berlinblogger.no

Museumsinsel er den nordlige delen av øya som ligger i Spree i Berlins Mitte-distrikt. Den går fra Unter den Linden og nordvestover og dekker en kvadratkilometer. Her ligger det fem museer som har vært her i mer enn 100 år. Det er Altes Museum, Alte Nationalgalerie, Neues Museum, Bodemuseum og Pergamonmuseum. Samlingene inneholder kunstverk og gjenstander helt tilbake til 4000 BC og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Generelt er hovedfokuset for samlingene områdene rundt Middelhavet og Midt-Østen.

Anlegget er i ferd med å bli kraftig opprustet etter gjenforeningen og det har stått på Unescos verdensarvliste siden 1999. Etter planen skal alle husene være ferdig oppusset og gjenåpnet i 2015.

Altes Museum er - som navnet kan hinte om - det eldste av de fem museene på Museumsinsel. Det sto ferdig 1830 i Lustgarten. Området ble delvis lagt om da Altes Museum ble bygd for å sikre bygget mot flom og vannskader.

De første årene huset museet den kongelige kunstsamling. Denne var nettopp da nettopp bragt tilbake til Tyskland etter mange år i Frankrike som krigsbytte.

Altes Museum brant delvis ned i andre verdenskrig og ble gjenåpnet i 1966.

I dag huser museet samlingene fra antikkens Hellas og Romerriket som inneholder en rekke gjenstander som vaser, malerier og statuer. Den største publikumsmagneten i Altes Museum i dag er bysten av den egyptiske dronningen Nefertiti. Nefertiti ble oppdaget i 1912 og er fra 1360 BC. Den vil bli flyttet til Neues Museum når det står ferdig.

Der Speigel melder at de gode tidene er tilbake i Babelsberg filmstudio. Og det er en stund siden sist.

Etter glanstiden på 20-tallet har studioet hatt en kunstnerisk og politisk turbulent historie. Først som propagandaprodusent for nazistene under Goebbels fra 1933-45. Så som DDRs eneste offisielle filmstudio med en del skatter innimellom mye gråstein og sensur. Etter kapitalismens tilbakekomst på scenen i 1990 har Babelsberg slitt tungt. Mediegiganten Vivendi Universal tok over og investerte over 500 millioner euro, men tydeligvis uten ønsket avkastning.

I 2004 solgte Vivendi Universal filmstudioet til investorene Carl Woebcken og Christoph Fisser for hele 1 euro. Etter oppkjøpet har de disse to:
- betalt ned gjeld
- oppgradert en rekke tekniske detaljer
- forbedret markedsføringen overfor internasjonal filmbransje
- vært medvirkende til innføringen av en offentlig støtteordning hvor opp til 20% av budsjettet til filmer produsert i Potsdam dekkes av myndighetene.

Men filmbransjen er en tøff bransje. Bare i 2006 blinket varsellysene intenst for stedet. Flere store filmer ble trukket i siste liten, og myndighetene utsatte innføringen av den omtalte støtteordningen til 2007. Produksjonsfasit for Babelsberg 2006 var fattige tre filmer.

I år peker alle piler oppover. Tom Cruise filmer for tiden Valkyrie i Babelsberg. Det er en amerikansk storproduksjon om attentatforsøket mot Hitler i 1944. Brødrene Wachowski, som lagde Matrix-triologien, skyter storfilmen Speed Racer her samtidig. Vareopptellingen for 2007 vil vise totalt 11 produksjoner.

Studioets force er teknisk avansert utstyr på samme nivå som det beste i Hollywood. Samtidig har de en ekstremt kompetent stab på alle felter. Man kan for eksempel gjenskape en hvilken som helst historisk by-location på 3 dager. Rekvisittlageret inneholder enorme mengder fra studioets 95-årige historie. En SS stormtropp-uniform? En tv fra tidlig kommunist-æra? Full cowboy eller indianerutrustning? Ingen problem. Skal det være i herre-, dame-, eller barnestørrelse?

Nytt i år er de mest avanserte fasilitetene for produksjon av såpeopera i Tyskland. Studioet har også utvidet arealet betraktelig.

Alle disse faktorene håper Woebcken og Fisser vil gjøre Babelsberg til en vinner i den knallharde europeiske filmstudio-konkurransen.

For deg som er filminteressert er det muligheter for rundtur i studioet.

Tor Strasse går fra plattenbauområdet rett nord for Alexanderplatz til Chauseestrasse, som blir til Friedrichstrasse lenger syd. Vi er i Mitte, gamle Øst-Berlin. Gaten het tidligere Wilhelm Pieck Strasse, etter den første og eneste presidenten i DDR. Han satt fra 1949-1960 og skal i motsetning til partisekretær Walter Ulbricht ha vært en populær mann. Tor Strasse fikk sitt nåværende navn i 1990.

Vi konsentrerer oss i dag om den delen som går fra Rosenthaler Platz og spiser oss nedover mot Chausee Strasse.

La Pausa Pizzeria. T 125. Tidligere kebabetablissement, men med fem konkurrenter rundt samme kryss (Rosenthaler Platz) har disse tyrkerne begynt med italiensk mat.

Ipanema. T 164. Ikke overraskende brasiliansk sted med ditto mat. Også drinker og musikk og fest i helgene.

Bandol. T 167. Tor Strasses kjendisrestaurant. Kreative retter og stive priser, men som sagt høy kjendisfaktor. Brad Pitt er blant andre rapportert i løpet av sommeren.

La Grotta Azura. T 171. Lett mystisk italiensk restaurant. Betjeningen og meny sliter med særs dårlige tyskkunnskaper. Hvis du klarer å komme til enighet med servitøren om hva du skal ha, er maten verdt trøbbelet.

Kim Qui. T 179. Annerledes enn de fleste andre vietnamesiske restauranter fordi disse kommer fra Nord-Vietnam.

Kusch. T182. Sudanesisk gatekjøkken er ikke hverdagskost. Ved nærmere undersøkelser av den særs sympatisk prisede menyen er rettene muligens skuffende internasjonale.

Restauration Tucholsky. T 189. Tidligere øst-tysk luksusrestaurant. Har klart overgangen til den nye tiden bra. Klassiske berlinretter på menyen. Biergarten i bakgården.

Toca Rouge. T 195. Knøttlite, hipt, kreativt kinesisk ex-gatekjøkken. Kamp om plassene ved de få bordene, kamp om plassen ved disken.

Zum Alten Tor. T 221. Tor Strasses mest typiske berlinerkneipe med de klassiske tyske rettene på menyen. Her kan du oppleve noe av den gamle tiden, både interiørt og blant klientellet.

Etter mat er det en mengde cafeer, barer og klubber i området. Bakgatene er ofte bedre å lete i enn de større. Den eneste gaten jeg er skeptisk til i området er Oranienburgerstrasse. Her har det blitt vel høy turistfellefaktor de siste årene.

(Innholdet i dagens artikkel er hentet fra den oppegående siden www.gridskipper.com)

Gladmelding fra Der Spiegels engelske website: I dag åpnes dørene igjen for synagogen i Rykestrasse i Prenzlauer Berg i Berlin. Dette er Tysklands største synagoge. Arkitekt og andre spesialister har brukt to år på å restaurere bygget til sin opprinnelige skjønnhet.

Synagogen ble bygget i 1904. Den ble også vandalisert og påtent 9. november 1938, krystallnatten. Men siden gudshuset lå midt i bebyggelsen i Prenzlauer Berg, ble brannen hurtig slukket slik at den ikke skulle spre seg og skade bolighus.

I 1953 ble den gjenåpnet for den bitte lille gjenværende jødiske menigheten som den eneste synagogen i Øst-Berlin. Det var lite midler å hente for vedlikehold og oppussing i DDR-tiden og bygget forfalt.

Etter gjenforeningen har Berlins jødiske befolkning økt til 12.000, for det meste russiske jøder som har flyttet til byen.

Gjenåpningen i dag er starten på en ti dagers jødisk kulturfestival i Berlin, og notabiliteter som innenriksminister Wofgang Schäuble og andre vil være til stede.

Det vil dessverre, 24 timer i døgnet, året rundt, også bevæpnet politi være. Hendelsene i Muegeln sist uke og en rekke rasistisk motiverte forbrytelser i Tyskland de siste årene bekrefter at landet fremdeles sliter med en del holdninger som skremmer.

Her kan du se bilder av den gjenåpnede synagogen.

På området der Stadtschloss Berlin hadde ligget fram til 1950, langs bredden av Spree øst for Berliner Dom, ble DDRs storstue Palast der Republik oppført. Byggingen ble påbegynt i 1973 og innvielsen var i april 1976.

Arkitektonisk var Palast Der Republikk en stor, tung, retangulær bygning dekket med røkfarget speilglass. Det er ikke et bygg som har fått mange lovord for sin arkitektur.

På innsiden var bygget imidlertid mer spennende. Det rommet en blanding av parlamentariske funksjoner og barer, restauranter, teater/konsertsal og bowlinghall(!), alle åpent for et generelt publikum. Her var det langt kortere mellom politkere og mannen i gata enn det vi er vant til. Spørsmålet er hvor mye reell politkk som foregikk i Palast der Republikk.

Rett etter gjenforeningen i 1990 ble det påvist store mengder av det giftige stoffet asbest i bygget. Palast der Republik ble stengt og en storstilt sanering påbegynt. Denne pågikk i 10-12 år.

Samtidig raste debatten om dette palasset skulle bevares, om Stadtschloss Berlin skulle gjenoppbygges eller området skulle brukes til andre formål, f.eks. en park. Det har vært store private pengeinnsamlinger for å få gjenreist slottet. Mange kunstnere har argumentert for at Palast der Republik burde bestå. På starten av 2000-tallet var det flere store kunstutstillinger i det skjelettaktige bygget.

Det brant imidlertid et blått lys for et så symbolladet bygg som Palast der Republik i det gjenforente Tyskland. I 2003 ble dødsdommen avsagt. Planen er å gjenoppbygge slottsfasadene med et moderne bygg på innsiden. Dette blir endelig avgjort høsten 2007. I mens demonterer heisekranene bit for bit av Erich Honeckers paradebygg.

Den som har makten skriver fremdeles historie. På samme måten som lederne i DDR i 1950 argumenterte for at sprengningen av slottet var nødvendig for å fjerne restene av prøyssisk militarisme, mener majoriteten nå at dette politiske symbolet for DDR også må fjernes.

På Museumsinschel, ved bredden av Spree rett øst for Berliner Dom, der heisekranene nå holder på å demontere Palast der Republik, lå tidligere Stadtschloss Berlin. I den opphetede debatten om riving eller bevaring av republikkpalasset som har rast siden gjenforeningen, har flere grupperinger jobbet for å bygge opp slottet igjen.

Den kongelige og senere keiserlige residensen ble bygd av ulike konger i Prøyssen fra 1550, med stadige ombygninger og utvidelser. Det siste markante påbygget var domen som ble ferdigstilt i 1845. Etter at Tyskland ble samlet til et keiserdømme i 1871, flyttet maktsenteret i det nye imperiet seg etter hvert mot den nybygde Riksdagen litt lenger vest.

Da keiser Wilhelm II ble tvunget til å abdisere i november 1919 og Tyskland ble en republikk sto bygget mer eller mindre ubrukt. Under Weimartiden ble huset delvis brukt som museum, delvis til offisielle formål. Nazistene benyttet heller ikke slottet.

Bygningsmassen ble skadet i bombingen på slutten av andre verdenskrig og det var delvis utbrent ruin som sto igjen. Slottsruinen lå i den sovjetrussiske sonen. Selv om den ikke var mer skadet enn mange andre bygg som ble restaurert, bestemte de øst-tyske myndighetene seg for å rive restene i 1950. Mange i vest raste mot rivingen. Myndighetene i DDR mente de fjernet sporene etter prøyssisk militarisme.

Brakktomten etter slottet ble brukt som paradeplass ved store demonstrasjoner osv. På 70-tallet ble det modernistiske Palast der Republik oppført. Her oppdaget man imidlertid store mengder asbest i 1990 og brukte ti år på å rense bygget for det giftige stoffet. Rett etter at dette var gjennomført bestemte myndighetene seg, etter lang debatt, for å rive. Etter planen skal siste betongklump være kjørt bort i løpet av 2007.

I følge notorisk upålitelige Wikipedia går det mot en gjenoppbygging av slottsfasadene, med et moderne bygg på innsiden. I følge samme kilde skal dette endelig avgjøres politisk høsten 2007.

Som det heter: “Vi kommer tilbake med mer.”

Bydelen Friedrichshain var første område i Øst-Berlin hvor det ble foretatt omfattende gjenoppbygging etter Andre Verdenskrig. Boulevarden Frankfurter Allée, som går østover fra Alexanderplatz, ble døpt om til Stalinallée i 1949. Da fyllte den sovjetiske lederen 70, og det var året byggearbeidene satte i gang.

I utgangspunktet var de østtyske myndighetene positivt innstilt til den progressive modernismen, og de første byggene langs Stalinallée var en klar videreføring av tysk modernisme fra 20-tallet.

Året etter kom det et skifte. Den sovjetiske innflytelsen med en mer neoklassisistisk stil ble politisk korrekt i DDR, mens modernismen ble karakterisert som vestlig og antitesisk til den seirende arbeiderklassen.

DDRs mest kjente arkitekt Hermann Henselmann og et team av arkitekter fortsatte utviklingen av Stalinallée etter de nye prinsippene. Stilistisk var dette en mix av den klassiske tyske arkitekten Schinkel (som også Albert Speer var veldig inspirert av) og Stalin-arkitekturen i de sovjetiske storbyene.

Gaten er 90 meter bred og to kilometer lang. Det er 8-14 etasjers hus på hver side, og store plasser med tårnbygg i hver ende. Endel av byggene har søyleganger og alle er rikt dekorert med ornamentikk og Meissen-fliser. Husene består hovedsaklig av leiligheter med noe forretningslokaler på gateplan.

Bygningsmassen hadde et bevisst ekko til tiden før Første Verdenskrig. Nå skulle arbeiderne få bo med samme standard som borgerskapet.

Sommeren 1953 startet oppstanden blant arbeiderne i DDR nettopp blant dem som bygget Stalinallée. De protesterte mot lavere lønn og krav til høyere effektivitet. Oppstanden bredte seg raskt i DDR. Sovjetiske tanks og militære stanset protestene. 100-200 personer ble drept.

I 1961 skiftet gaten navn fra Stalinallée til Karl-Marx-Allée. Samtidig forsvant over natten både statuen av Stalin og sokkelen den hadde stått på.

Selv om modernismen og elementbyggingen på 60-tallet også ble tatt inn i varmen i DDR, holdt myndighetene i Øst-Berlin til en stor del alltid på prinsippet om at boliger skulle ligge midt i bysentrum. I vesten flyttet man i samme periode i større grad boligmassen ut av bysentra til drabantbyer.

På 60-årene ble det oppført noen hypermodernistiske bygg langs Karl-Marx-Allée, f.eks. Cafe Moskau og kinoen Kosmos.

Vestlige kritikere var overveldende og lydhørt negative til Stalinallée på 50-tallet. Etter dette forsvant gaten ut av det offentlige lys, samtidig som den også sakte, men sikkert forfalt. På 90-tallet har derimot flere anerkjente postmoderne arkitekter priset Karl-Marx-Allée som god byplanlegging og “Europas siste storslagne gate”(Aldo Rossi).

Noe av det siste regimet i DDR gjorde før de kastet inn håndkleet i 1990 var å frede Karl-Marx-Allée. Dette har påfølgende myndighetene fulgt opp og de fleste av husene er nå restaurert.

En spasertur langs Karl-Marx-Allée i vakkert solskinn bør absolutt være del av en Berlintur. Gaten har definitivt en egenartet stemning.

Brandenburger Tor sto ferdig i 1791 som en av portene i den nye bymuren som ble bygget rundt det stadig ekspanderende Berlin. Denne muren var mindre for beskyttelse mot fremmede, mer for å innkreve skatter på varer som ble innført og for å hindre soldater i å desertere fra garnisonsbyen Berlin.

Brandenburger Tor ble tegnet av Carl Gotthard Langhans. Det var et av de første neoklassisistiske bygg i Berlin. Porten var inspirert av Athens Propyleene, med 6 doble rekker av doriske søyler.

På toppen ble det i 1793 plassert Johan Gottfrid Schadows skulptur av en gudinne i vogn dratt av et firspann hester inn i byen. Dette er Berlins mest kjente ikon, ved siden av tv-tårnet og muren. En seiglivet myte er at gudinnen i utgangspunktet red ut av byen, og at ekvipasjen ved en anledning i historien ble snudd, men dette medfører ikke riktighet.

Brandenburger Tor ble først offisielt kalt Fredsporten. Napoleon på sin okkupasjonsferd østover i 1806 red gjennom porten med sin armé og sendte gudinneskulpturen hjem til Paris som seierstrofé. Da Napoleon ble slått i 1814 kom gudinnen tilbake til Berlin og toppen av Brandenburger Tor igjen. En prøysisk ørn og et jernkors ble plassert som gudinnens insignia. Plassen rett foran ble døpt Pariser Platz. Selve monumentet fikk nå navnet Seiersporten.

Brandenburger Tor har siden spilt en viktig rolle som bakteppe for militære styrkeoppvisninger. Hohenzollerne og også de symbolglade nazistene var ivrige tradisjonsbærere her.

Etter andre verdenskrig ble Brandenburger Tor liggende i en bakevje, noen titalls meter inne i den østlige sonen. De viktigste krysningspunktene mellom øst og vest var andre steder i Berlin. Gudinnen og hennes firspann kom på plass igjen etter intens tautrekking mellom de to himmelretningene i 1958, nå minus ørn og kors. Men bare tre år senere ble hun omkranset av mur på den ene siden og en stengt Pariser Platz på den andre.

Da muren, til de flestes overraskelse, “fallt” i november 1989, kringkastet all verdens presse bildene av festende og dansende mennesker på muren med Brandenburger Tor som bakteppe. I parentes bemerket hører det med til historien at akkurat dette var den eneste delen av muren som bred nok til at folk kunne stå på toppen. Gjorde de østtyske mur-arkitektene dette med vilje?

I dag er porten og områdene rundt tilbake til sin fordums glans og turister og andre myldrer igjen rundt de doriske søylene.

Charité-sykehuset i Mitte i Berlin er verdens største universitets-sykehus. Det er de medisinske fakultetene ved Freie Universität og Humboldt Universität som er knyttet opp mot sykehuset.

Sykehusets historie starter i 1710. Da etablerer kong Frederik I av Prøyssen sykehuset utenfor Berlins bymurer. Formålet er å forhindre at en pestepidemi som herjer skal smitte byens befolkning. Epidemien kom aldri hit og stedet fungerte som fattighus og fødestue for ugifte mødre. I 1727 fikk sykehuset navnet Charité (barmhjertighet på fransk) av kong Frederik Wilhelm I, som også omorganiserte stedet til militær garnison, militært hospital og skole for komende militærleger. Sykehuset har på dette tidspunktet 400 senger.

I 1810 åpnet Humboldt-universitetet i Berlin. I utgangspunktet hadde de sin egen universitetsklinikk, men den smeltet raskt sammen med Charité.

Ved forrige århundreskifte har Berlin vokst til en by på nesten to millioner. Charité har nå 1700 senger, men det bygges også flere avdelinger av sykehuset i andre deler av byen.

Etter andre verdenskrig ble Charité-sykeuset (sammen med Humboldt-universitetet) liggende i sovjetisk sektor. Freie Universität ble etablert i Vest-Berlin i 1948. Mot slutten av 50-tallet fikk Vest-Berlin sitt eget universitetssykehus, til en stor del finansiert av USA.

Etter gjenforeningen i 1990 ble de to universitetssykehusene slått sammen under Charité-sykehuset. Etter omfattende utbygging er det nå et av Europas mest moderne hospital. Det er 15.000 ansatte og 8.000 studenter fordelt på 4 lokaliteter. Sykehuset behandler over en million pasienter årlig og har 3500 senger. Budsjettet er på 1,8 milliarder euro.

En rekke kjente medisinere har tråkket sine barnesko på Charité-sykehuset. Bare i den senere tid har åtte av Nobelprisvinnerne i medisin studert her.

Godt å vite hvis man er i nærheten og får et glasskår i foten.

Sært tema? Kanskje. Men faktum er (visstnok) at blant berlinere flest er det fler som vet hvem som har tegnet de forskjellige lands ambassader rundt i byen, enn hvem som er statsoverhoder i de respektive landene.

Og ambassenes beliggenhet har en spesiell historie i Berlin. I 1937 beordret Hitlers sjefsarkitekt Albert Speer ambassadene (som tradisjonelt lå mellom Potsdamer Platz og Pariser Platz) til et nytt “diplomatisk område” lenger vest i Tiergarten. Her lå det en rekke herskapsboliger med mange jødiske beboere som hadde blitt kastet ut. Hit skulle ambassadene flytte. Ville de bygge nytt, måtte de bruke godkjente tyske arkitekter.

Under krigen ble mange ambassadebygg sterkt skadet. Etter at Vest-Tyskland etablerte Bonn som sin hovedstad i 1948, ble de gamle ambassadene stort sett liggende øde. Etter gjenforeningen har det vært en veritabel ambassadeboom i Berlin. Historien spiller fremdeles inn. De fire allierte seierherrene i andre verdenskrig sine ambassader er alle lokalisert på den diplomatisk sett “beste beliggenheten” i Berlin, på Unter den Linden rett ved Brandenburger Tor. Russlands ambassade er fra 1953. Frankrikes og Storbritannias ambassder ble ferdige rundt årtusenskiftet. USA sliter fremdeles med å få ferdig sitt nye bygg på grunn av omfattende sikkerhetskrav, som bl.a. vil endre den generelle infrastrukturen i området.

De nordiske lands ambassader ligger i et fellesbygg på vestsiden av Tiergarten. Island, Finnland, Danmark, Sverige og Norges sambo blir regnet som det kanskje mest vellykkede av alle de nye ambassadene som er oppført i det gjenforente Berlin. Ambassadene har til og med sin egen holdeplass på sightseeing-busslinje nummer 100, nemlig Nordische Botschafen. Bygget har flere typiske nordiske elementer og er tegnet av Berger+Parkinnen.

Av andre ambassader kan nevnes den meksikanske som ligger rett ved siden av de nordiske. Litt lenger sydøst, rett ved Berliner-filharmonien, ligger bl.a. den indiske ambassaden. Japan og Italias ambassader ligger der de ble ferdigstilt i 1942, langs den nåværende Hiroshima Strasse. Den nederlansdske ambassaden ble ferdigstilt i 2003 og vant prompte en pris for sin arkitektur. Den ligger litt utradisjonelt til helt øst i Mitte. Den sveitiske ambassaden er den eneste som fremdeles ligger i det tradisjonelle pre-nazistiske ambassadestrøket, der nå regjerings- og kanslerbygg regjerer. Her har den holdt til siden 1910, og den ble heller ikke nevneverdig skadet i kampen om Berlin 1945.