berlinblogger.no

Jeg har lest en bok av Wladimir Kaminer. Den heter Russian Disco (på engelsk). Det er korte stykker, i en selvbiografisk jeg-form på 2-4 sider om snurrige hendelser og skråblikk på livet som innvandrer i Berlin. Men den starter med den relativt fantastiske historien om et lite menneske som ble en brikke i de storpolitiske begivenheter rundt 1989-80. Med et positivt fortegn.

Sommeren 1990 var muren falt og biter av den ble solgt på gater og torg, men Den tyske demokratiske republikk besto formelt ennå. Av en eller annen grunn fikk russiske jøder automatisk oppholdstillatelse i DDR på denne tiden. Jeg vet ikke hvor jødisk Kaminer er, men han dro i hvert fall vestover i retning Berlin med toget, og ikke lenge etter hadde han oppholdstillatelse i det gjenforente Tyskland. I de østlige bydelene, som Prenzlauer Berg, hadde mange flyktet hals over hode i november 89, uten å se seg tilbake. Wladimir og kameratene hans valgte seg ut tomme, men fullt møblerte leiligheter. Det var ofte klær i skapene, stereoanlegg og platesamling sto igjen, fulle bokhyller. Høsten 1990 tok tyske myndigheter et enkelt grep i den kaotiske situasjonen som hadde oppstått på boligmarkedet: De som bebodde leiligheten der og da fikk leiekontrakt.

I årene som har gått siden den gang har Kaminer gjort mye rart, jamfør hans egne uttalelser i intervjuer og Russian Disco. Det som gjør at jeg har hørt om ham, og som har gjort ham til en litt alternativ verdenskjendis er selvfølgelig forfatterskapet, men også hans sagnomsuste dj-kvelder på Kaffee Burger i Mitte. De har samme navn som debutboka hans og har foregått med ujevne mellomrom i 10-15 år. Jeg forsøkte meg i mars i år, men det var kø utenfor både klokken 23 og halv 3. Gjengen bak Russian Disco-konseptet drar også på turneer, i hvert fall rundt i Tyskland. Men kanskje de kommer nordover en dag også.

Kaminer har siden debuten i 2000 gitt ut åtte bøker. Han skriver på tysk, selv om han i følge seg selv ikke snakket et ord av språket da han ankom Berlin Ostbahnhof sommeren 1990. Tre av bøkene hans er oversatt til norsk: Russerdisko, Min tyske jungelbok, Reisen til Trulala.

En gang for lenge siden, nesten i forrige liv, lærte jeg på Allmenn Litteraturvitenskap på Universitetet at vi ikke skulle tro på alt forfatterne skriver i bøkene sine, i hvert fall ikke når de skriver i jeg-form. Så jeg har en viss mistanke om at det kanskje ikke er fulll korrespondanse mellom Kaminers virkelige, objektive liv og det jeg har lest i debutboka hans, men spiller det egentlig noen rolle?

Rosa Luxemburg ble født i Polen i 1871. Hun døde 15. januar 1919. Drept av medlemmer i de såkalte frikorpsene etter tortur og dumpet i elva Spree. Liket dukket opp i mai samme år.

Etter en aktiv ungdomsperiode i polsk arbeiderbevegelse ble hun tvunget på flukt og endte i Zurich som 18-åring. Hun studerte ved universitetet og deltok aktivt i det radikale og intellektuelle emigrantmiljøet i byen. I 1898 flyttet hun til Europas radikale sentrum på den tiden, Tyskland og Berlin, og ble tysk statsborger. Den tyske arbeiderbevegelsen var delt i to fløyer. Revisjonistene ville forandre systemet innenfra. De revolusjonære ønsket total omkalfatring av samfunnet i henhold til Marx’ teser. Luxemburg var en av de skarpeste kritikerne av revisjonismen i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Hun var en av de ledende teoretikerne på venstrefløyen i partiet.

Fra 1900 tok den revisjonistiske fløyen stadig sterkere grep om partiet. Da hele SPD i nasjonalistisk blodtåke stemte for den tyske deltagelsen i første verdenskrig, gikk Rosa Luxemburg, Karl Liebknecht og flere andre kjente krigsmotstandere ut av partiet. De dannet et nytt uavhengig tysk sosialdemokratisk parti (USPD). “Spartakusforbundet” var venstrefløyen i dette nye partiet, med Luxemburg som lederskikkelse. Mot slutten av første verdenskrig ble krigstrette tyske soldater oppildnet av den russiske revolusjonen. I november 1918 startet den tyske revolusjon med opprør blant 40000 marinegaster i Kiel. Opprøret spredte seg. Det ble sluttet fred med krigsmotstanderne, keiser Wilhelm II abdiserte og en regjering av SPD og USPD ble dannet. Mot slutten av desember gikk den nye regjeringen i oppløsning etter at USPD trakk seg i protest mot SPDs ønske om samarbeid med det bestående (kapitalen). 1. januar 1919 stiftet Luxemburg, Liebknecht og andre det tyske kommunistpartiet (KPD). Kommunistpartiet og andre fraksjoner agiterte for generelt opprør og generalstreik. SPD slo tilbake med såkalte frikorps av militære grupper for å knuse oppstanden. 15. januar ble Luxemburg og Liebknecht tatt til fange av et av disse frikorpsene. Samme dag ble begge drept. Liket av Luxemburg ble kastet i Spree. Liebknecht ble begravet i en anonym massegrav. Hundrevis av medlemmer av kommunistpartiet ble drept. Opprøret ble slått ned. Et av frikorpsmedlemmene ble dømt til to års fengsel for drapet på Rosa Luxemburg.

Skribenten Isaac Deutscher har kalt disse likvidasjonene Hohenzollern-Tysklands siste triumf og Nazi-Tysklands første.

Rosa Luxemburg står fram som en særs begavet og på mange måter moderne personlighet. Hun studerte statsvitenskap, økonomi og matematikk. Ordet og de rasjonelle argumentene hadde hun i sin makt, både fra talerstolen og på papiret. Hun hadde klokketro på massene og så tidlig makten som lå i f.eks. generalstreik. Alltid en glødende revolusjonær, med troen på den demokratiske styreform. Hun var opptatt av dem som var av motsatt mening. “Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes,” er kanskje hennes mest kjente uttalelse. Hun talte blant annet Lenin midt i mot i en polemikk de to i mellom i perioden 1905-7 og i forbindelse med oktoberrevolusjonen i Russland 1918. Et av hennes ankepunkter var at Lenins teser ville lede til for stor makt i sentralledelsen i partiet og på sikt føre til et diktatorisk styre over arbeiderne. Hun var pasifist, motstander av dødsstraff og internasjonalist. Nasjonalistiske strømninger kunne legge mange gode tanker i grus i et hvert land. Det kan vi vel gi henne rett i.

I Berlin av i dag finner vi Rosa Luxemburg Strasse i Mitte, den løper delvis parallelt med Karl Liebknecht Strasse. For enden av RL Strasse ligger Rosa Luxemburg Platz. Enda litt lenger nord finner du Rosa-Luxemburg-Platz U-bahnstasjon. Disse navnene fra DDR-tiden har overlevd de store navneendringene på 1990-tallet.

Nick Cave har aldri vært min store superhelt. Jeg har ikke sett det ultrageniale i ham. En gang var jeg på konsert med Cave og The Bad Seeds og folk rundt var i ekstase. Jeg sto der med en øl i hånda og betraktet et middels rockeband, tenkte jeg. Så jeg er ikke med i menigheten. Mitt problem. Men mannen har jo bodd i Berlin. Og han er en fargerik personlighet. Det ser til og med jeg. Han har nok satt spor etter seg i byen, tenker jeg.

Dessverre har jeg ikke klart å spa opp mye trivia på kort varsel. Jeg har surfet rundt på nettet, ikke lånt en biografi på biblioteket og funnet ut hvor i byen han bodde, hvilke barer eller klubber han frekventerte, hva han likte å spise til middag, favorittfarge etc. På nettet ligger stort sett de samme få opplysningene, relatert til musikk, som skal resirkuleres her. Hvis noen har info, slimete detaljer eller kjedsommelige hovedpunkter, tar jeg i mot med åpne armer. Jeg ser vel allerede nå at en “Nick Cave 2″ kommer. Nok om det.

Da disse svartkledde australske cowboyaktige snurringene som hadde lagt London for sine føtter kom til Berlin i 1983 var løpet egentlig kjørt. Det tok ikke lang tid, så var Birthday Party historie. Nick Cave tok med seg et av bursdagsbarna og startet et nytt band. Nick Cave and The Bad Seeds. Gitarist her var en annen prominent Berlinpersonlighet, Blixa Bargeld. Før, ved siden av, og etter (han sluttet i BS 2002) har Bargeld også jobbet med sitt eget band, det industrielt-eksperimentelle Einsturtzende Neubauten. Caves australske kjæreste, Anita Lane, var medforfatter og chanteuse på noen Bad Seeds-låter. Etter hvert var hun ikke lenger Caves kjæreste, bare Anita Lane. Hun har vært med på små, men viktige begivenheter i Berlins musikkhistorie senere, f.eks. på Gudrun Guts klassiske Firething. Mens han bodde i Berlin ga Cave ut fire album med The Bad Seeds. Før the The Bad Seeds, til og med før Birthday Part var en saga blott, spilte han inn og sang på en håndfull låter med Berlinbandet die Haut.

Nick Cave and The Bad Seeds har en opptreden i filmen Der Himmel über Berlin (Lidenskapens vinger). Denne klassikeren er regissert av den tyske filmmakeren Wim Wenders (som også har laget bl.a. Paris Texas) og hadde premiere i 1987.

Jeg har et bilde på netthinnen av Cave boende i den daværende “frisonen” Kreuzberg i Berlin, i en sliten leilighet hvor det gikk mer eller mindre i ett, med heroinnåla i armen med jevne mellomrom (det er rart med det) og en flaske whisky eller noe innen rekkevidde. Men samtidig, oppe i alt dette kaoset, med en jernvilje og en disiplin som gjorde at han i tillegg til de fire platene og turnering også fikk fullført sin første roman. Men dette bildet er sikkert bare noe jeg har suget fra eget bryst.

Da boka And the Ass Saw the Angel var ferdig i 1989, forlot Cave og entourage byen, historisk-kronologisk et par måneder før muren falt.