berlinblogger.no

Gladmelding fra Der Spiegels engelske website: I dag åpnes dørene igjen for synagogen i Rykestrasse i Prenzlauer Berg i Berlin. Dette er Tysklands største synagoge. Arkitekt og andre spesialister har brukt to år på å restaurere bygget til sin opprinnelige skjønnhet.

Synagogen ble bygget i 1904. Den ble også vandalisert og påtent 9. november 1938, krystallnatten. Men siden gudshuset lå midt i bebyggelsen i Prenzlauer Berg, ble brannen hurtig slukket slik at den ikke skulle spre seg og skade bolighus.

I 1953 ble den gjenåpnet for den bitte lille gjenværende jødiske menigheten som den eneste synagogen i Øst-Berlin. Det var lite midler å hente for vedlikehold og oppussing i DDR-tiden og bygget forfalt.

Etter gjenforeningen har Berlins jødiske befolkning økt til 12.000, for det meste russiske jøder som har flyttet til byen.

Gjenåpningen i dag er starten på en ti dagers jødisk kulturfestival i Berlin, og notabiliteter som innenriksminister Wofgang Schäuble og andre vil være til stede.

Det vil dessverre, 24 timer i døgnet, året rundt, også bevæpnet politi være. Hendelsene i Muegeln sist uke og en rekke rasistisk motiverte forbrytelser i Tyskland de siste årene bekrefter at landet fremdeles sliter med en del holdninger som skremmer.

Her kan du se bilder av den gjenåpnede synagogen.

På området der Stadtschloss Berlin hadde ligget fram til 1950, langs bredden av Spree øst for Berliner Dom, ble DDRs storstue Palast der Republik oppført. Byggingen ble påbegynt i 1973 og innvielsen var i april 1976.

Arkitektonisk var Palast Der Republikk en stor, tung, retangulær bygning dekket med røkfarget speilglass. Det er ikke et bygg som har fått mange lovord for sin arkitektur.

På innsiden var bygget imidlertid mer spennende. Det rommet en blanding av parlamentariske funksjoner og barer, restauranter, teater/konsertsal og bowlinghall(!), alle åpent for et generelt publikum. Her var det langt kortere mellom politkere og mannen i gata enn det vi er vant til. Spørsmålet er hvor mye reell politkk som foregikk i Palast der Republikk.

Rett etter gjenforeningen i 1990 ble det påvist store mengder av det giftige stoffet asbest i bygget. Palast der Republik ble stengt og en storstilt sanering påbegynt. Denne pågikk i 10-12 år.

Samtidig raste debatten om dette palasset skulle bevares, om Stadtschloss Berlin skulle gjenoppbygges eller området skulle brukes til andre formål, f.eks. en park. Det har vært store private pengeinnsamlinger for å få gjenreist slottet. Mange kunstnere har argumentert for at Palast der Republik burde bestå. På starten av 2000-tallet var det flere store kunstutstillinger i det skjelettaktige bygget.

Det brant imidlertid et blått lys for et så symbolladet bygg som Palast der Republik i det gjenforente Tyskland. I 2003 ble dødsdommen avsagt. Planen er å gjenoppbygge slottsfasadene med et moderne bygg på innsiden. Dette blir endelig avgjort høsten 2007. I mens demonterer heisekranene bit for bit av Erich Honeckers paradebygg.

Den som har makten skriver fremdeles historie. På samme måten som lederne i DDR i 1950 argumenterte for at sprengningen av slottet var nødvendig for å fjerne restene av prøyssisk militarisme, mener majoriteten nå at dette politiske symbolet for DDR også må fjernes.

På Museumsinschel, ved bredden av Spree rett øst for Berliner Dom, der heisekranene nå holder på å demontere Palast der Republik, lå tidligere Stadtschloss Berlin. I den opphetede debatten om riving eller bevaring av republikkpalasset som har rast siden gjenforeningen, har flere grupperinger jobbet for å bygge opp slottet igjen.

Den kongelige og senere keiserlige residensen ble bygd av ulike konger i Prøyssen fra 1550, med stadige ombygninger og utvidelser. Det siste markante påbygget var domen som ble ferdigstilt i 1845. Etter at Tyskland ble samlet til et keiserdømme i 1871, flyttet maktsenteret i det nye imperiet seg etter hvert mot den nybygde Riksdagen litt lenger vest.

Da keiser Wilhelm II ble tvunget til å abdisere i november 1919 og Tyskland ble en republikk sto bygget mer eller mindre ubrukt. Under Weimartiden ble huset delvis brukt som museum, delvis til offisielle formål. Nazistene benyttet heller ikke slottet.

Bygningsmassen ble skadet i bombingen på slutten av andre verdenskrig og det var delvis utbrent ruin som sto igjen. Slottsruinen lå i den sovjetrussiske sonen. Selv om den ikke var mer skadet enn mange andre bygg som ble restaurert, bestemte de øst-tyske myndighetene seg for å rive restene i 1950. Mange i vest raste mot rivingen. Myndighetene i DDR mente de fjernet sporene etter prøyssisk militarisme.

Brakktomten etter slottet ble brukt som paradeplass ved store demonstrasjoner osv. På 70-tallet ble det modernistiske Palast der Republik oppført. Her oppdaget man imidlertid store mengder asbest i 1990 og brukte ti år på å rense bygget for det giftige stoffet. Rett etter at dette var gjennomført bestemte myndighetene seg, etter lang debatt, for å rive. Etter planen skal siste betongklump være kjørt bort i løpet av 2007.

I følge notorisk upålitelige Wikipedia går det mot en gjenoppbygging av slottsfasadene, med et moderne bygg på innsiden. I følge samme kilde skal dette endelig avgjøres politisk høsten 2007.

Som det heter: “Vi kommer tilbake med mer.”

Rote Arme Fraction (RAF), eller Baader-Meinhofgruppen, var en gjeng revolusjonære, desillusjonerte og voldelige unge tyskere som terroriserte Vest-Tyskland fra slutten av 60-tallet til begynnelsen av åtti-tallet.

RAF sprengte bomber, drepte flere politimenn og tilfeldige ofre i skuddvekslinger, begikk en mengde bankran, tok gisler og kidnappet tyske politikere og næringslivsledere.

De mest profilerte medlemmene var Andreas Baader, Ulrike Meinhof, Gudrun Ensslin og Jan-Carl Raspe. Disse var med på starten i 1968. Alle fire tok sine egne liv mens de satt på livstid, i 1976-77. Mer perifere medlemmer av organisasjonen fortsatte aksjonene videre. Den siste likvideringen de sto for var i 1981.

Myndighetene tilbød de gjenværende medlemmene kortere straffer hvis de overga seg. Flere ble også tatt etter at Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent i 1990. De hadde fått lov å gjemme seg og leve vanlige liv i DDR.

Og det hele startet i Berlin. Initiativtakerne traff hverandre i byens radikale studentmiljø. Under Sjahen av Irans besøk i byen i 1968 kom det til demonstrasjoner og uroligheter. En ung student ble skutt og drept av sivilkledd politi. Dette ble et slags startskudd for den mer aggressive politiske motkulturen i Vest-Tyskland.

Samme år gjorde RAF sin første udåd. To varehus i Frankfurt ble påtent med brannbomber. Baader, Ensslin og noen flere ble arrestert og stilt for retten i Berlin, hvor de hadde adresse. De ble dømt og fengslet. Meinhof var med på en aksjon for å frigi dem mens de var på studiebesøk i et bibliotek i byen i 1970. Under flukten ble flere uskyldige skadet og drept. En massiv politiaksjon ble igangsatt over hele Vest-Tyskland. RAF-lederne gjorde en vri på den “normale” fluktruten, og flyktet til Øst-Berlin.

Myndighetene i DDR så med positivt blikk på de unge vest-tyske terroristene, og lot dem få fritt leide. De dro etter hvert videre til Libanon hvor de fikk opplæring hos PLO.

RAF gjorde ingen flere aksjoner i Vest-Berlin i resten av sin tid.

Berlin er en av de største universitetsbyene i Tyskland. 142.000 studenter registrert ved byens universiteter og høyskoler. Ca. 15 prosent av disse er utenlandske. Universitetene i Berlin får mer forskningsstøtte enn noen andre delstater i landet.

Humboldt-Universität zu Berlin. Byens eldste universitet, etablert i 1810. En rekke kjente personligheter har opp gjennom årene gått her: Hegel, Marx, Engels, Einstein, Schopenhauer, Heine, von Bismarck, Liebknecht. I hele etterkrigstiden holdt de østtyske myndighetene en tett ideologisk kontroll over lærestedet. Etter gjenforenigen ble alle akademiske stillinger utlyst på nytt og en rekke ble besatt av ærekrefter vestfra. Universitetet har i dag ca. 37.000 innrullerte studenter. Hovedcampus ligger på Unter den Linden i Mitte.

Freie Universität Berlin. Med rundt 35.000 studenter er dette også et av landets største. Mer enn 100 fag tilbys. Ble etablert i den vestlige sektoren av Berlin etter krigen av lærere og elever som ble ekskludert fra det sovjetkontrollerte Humboldt-universitetet. Freie Universität har spesielt utmerket seg innenfor humanistiske fag, hvor de blir rangert som landets beste universitet, men også innen samfunnsvitenskapelige fag, naturvitenskapelige fag og medisin. Hovedcampus ligger i bydelen Dahlem sørvest i byen.

Universität der Künste. Med over 4.500 studenter og 30 ulike fag er dette tysklands og et av verdens største studiesteder for høyere kunst. Flere internasjonale og ditto anerkjente kunstnere er forelesere ved universitetet. Lærestedet ble etablert i 1975, men har røtter tilbake til etableringen av Akademie der Künste i Berlin i 1696. Universitetet har avdelinger for billedkunst; arkitektur, media og design; musikk; og scenekunst. Campus i Schöneberg.

Technische Universität Berlin. 28.000 studenter, 60 ulike fag tilbys. Det største tekniske universitetet i Tyskland. Har uvanlig nok også humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag på studieplanen. Etablert i sin nåværende form i 1946, men med historiske røtter tilbake til 1700-tallet. Hovedcampus er plassert sentralt i bydelen Charlottenburg.

Høyskoler. Berlin har tre kunsthøyskoler, en for musikk, en for design og en for drama. I tillegg er det sju andre høyskoler i byen med et vidt spekter av tilbud.

Klaus Wowereit er regjerende borgermester i Berlin. Han er fremdeles en relativt ung mann til å være politiker, født i 1953 i Berlin, og representerer SPD. Regjeringen han fronter er en koalisjon av SPD og venstrepartiet Links, de tidligere sosialistene PDS, enda før der igjen det østtyske kommunistpartiet, in the good ole days. Fy fy for noen, mens andre påpeker at selv gamle kommunister må få lov å drive politisk arbeid i et demokratisk system.

Wowereit ble født inn i enkle kår. Alenemoren jobbet i et vaskeri og de bodde i bydelen Tempelhof. Hun forsørget fem barn, hvor Wowereit var den yngste. Og den eneste som har studert. Han sier det er hans forbilde Willy Brandt som gjorde det mulig for ham å bli jurist med utdanningsreformen Brandt gjennomførte på 60-tallet. Wowereit ble da også tidlig aktivt medlem av SPD.

I dag svinger borgermesteren seg stadig i byens øvre sosiale lag. Han er kjent som en festglad kar som liker å være der det skjer. Det faktum at han er uttrykt homofil har heller ikke minsket på oppmerksomheten rundt ham. Han er en talefør herremann, med mange spissformuleringer. “Berlin is poor, but sexy” er kanskje en av de mest kjente.

Men hva med politikken? Han leder en by som mange karakteriserer som i fritt økonomisk fall. Stor gjeld, høy arbeidsløshet, offentlig forfall, dåtlig med investeringer. Det har vært harde tak allerede og flere er garantert i vente. Tysklands høyesterett avviste nylig byens søknad om føderal nødhjelp. Berlins ansatte har både måttet gjennomgå kraftige nedskjæringer og lønnskutt, etter knallharde forhandlinger. Hva som skjer videre vet de færreste, men det er vel en forventning om at byens status som Europas kanskje hippeste by, etter hvert også vil gi seg utslag i klingende mynt i kassa.

Men noe må han gjøre rett. Han sitter i sin andre periode som borgermester. Og i krokene viskes det om at det kanskje er den framtidige forbundskansleren vi har med å gjøre.

De første jødene kom til Berlin på 1300-tallet. Korstogsfeberen som herjet Europa gjorde at de lette etter nye steder å slå seg ned. I Berlin fikk de ikke husly i særlig stor grad. Flere ganger ble den lille jødiske befolkningen utvist, og det var ikke før fra slutten av 1600-tallet det kom en permanent jødisk befolkning i byen. Det var restriksjoner på hvor store de jødiske familiene kunne bli og hvor mange som fikk lov å bosette seg i byen. I tillegg ble de pålagt hardere beskatning enn andre borgere i byen. Jødene livnærte seg hovedsaklig med bankvirksomhet og salg av edle metaller og edelstener. Midt på 1700-tallet var den jødiske befolkningen i Berlin på rundt 2000. Flere av familene hadde gjort det godt og var blant byens rikeste.

Mot slutten av 1700-talet ble Berlin senter for Haskalah, en jødisk “opplysningstid” som fokuserte på integrasjon i samfunnet og muligheten for å leve sekulært. Mange flyttet ut av de typiske jødiske områdene. I 1812 fikk de muligheten til å bli statsborgere av Prøyssen, og staten frafalt de spesielle “jødeskattene”. Mange jøder levde sekulært og stiftet familie med ikke-jøder, og mange gjorde stor suksess i forretningslivet og samfunnet forøvrig. Rundt år 1900 var den jødiske befolkningen i Berlin på rundt 110.000 eller 5 % av byens totale befolkning.

I perioden 1880-1930 var det en rik jødisk utvikling i Berlin. Flere synagoger ble bygget, jødiske aviser og tidsskrifter ble startet. Innen kulturfeltet og vitenskapen var det mange jødiske representanter, og jødene var en medvirkende faktor i framveksten av det moderne Berlin på 1900-tallet. I 1920 var Berlin verdens tredje største by, bak New York og London. Samtidig var anti-semittismen på fremmarsj. Dette kulminerte med nazistenes maktovertakelse i begynnelsen av 1930-tallet.

Fra 1933 og utover ble jødene i Berlin og Tyskland systematisk fratatt sine rettigheter. Jødiske barn måtte gå på egne skoler, og det ble lagt strenge føringer på jøders kontakt med resten av befolkningen. Dette økte naturlig nok det interne livet i det jødiske samfunnet. Fra sommeren 1938 ble jøder arrestert og internert for tvangsarbeid og i konsentrasjonsleire. Mellom 9. og 10. november samme år var den såkalte krystallnatten. Da ble en rekke jødiske forretninger og synagoger ødelagt og brent. I 1941 kom det kraftige restriksjoner på hvor jøder fikk lov å bevege seg i byen og alle måtte ha på en tydelig gul davidstjerne når de beveget seg utendørs. Drapene, arrestasjonene og interneringen fortsatte, og sommeren 1943 ble Berlin erklært Judenrein, fri for jøder.

Av byens ca. 130.000 jøder i 1930 emigrerte rundt 60.000, omtrent like mange ble drept. Bare 7.000-8.000 jøder fra Berlin var igjen etter krigens slutt.

Mmot alle odds ble det igjen etablert et jødisk samfunn i Berlin. De fleste bodde i den amerikanske sektoren av byen. Mange bostedsløse jøder som hadde overlevd krigen bosatte seg i Berlin. I øst var det en mye mindre jødisk befolkning. Det jødiske samfunnet i Berlin har sett en oppblomstring etter gjenforeningen. Det har også vært en økning på grunn av innvandring av russiske jøder, men her er det de siste årene strammet inn av tyske myndigheter. Antall jøder i Berlin i dag er rundt 20.000. Men fremdeles er antisemmitismen og rasismen et problem i Berlin og Tyskland.

Jødiske steder og minnesmerker i Berlin i dag: Synagogene i Oranienburgerstrasse og Rykestrasse. Det jødiske museet. Det nye Holocaust-minnesmerket.

Dette kunne blitt det hittil korteste innlegget i berlinblogger.nos historie: Berlins økonomi er en katastrofe.

Berlins underskudd var høsten 2006 på over 60 milliarder euro. Dette er på størrelse med Argentinas utenlandsgjeld, et land som var teknisk bankerott for noen få år siden.

Hvordan har så dette skjedd? Den korte forklaringen er at spesielt Vest-, men også Øst-Berlin var utstillinsgvinduer for sine respektive foresattes system. Dette medførte store økonomiske overføringer. Etter gjenforeningen i 1990 tørket denne pengestrømmen inn, mens forbruket de lokale myndighetene hadde vendt seg til, fortsatte. Mye av den Øst-Tyske industrien tapte i konkurransen mot den vestlige og ble radert vekk i løpet av få år. Arbeidsløsheten i Berlin er nesten det dobbelte av Tyskland, 16 % mot 9.7 %. Berlin har tradisjonelt hatt mye industri og mange offentlige ansatte. Raseringen av den øst-tyske industrien og den generelle restruktureringen av vestlig og tysk økonomi fra industri mot service gjør at også Berlin er i et sysselsettingsmessig vakuum. Pga den enorme gjelden er det også et stadig krav om reduksjon av den store offentlige arbeidsstyrken i byen.

Høsten 2006 ble byens forsøk på økonomisk støtte fra de statlige tyske myndighetene avslått. Berlins ordfører Klaus Wowereits slogan om Berlin som “fattig, men sexy” gikk ikke hjem. Innstrammingene i offentlige utgifter, økningen i skatter og avgifter, salg av en del av de mange offentlig eide leilighetene, kutt i lønninger og goder til offentlige ansatte i byen var ikke nok til å imponere. Berlin har stor gjeld, ja vel, men byen sitter også på store ressurser og muligheter. Dette må dere ordne opp i selv. Omtrent slik var essensen i dommen fra tysk høyesterett i Karlsrühe i dette spørsmålet.

Hvor dette vil ende er et åpent spørsmål. Den nåværende koalisjonen av SPD (sosialdemokratene) og Die Links (venstrepartiet) ser ut til å være med i en tautrekking med de statlige myndigheter. De statlige myndigheter vil ikke bidra med penger. Byens styre motsetter seg mer drastiske kutt enn de allerede har gjennomført. Deres politiske opponenter mener det ikke gjøres nok for å få kontroll over økonomien. Wowereit og hans mannskap håper Berlins voksende status som en ny verdensmetropol i Europa snart skal gi klingende mynt i den bunnskrapte kassa. Samtidig vokser underskuddet.

Går det an å forvente et mirakel? Både Tyskland og Berlin har det siste året hatt en kraftigere økonomisk vekst enn på mange år. Arbeidsløsheten, som har ridd Tyskland som en mare etter gjenforeningen, er på vei ned. Det kan virke som en viss optimisme er tilbake i det tyske folk, etter mange år. Og som kjent kan i følge ryktene tro flytte fjell. Vi får se.

Berlin er en av tre bystater i Tyskland. (De to andre er Hamburg og Bremen.) Senatet er statsregjeringen i (bystaten) Berlin. Senatet ledes av den regjerende borgermesteren og består for øvrig av inntil åtte senatorer. Disse tilsvarer ministre i andre delstater i Tyskland. Senatet velges av Berlins parlament. Dette parlamentets sammensetning bestemmes av velgerne hvert fjerde år ved delstatsvalg. Berlins parlament holder til i det gamle prøyssiske statsparlamentet rett ved Potsdamer Platz.

Regjerende borgermester Klaus Wowereit leder en koalisjonsregjering av SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands, det tyske sosialdemokatiske parti) og PDS (Partei des Demokratischen Sozialismus, venstrepartiet. PDS stammer, via noen omveier, fra det gamle kommunistpartiet i DDR. Det er således ikke helt stuerent i alle sirkler.) Denne konstellasjonen har sittet med makten i Berlin siden 2001, og ble gjenvalgt i 2006. Ellers er partiene CDU, FDP og De grønne representert i Berlins parlament. Parlamentet (Abgeordnetenhaus) har for tiden 169 seter.

Berlins konstitusjon slik den er i dag ble innført av de allierte i Vest-Berlin i 1950. I 1991 ble den gjeldende for hele Berlin.

Borgermesteren holder til Rotes Rathaus (det røde rådhus, henspeiler på byggets farge). Dette ligger i Mitte, i Nikolaiviertel ved Alexanderplatz.

Berlin består av tolv distrikter (bezirke) med hvert sitt distriktsråd (bezirksamt). Dette rådet består av en distriktsborgermester og 5 rådsmedlemmer. De 12 distriktsrådene er ikke uavhengige enheter, de ligger direkte under Senatet i Berlin. Alle distriktsborgermestrene møtes jevnlig i et borgermesterråd, hvor regjerende borgermester (Wowereit) er leder.

Før distriktsreformen i 2001 var det 23 distrikter i Berlin. I hvert av distriktene er det en rekke bydeler. Det er i underkant av 100 bydeler i Berlin. Distriktet med flest innbyggere er Pankow med rundt 350.000.