et vaskeri og de bodde i bydelen Tempelhof. Hun forsørget fem barn, hvor Wowereit var den yngste. Og den eneste som har studert. Han sier det er hans forbilde Willy Brandt som gjorde det mulig for ham å bli jurist med utdanningsreformen Brandt gjennomførte på 60-tallet. Wowereit ble da også tidlig aktivt medlem av SPD.

I dag svinger borgermesteren seg stadig i byens øvre sosiale lag. Han er kjent som en festglad kar som liker å være der det skjer. Det faktum at han er uttrykt homofil har heller ikke minsket på oppmerksomheten rundt ham. Han er en talefør herremann, med mange spissformuleringer. “Berlin is poor, but sexy” er kanskje en av de mest kjente.

Men hva med politikken? Han leder en by som mange karakteriserer som i fritt økonomisk fall. Stor gjeld, høy arbeidsløshet, offentlig forfall, dåtlig med investeringer. Det har vært harde tak allerede og flere er garantert i vente. Tysklands høyesterett avviste nylig byens søknad om føderal nødhjelp. Berlins ansatte har både måttet gjennomgå kraftige nedskjæringer og lønnskutt, etter knallharde forhandlinger. Hva som skjer videre vet de færreste, men det er vel en forventning om at byens status som Europas kanskje hippeste by, etter hvert også vil gi seg utslag i klingende mynt i kassa.

Men noe må han gjøre rett. Han sitter i sin andre periode som borgermester. Og i krokene viskes det om at det kanskje er den framtidige forbundskansleren vi har med å gjøre.

Visste du at en norskspråklig, tidligere norsk statsborger var Vest-Berlins borgermester fra 1957-66? Willy Brandt ble verdensberømt for måten han håndterte de turbulente og dramatiske begivenhetene i sin borgermesterrolle under den såkalte Berlinkrisen som varte fra 1958-62.

Herbert Ernst Karl Frahm var en politisk aktiv arbeiderklassegutt. Han var nitten da nazistene kom til makten i 1933. Kort tid etter flyktet han til Norge. Her tok han navnet Willy Brandt, livnærte seg som journalist og fikk etter hvert norsk statsborgerskap. Da nazistene fulgte etter ham til Norge i 1940 flyktet han videre til Sverige.

Etter krigen jobbet han som korrespondent for skandinaviske medier i Tyskland. Han fikk tilbake sitt tyske statsborgerskap (som nazistene trakk tilbake i 1938) og ble valgt inn i det første tyske parlamentet etter krigen i 1949. Han representerte det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Politisk karakteriserte han seg som en strikt anti-kommunist, men samtidig pragmatisk sosialist. På 50-tallet var han redaktør sosialdemokratiske Berliner Morgenblatt.

Samtidig som han var borgermester i Vest-Berlin var han også med på å legge føringer for SPDs politikk videre på nasjonalt nivå. Fokuset ble lagt på en sosial markedsøkonomi i stedet for marxistisk-inspirert statlig eierskap. Samtidig vektla man behovet for økt kontakt og interaksjon med DDR og andre østblokkland. Etter det han opplevde som skuffende apati fra de vestlige allierte i 1961/62 ble han ytterligere styrket i sin tro på at tyskerne selv måtte forsøke å ordne opp “over grensen”. I 1963 fikk vest-berlinerne en begrenset innreisetillatelse til de østlige bydelene. Dette ble senere utvidet til å gjelde alle vest-tyskere.

Fra 1966 til 1969 var han utenriksminister og visekansler i en koalisjonsregjering mellom SPD og kristeligdemokratene (CDU). I 1969 vant SPD hårfint valget og Brandt ble den første forbundskansleren fra SPD etter krigen. I denne rollen satt han inn et utenrikspolitisk støt både mot øst og vest. Han overbeviste franskmennene om å slippe Storbritannia og etter hvert andre inn i EEC. Han normaliserte forholdet til østblokkstatene, inkludert Øst-Tyskland. Hans regjering anerkjente at det eksisterte to tyske stater, selv om det ble stadfestet at man jobbet for en gjenforening. Den anerkjente også Oder-Neisse som Polens vestre grense. Dette var kontroversielt i Tyskland. Mange mente det grenset mot forræderi, og at man for alltid oppga de tidligere tyske områdene Silesia, Øst-Prøyssen og Pommern.

Brandt fikk Nobels Fredspris for sitt forsoningsarbeide mellom øst og vest i 1971. Året etter ble han gjenvalgt som forbundskanlser i Vest-Tyskland med overveldende flertall. Men bare to år senere trakk han seg etter at en av hans nærmeste politiske medarbeidere ble avslørt som østtysk spion.

Willy Brandt giftet seg norsk, to ganger til og med. Dette var sikkert en medvirkende årsak til at han holdt norskkunnskapene ved like. Alltid når han ble intervjuet av norsk tv eller radio foregikk ordskiftet på norsk. Brandt fortsatte med politisk arbeid til sin død i 1992.

De fleste har vel et forhold til boka og/eller filmen om den særs unge narkomane og prostituerte Christiane F ved Bahnhof Zoo i Berlin. I Norge het den Å være ung er for jævlig. Jeg husker det var høytlesing i klassen på ungdomsskolen i begynnelsen av 80-tallet. Boka var kraftig kost. Ingen av oss kunne skjønne at det var mulig. Så ung og så på kjøret. Rett i nabolaget, på en måte. Jeg kan ikke skjønne det helt nå heller, når jeg tenker meg om. Men dama er i live fremdeles, har en 11 år gammel sønn, lever en anonym tilværelse enten i Berlin eller rett utenfor (derom er ikke kildene på internett helt enige).

Vera Christiane Felscherinow ble født i Hamburg 1962. Hun flyttet til Berlin noen år senere. Familien bosatte seg i drabantbyen Gropiusstadt i Neukölln lengst syd i byen. Den nybygde bydelen var allerede da i en tilstand av forslumming. Christiane F begynte å henge på Bahnhof Zoo. På 70- og 80-tallet var jernbanestasjonen et forsoffent og slitent sted med et beryktet ungdomsklientell. Som tolvåring røykte hun sin første joint. To år senere var hun fullbefaren sprøytenarkoman og prostituert. Moren merket ingen ting før datteren var heltids heroinist.

Grunnen til at vi alle kjenner denne historien er at to journalister fra det tyske magasinet Stern bestemte seg for å følge noen av ungdommene som hang rundt Bahnhof Zoo over en lengre periode. Dette varte fra 1975-78 og resulterte i flere artikler og boka Wir kindern aus Bahnhof Zoo. Historien ble fortalt i første person av Christiane F, men var ført i pennen av de to journalistene. Boka sjokkerte tyskerne og snart også resten av verden. Den ble oversatt til mange språk, deriblant norsk.

I 1981 kom filmen Christiane F av Eli Udel. Felscherinow er selv ikke med i den, men hun medvirket som rådgiver. Filmen er nedtonet, skarpskåren, dyster og skremmende realistisk, også i dag. David Bowie opptrer som seg selv og han satt også sammen soundtracket.

Utrolig nok kom Vera Christiane Felscherinow seg ut av prostitusjon og narkotikaavhengighet, selv om hun etter eget utsagn ikke ble helt rusfri før hun fikk barn i 1996. På 80-tallet hang hun sammen med mer eller mindre profilerte deltagere i Berlins musikkliv og var selv en semi-celebritet. Hun har gitt ut noen singler og forsøkt seg som skuespiller. En kilde på nettet påstår at hun levde i Hellas fra 1987-93.

Slik så hovepersonen ut på 70-tallet, på 80-tallet og i 2005. Mot alle odds. En liten stemme fra dypet. Les boka og se filmen igjen. De er verdt det. Begge to.

Helmut Newton fotograferte. Mest kvinner. Han var en enfant terrible innen moteverdenen. Jødegutten fra Berlin som brukte elementer av kink, sm og (i følge seg selv) også nazismens estetikk i sine bilder. Via en 25 års omvei fra Berlin til Singapore, Australia og London slo han ned som en bombe i Paris på begynnelsen av 1960-tallet. Han er beskrevet som mannen som dro motefotografiet ut fra en høflig overklasseverden og plasserte det i grenselandet til pornografien.

Helmut Neustaedter ble født inn i en jødisk øvre middelklasse-tilværelse i Berlin i 1920. Han karakteriserer selv oppveksten i den tyske verdensmetropolen som “meget vakker”. Som 12-åring begynte han å ta bilder. Fra han var 16 jobbet han som lærling hos en kvinnelig teaterfotograf i Berlin. To år senere så familien skriften på veggen og flyktet. Mor og far til Argentina, Helmut via Singapore til Australia. Et sted på veien forandret han etternavnet til Newton.

Oppveksten i Berlin var inspirasjonskilde gjennom hele karrieren, spesielt i sorthvitt-arbeidene. Marlene Dietrich, den tyske regissøren Erich von Stroheim, den franske nattfotografen Brassai er referanser han ofte nevnte. I tillegg til 30-tallets nazister, som han i barndommen fra balkongen bokstavelig talt betraktet i kamp mot kommunistene.

Newton åpnet eget fotostudio i Australia etter andre verdenskrig. I 1948 giftet han seg med skuespilleren June Brown. De holdt sammen hele livet. Han fikk engasjementer fra amerikansk Vogue på 50-tallet og i 1957 flyttet paret til London, der han jobbet for engelsk Vogue. Men England og Newton fant aldri helt tonen. Han fortalte senere i et intervju at han aldri forsto seg på engelskmennene, og filosoferte videre på at det kanskje var derfor han “ikke tok gode bilder der”. I 1961 flyttet June og Helmut til Paris og der løsnet det. Redaktørene i fransk Vogue lot ham få frie tøyler og han karakteriserte seg selv “som et villdyr som er sluppet løs” i denne perioden.

Etter et hjerteinfarkt i 1970 ble det mindre motefotografering. Utover på 70-tallet kom stilen han er mest kjent for i dag. “Han begynte å ta bilder innenfra seg selv,” som June har uttrykt det. Han fokuserte mer på akt (les nakne, gjerne store, damer) og portretter, og hentet inspirasjon fra oppveksten i Berlin.

Fra slutten av 70-tallet og framover kom de første bokutgivelsene og utstillingene. Kritikken var ofte knallhard mot det mange oppfattet som sexifiserte bilder. Dette gjorde selvfølgelig ikke annet enn å øke berømmelsen. Han tok en rekke portretter av celebriteter som Elisabeth Taylor, Maggie Tatcher, Cathrine Deneuve. Newton fortsatte å jobbe helt fram til han mistet kontrollen over sin Cadillac og kolliderte i en hotellvegg i Los Angeles i 2003. De siste tiårene levde Helmie og June delvis i Monaco, delvis i Los Angeles.

Newton elsket fødebyen Berlin hele livet og rett før han døde donerte han en stor samling av arbeidene sine til det nyetablerte Helmut Newton Foundation. Dette kan du besøke neste gang du er i Berlin, det ligger rett ved Bahnhof Zoo.

Jeg vet ikke hvor godt jeg egentlig liker bildene til Newton. På prinsippielt grunnlag syns jeg ikke motivene hans er så voldsomt interessante. Allikevel er det en slags varme og et særpreg som skinner gjennom, som gjør at jeg besøker utstillingen og blar i bøkene hans med jevne mellomrom.

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen ord om Walter Ulbricht. Hans navn dukker opp her og der i forbindelse med Berlin og DDR og desslike. Han var i midten i “arverekka” i Øst-Tysklands 41-årige historie. Før ham var Wilhelm Pieck som i følge sigende var en genuint populær leder. Etter kom den lett stakkarslige Erich Honecker, i hvert fall da han sto der og så sitt kongerike renne som sand gjennom fingrene.

Men det var Walter Ulbricht. Hvem var egentlig han? Jeg syns titlene i det gamle sosialistsystemet er litt vanskelig å få oversikten over. Ulbricht var generalsekretær i Det sosialistiske enhetspartiet fra 1950-1971. Han var også president i DDR fra 1960 til sin død i 1973, men så vidt jeg har kunnet bringe på det rene var det ikke her makten lå. Da Erich Honecker med Sovjets velsignelse overtok som generalsekretær var fallet fra maktens tinde et faktum for Ulbrichts del.

Ulbricht ble født i 1893. I 1920-åra var han aktivt medlem i det tyske kommunistpartiet. Han tilbrakte et år på Kominterns Lenin internasjonale skole i Moskva i 1924/25. Etter Hitlers maktovertagelse i 1933 flyktet Ulbricht til Frankrike og deretter Moskva. Herfra posisjonerte han seg i forhold til sine tyske rivaler og kretsen rundt Stalin. Umiddelbart etter krigen var han tilbake i Tyskland som sovjetrussernes forlengede arm.

Walter Ulbricht ble sett på som en hardbarket stalinist. Samtidig var han en grå byråkrattype, som ikke forsøkte å bygge opp en kult rundt sin egen person. Da Stalin døde i 1953 var posisjonen hans utsatt. Ironisk nok var det oppstanden i Berlin i juni samme år som trygget stillingen hans. Den holdt han helt fram til dårlig kjemi med sovjetrussernes leder Leonid Breznev tvang ham til å trekke seg “grunnet dårlig helse” i 1971.

På 1950-tallet gjennomførte han en antikvert økonomisk reform med hovedfokus på tungindustri. Dette var en medvirkende årsak til de store problemene DDR hadde med hjerneflukt fram til muren kom i 1961. Mange av de beste hodene i landet forsvant årlig i hundretusentalls til vesten.

På 1960-tallet fikk myndighetene i Øst-Tyskland mer fart på den økonomiske utviklingen. Man overlot i større grad til de faglige ekspertene å ta avgjørelsene på sine relevante fagfelt, i stedet for at dette ble bestemt på politisk plan. Dette bekymret sovjetrusserne og fløyen rundt Erich Honecker. Det bekymret dem etter hvert såpass at Ulbricht som nevnt ble støtt ut i kulden i 1971.

To år senere døde han av hjerneslag.

Hva var det som fikk alle disse menneskene til å vie sitt liv til det kommunistiske system og delvis marionettetilværelse under Sovjetunionen? Jeg tror en enkel forklaring er at dette var en generasjon som var vokst opp i de høydramatiske tiårene fra 1910 og framover. De trodde på kommunismen. Den fremste eksponenten for kommunisme i verden var Sovjetunionen. Resten gir seg selv.

Minneverdig sitat fra Walter Ulbricht (i juni 1961, to måneder før muren): “Ingen har til hensikt å bygge en mur.”

Kilde: Wikipedia

Vil du ha et stalltips? Barbara Morgenstern. Hun er en av Berlins - kanskje Tysklands - beste artister, men selger uforskammet lite plater. Verden er urettferdig av og til. Det kan DU gjøre noe med nå! Så når hun en dag er megastjerne i Amerika, kan du jo si: Jeg kjøpte min første Barbara Morgenstern-skive allerede i 2007.

Morgenstern spiller keyboard og synger. Musikken kan beskrives som elektro-pop, i en vid bue mellom Kraftwerk (alle moderne tyske artisters mor?) og Joni Mitchell (beskrives som inspirasjonskilde av BS). Innimellom disse to er det ECM-jazz, improvisasjon og generelt vridde elementer. Noen ganger tenker jeg PLING Genesis anno 1975, andre ganger tilogmed The Grateful Dead! Men til slutt igjen vakker Berlinpop.

Barbara Morgenstern flyttet til Berlin i 1994. Hun ble en del av “Wohnzimmer-scenen”, hvor musikere ga f… i de etablerte irrgangene og spilte for hverandre og venner i hverandres og venners stuer. Fra 1999 har hun vært i stallen til Gudrun Guts Monika Enterprise. Hun har gitt ut fem LP-er og et knippe EP-er, noen ganger i samarbeid med profilerte Berlin-musikere som Thomas Feldmann, Stefan Betke (Pole) og Robert Lippok.

I 2005 fikk hun støtte fra Göthe-instituttet til å dra på en verdens-klubb-turne. Noen mener det kan høres på hennes siste plate The Grass Is Always Greener som kom ut i 2006. Musikknettstedet Pitchfork i USA utropte dette til hennes beste plate så langt. Det er forøvrig den eneste av Barbara Morgenstern jeg har hørt per idag, men det blir definitivt ikke den siste.

I dag er det første mai og det kan passe å skrive noen ord om Karl Liebknecht (her fra en tale i Tiergarten 1918). En av de store gatene i Berlin bærer hans navn. Når Unter den Linden passerer Spree skifter den navn til Karl-Liebknecht-Strasse.

Liebknecht ble født i Leipzig i 1871. Faren var med på å starte Det sosialistiske arbeiderpartiet i Tyskland, som ble til Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD) i 1891. Karl studerte jus og politisk økonomi med pengestøtte fra partiet, først i hjembyen, så i Berlin. Han brukte sin utdanning og senere virke som advokat til å kjempe for og forsvare marxismen.

I 1907 ga han ut boken Militarismus und Antimilitarismus, som var et kraftig angrep på de krigshissende trendene i tiden. For dette ble han dømt til 18 måneders fengsel. Under fengselsoppholdet ble han stemt inn i det lokale distriktstinget og fra 1912 satt han i Riksdagen. Han var et av de radikale elementene i SPD som kjempet mot det de så som revisjonisme av den marxistiske doktrine.

Gjennom første verdenskrig ble han en lederskikkelse i bevegelsen som kjempet mot regjeringen og krigen. Ved en avstemning i Riksdagen om landets deltagelse i første verdenskrig i desember 1914, var han den eneste som stemte nei. I 1915 mistet han sin immunitet som riksdagsmann og ble tvangsutskrevet til en form for siviltjeneste (han var jo militærnekter) ved østfronten i Sibir. På grunn av helseproblemer kom han tilbake til Tyskland etter et halvt års tid. Han ble ekskludert fra SPD og dannet undergrunnsbevegelsen Spartakusforbundet sammen med bl.a. Rosa Luxemburg. Denne gruppen produserte store mengder illegal revolusjonær propaganda.

1. mai 1916 holdt Liebknecht en tale i Berlin hvor han oppfordret massene til å gjøre revolusjon og trekke Tyskland ut av krigen. For dette ble han igjen fengslet. Under urolighetene og opptøyene i november 1918 ble han (som mange andre politiske fanger) sluppet fri. 9. november 1918 proklamerte Liebknecht Den tyske sosialistiske republikk fra balkongen på Berlins rådhus, bare to timer etter at Philipp Scheidemann hadde proklamert Weimar-republikken fra balkongen på Riksdagen.

Vinterhalvåret 1918-1919 var en turbulent tid med mange fraksjoner som kjempet om makt i det vakuumet som oppstod etter at Keiser Wilhelm II abdiserte og krigen var over. Liebknecht, Luxemburg og flere andre etablerte Det tyske kommunistparti nyttårsaften 1918/19. Kommunistene ønsket en revolusjon etter mønster av den som foregikk i Russland. I januar 1919 fikk de en voldsom respons fra massene i Berlin, og hundretusener var ute i gatene. Dette skremte den sittende SPD-regjeringen til å sette inn hæren og såkalte frikorps av soldater, i prinsippet rene dødsskvadroner.

Den 13. januar ble Liebknecht og Luxemburg funnet og arrestert av en av disse frikorpsene i en leilighet i Berlin. To dager senere ble de begge drept. Liebknecht havnet i en umerket massegrav. I løpet av våren 1919 var opprøret slått ned. Weimar-republikken hadde seiret. Mange mener den bitterheten som oppsto mellom SPD og kommunistene gjorde at de på 1920-tallet aldri klarte å samle seg til felles kamp mot den voksende nazibevegelsen.