berlinblogger.no

Før krigen var Prenzlauer Berg en fattig arbeiderbydel. Så ble det en økonomisk mer diffus periode etter krigen hvor stadig flere kunstnere og intellektuelle flyttet inn. I dag finner du noen av Berlins dyreste kvadratmeterpriser i området. For deg som turist er det imidlertid en liten oase.

Prenzlauer Berg grenser mot Mitte i vest, Friedrichshain i syd, Pankow i nord og Lichtenberg i øst. De mest interessante områdene for oss turister ligger syd for S-bahnringen.

Som så mye av Berlin ellers ble Prenzlauer Berg slik vi kjenner det i dag bygd i siste halvdel av 1800-tallet. Arbeiderne til de mange fabrikkene i nærheten fyllte opp leiegårdene. Mot slutten av 1800-tallet var områder av Berlin, blant annet Prenzlauer Berg, blant verdens tettest befolkede områder. Bygningsmassen i bydelen ble lite skadet i andre verdenskrig. På 1990- og 2000-tallet har det vært en omfattende oppussing og rehabilitering i området. Nå fremstår de fleste gatene med flotte jugendgårder og vide gater med trær på fortauene.

I dag er det haugevis av barer, cafeer, restauranter og små butikker med ymse sortiment som klumper seg sammen i visse områder i Prenzlauer Berg. Kastanienallee, rundt Kollwitzplatz, rundt Helmholtz Platz, nord for Eberswalder Strasse U-bahnstasjon.

Av en eller annen grunn er bydelen også et av områdene med størst frekvens av barnefødsler i hele Tyskland for tiden. Legg merke til alle de gravide magene og barnevognene.

Selv om de mest ihuga trendfolkene for lengst har flyttet videre (hvor er de nå? I Friedrichshain? Marzahn?) og bydelen er full av yngre amerikanere-i-Paris-type-turister er Prenzlauer Berg fremdeles et veldig behagelig og greit sted å flanere rundt for pur kos og hygge. Graden av gentrifisering har nådd lengst rundt Helmholtz og Kollwitz Platz, mens Kastanienallee og Greifswalderstrasse i hvert fall bitvis har bevart en del sliten sjarm.

Landemerker:
Kulturbrauerei. Ligger rett ved U-bahnstasjon Eberswalder Strasse. Over 20 bygg fordelt på 5 gårdsrom utgjør et helt kvartal med kulturaktiviteter. Stedet var bryggeri fra 1887 til 1967. Det sto tomt og forfalt til midt på 1990-tallet, da en omfattende rehabilitering fant sted. Kulturbrauerei inneholder nå kinoer, cafeer, restauranter, konsertlkaler, klubber, gallerier, boliger etc. Mye liv og røre døgnet rundt.

Wasserturm. 50 meter øst for Kollwitz-Platz, i enden av Rykestrasse. Vanntårnet ble bygd i 1877 og var i bruk fram til 1952. På utsiden av selve tanken er det leiligheter der de som jobbet i tårnet bodde.

Zeiss Grossplanetarium. Prenzlauer Allee 80. En av de siste storsatsningene i det tidligere DDR. Åpnet i 1987 til feiringen av Berlins 750-års jubileum. Det er et av de største planetariene i Europa.

Prater Biergarten. 50 meter nedover Kastanienallee fra Eberswalder Strasse U-bahnstasjon. Berlins eldste biergarten. Gemyttlig sommerstemning ved langbordene. Klubben Bastard ligger ved utgangen, hvis man skulle ønske å fortsette etter en kveld i hagen.

Kreuzberg er den kanskje den mest kjente bydelen i Berlin. Navnet betyr ås med et kors på og det refererer til et minnesmerke i Viktoriaparken lengst syd i bydelen. Det ble satt opp i 1821 for å memorere slaget mot Napoleon den første.

Bydelen grenser mot Schöneberg i vest, Mitte og Friedrichshain i nord, Treptow i øst og Tempelhof og Neukölln i sør. Fra og med den store distriktsrefomen i Berlin i 2001 er Kreuzberg en del av Friedrichshain-Kreuzberg. Disse to områdene ligger på hver sin side av Spree, med bare den lett eventyraktige Oberbaumbrüche som binder dem sammen. Broa er avbildet på distriktets flagg. Mange av innbyggerne syns Friedrichshain-Kreuzberg er en unaturlig konstellasjon. Det var for eksempel mye diskusjon om hvor det administrative senteret for skulle plasseres. Etter å ha kastet mynt og kron havnet det i Friedrichshain. De største partiene i Friedrichshain-Kreuzberg er De Grønne med 20 representaner, SPD med 15 og Venstrepartiet med 11. Totalt er det 55 representanter i distriktsrådet. Distriktet er på 20 kvadratkilometer og det bor 258.000 mennesker i her.

Historisk sett er Kreuzberg et ganske nytt område, det ble kraftig utbygget på slutten a 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det var Berlins tettest befolkede bydel med rundt 50.000 innbyggere per kvadratkilometer og ikke spesielt gode forhold sanitært. Bydelen hadde en stor jødisk befolkning.

I delingen av Berlin etter andre verdenskrig havnet Kreuzberg i den amerikanske sonen. Det østlige området lå som en isolert halvøy med (etter hvert) muren og Landwehr-kanalen som delelinjer. Her var det mange tomme leiligheter og lave husleier. Etter hvert ble området befolket av tyrkiske innvandrere, pasifister (beboere i Vest-Berlin slapp militærtjeneste), punkere og anarkister. Mange av gårdene i området ble okkupert. På 1970- og 80-tallet var Kreuzberg en etnisk, kreativ og kulturell smeltedigel i Berlin og Vest-Tyskland. Hver 1. mai var det opptøyer i bydelen og dette har fortsatt, til dels rutinemessig, etter manges mening.

Etter gjenforeningen har bydelen mistet noe av momentumet til østlige bydeler som Mitte, Prenzlauer Berg og Friedrichshain. Fra å være en geografisk bakevje i Vest-Berlin var Kreuzberg igjen en svært sentral bydel i Berlin. Noen av områdene har gjennomgått en gentrifisering, men du føler ennå noe av “fordums storhet” når du rusler rundt i gatene i Kreuzberg. Fremdeles bor det en høy andel tyrkere her. Bydelen sliter med høy arbeidsledighet, kriminalitet og narkotikaomsetning.

Bra steder å ta seg en spasertur er Oranienstrasse og Bergmannstrasse. Nordvest i bydelen er det en rekke interessante museer, for eksempel det jødiske museet, Martin Gropius Bau og Checkpoint Charlie.

Du kan sikkert navnet på en håndfull flyplasser rundt omkring i verden. Tempelhof Flughafen er en de færreste har landet på eller lettet fra. Allikevel har den gjennom historien vært scene for historiske begivenheter som har gjort den verdensberømt.

Alt begynner stille og rolig på 1920-tallet. Samtidig som Berlin ekspanderer, bygges anlegg for den nye tidens mest spektakulære reisemetode på en gammel militær eksersersplass i byen. Mennensket har overvunnet en av de siste skanser. Det kan fly!

Nazistenes sjefsarkitekt Albert Speer fattet tidlig interesse for flyplassen. Som en del av prosjektet med å omskape Berlin til Germania, ble nytt terminalbygg og hangar bygget i ett. Det er fremdeles ett av verdens største bygg, selv om det aldri ble helt ferdigstilt på grunn av andre verdenskrig og dens gang.

Flyplassen ble ikke brukt til militære formål under krigen og det er kanskje derfor den ble spart for allierte bomber i slaget om Berlin.

Som Tyskland ble også Berlin delt i fire etter krigen. Tempelhof flyplass lå i den amerikanske sonen, og amerikanerne rykket inn her sommeren 1946. To år senere var forholdene mellom de temporært allierte blitt så dårlig at Sovjetunionen stengte alle transittveier og jernbanelinjer til Vest-Berlin. Vestmaktene bestemte seg for å bruke flyfrakt for å holde liv i befolkningen på 2,5 millioner mennesker. Hvert tredje minutt døgnet rundt lettet og landet et fly på Tempelhof de elleve månedene blokaden varte. Dagsbehovet for varer var på 4500 tonn.

Fram til Berlin-Tegel åpnet i 1975 var Tempelhof kombinert militær og sivil flyplass for Vest-Berlin. I de 15 årene fram til gjenforeningen i 1990 var det bare militær flytrafikk her, men etter dette har det vært sivil kortbanetrafikk til og fra andre tyske byer og nabolandene.

Amerikanerne pakket sammen og overlot flyplassen til tyskerne i 1993. Året etter var den siste amerikanske soldaten reist hjem fra Berlin.

Et enormt “ledig område” mitt i Berlin har fått det til å koke i hodene på kreative sjeler. Forslagene har vært mange. Blant de mer fantasifulle har vært et Disneylandanlegg og et spa- og velværesenter med egen flystripe for all verdens rikfolk. Slik det ser ut nå, har myndighetene i byen tenkt å la området gro igjen og overlate det til befolkningen som park og rekreasjonsområde. Dog med noe bebyggelse i randsonene.

Fremdeles er det trafikk her, men flyplassen legges ned i oktober 2008. I dag passerer rundt 800 passasjerer daglig den kombinerte ankomst- og avgangshallen. Det gir en merkelig følelse av jernbanestasjon og svunne tider å rusle rundt inne i terminalbygget. Rett utenfor den store hallen stopper flyene og slipper av passasjerene. Det er milevis unna dagens ørkesløse korridor- og terminalmareritt, også kjent som flyplasser. Arkitekturen er litt streng og monumental. Restauranten oppe i andre etasje er stengt. Kiosken er åpen enn så lenge. Det er ikke mange mennesker å se den januardagen i år jeg er på besøk. Det er som å være på et levende flyplassmuseum.

I følge politiske myndigheter i Berlin vil verdens største bygning høyst sannsynlig bli bevart for ettertiden.

Bak Riksdagen er det noen intrikate stål- og glasskonstruksjoner som har kommet opp de siste årene. Det har vært heisekraner og gravemaskiner og lastebiler der i årevis, men nå er de ferdige, nedpakkede, har reist til en annen byggeplass. Når du kommer litt nærmere ser du togene som kjører til og fra og DB-merket. Aha, det er den nye hovedjernbanestasjonen (22 bokstaver) i Berlin, Berlin Hauptbahnhof.

Du ser fire tårn med en nord-sør glasshvelving i mellom. Ut fra dette går svakt buede øst-vest glasshvelvinger i begge retninger. I de to glasshvelvingene som peker i alle fire himmelretninger er det solcellepaneler. Disse er med å generere strøm til stasjonen. Når du kommer inn i bygget ser du at det er i fem plan. Øverst, ti meter over bakkenivå ligger seks jernbanespor i nord-østgående retning. to av disse huser S-bahn. Femten meter under bakkenivå krysser 8 spor nord-syd. To av disse tilhører den forlengede u-bahnlinje 5, som har fått navnet U55. I mellom er det shopping og junkfood og 60 heiser og rulletrapper som forflytter folk dit de skal. Mennesker myldrer opp og ned og fram og tilbake. Jeg står med en viss høydeskrekk og bivåner det hele. En moderne maurtue, slår det meg. Berlin Hauptbahnhof blir matet av 1800 tog som stopper på stasjonen hver dag. På 24 timer er 350 000 mennesker innom.

Idéen om å samle Berlins jernbanetrafik i ett knutepunkt dukket opp ganske raskt etter gjenforeningen 1989. I 92 ble lokasjonen bestemt til ingenmanslandet rett ved muren nord for Riksdagen. Her lå S-bahnhof Lehrter Bahnhof. Arkitektkonkurranse ble utlyst og vunnet av et firma fra Hamburg.

Byggearbeidene startet i 95. Foruten selve jernbanestasjonen skulle det også lages tunneler for tog og biltrafikk under Spree og Tiergarten. Grunnstenen for selve stasjonsbygget ble lagt i 1998. 8 år senere sto Berlin Hauptbahnhof klar til bruk. Offisiell åpning ved forbundskansker Merkel var 26. mai 2006. En mengde mennesker var møtt fram. Her var det pomp og prakt og fyrverkeri og lasershow. Seremonien ble delvis ødelagt av en beruset 16-åring som gikk amok i mengden med kniv. Han skadet 41 mennesker, heldigvis mistet ingen livet. Arkitekten var ikke til stede på åpningen. I byggeprosessen oppsto det krangel mellom utbygger og utformer, blant annet ble øst-vest glasshvelvingen forkortet betydelig.

Uansett blir det spennende å følge med på om målet tyskerne har satt seg til at Berlin skal bli et moderne togknutepunkt i Europa slår til.

Hvis framsynte politikere står oss bi, kan vi om en 20-25 års tid ta høyhastighetstog fra Berlin til Oslo med 7 timers reisetid. I dag tar samme turen opp i mot ett døgn, omtrent det samme som for 100 år siden, og du må bytte tog fire ganger.

I de knallharde kampene mellom tyskere og sovjetrussere i Berlin april 1945 ble store deler av Alexanderplatz og området øst og nordøst totalt ødelagt.

Etter krigen var det vidløftige planer for en total reorganisering av byen. Men splittelsen mellom seierherrene og deres representanter og det skrikende behovet for boliger vant.

I 1951 ble paradegaten Stalinallee påbegynt i nyklassisk stil. (Funksjonalismen ble ikke stueren før på 60-tallet øst i byen.) Gaten var 90 meter bred og hadde boliger og butikker på begge sider. Dette ble et viktig og levende område i det ellers så raserte sentrum. Stalinallee gikk fra Alexanderplatz’ nordøstre hjørne og 2,5 kilometer østover. Fra 1961 skiftet den navn til dagens Karl-Marx-Allee. Fra 1965-1970 ble Alexanderplatz atter igjen (Øst-)Berlins viktigste sentrumsområde. I denne perioden ble nye landemerker rundt plassen bygget: Fjernsynstårnet, det 123 meter høye Interhotel „Stadt Berlin“, Centrum-Warenhauses (nå Galeria Kaufhof) og Haus Der Lehrer. Verdensuret og “Vennskap mellom nasjonene”-fontenen kom også til i denne tiden. Alexanderplatz ble kraftig utvidet og kun forbeholdt fotgjengere. All trafikk ble ledet rundt området på fire-pluss-felts veier. Trikken som gikk over plassen forsvant i 1967. Konseptet for nye Alexanderplatz skal etter sigende være inspirert av Den Røde Plass i Moskva, hvor plassen også skulle benyttes som oppsamlingsområde for årlige demonstrasjoner/parader nedover Karl-Marx-Allee. I den nordlige enden kom forskjellige blokkbygg på 10-15 etasjer som skulle representere de ulike næringene i landet: elektroindustriens hus, turismens hus, forlagenes hus. Det småborgerlige preget fra 1920-årene hadde man effektivt lagt bak seg.

Det var for øvrig også her den siste store demonstrasjonen i gamle DDR foregikk, noen dager før muren falt. Det var nettopp dette de omlag en halv til en million frammøtte demonstrerte for.

Etter 1990 har det vært en generell enighet om å forsøke og gjøre omgivelsene rundt Alexanderplatz mer menneskevennlige. Arkitektkonkurranse har vært utlyst. Arkitektkontoret Kollhoff/Timmermann med et utkast med tretten høyhus rundt plassen og riving av en del av den eksisterende bygningsmassen vant i 1993. Etter den tid har lite skjedd. Det har vært mye tautrekking frem og tilbake mellom politikere, investorer, utbyggere og arkitekter. “Gullrush-følelsen” som raste i byen (i hvert fall blant foran nevnte grupperinger) har lagt seg. En periode har det vært snakk om ni høybygg. I det aller siste har det også versert planer med bare seks høyhus. Foreløpig er de bygningene som står rundt plassen renovert og det har definitivt foregått en viss oppgradering av det generele inntrykket av Alex de siste årene. Hørte jeg noen si det nesten er litt hyggelig der? I hvert fall på en solblank vårdag?

La oss uansett hva de styrende makter blir enig med seg selv om, håpe på en litt sprekere utførelse enn den litt tunge og kjønnsløse Potsdamer Platz.

Men trikk går det over plassen. Trikken har igjen vært en del av Alexanderplatz fra 1998. Det er i hvert fall noe!

Alexanderplatz fremstår i dag som kanskje den mest klassiske såkalte sosialistiske arkitektur du finner i Vest-Europa. Men fort deg, i framtidas sceneteppe lurer planer for å omskape området rundt Alex (som berlinerne kaller plassen) til byens eget Mini-Manhattan. Selv om disse planene er såpass reelle at det ligger tegninger og modeller på Berlin byplankontors nettsider, er det likevel usikkert om de noen gang vil bli realisert.

I all sin forblåste steinørkenfremtoning er det fremdeles alltid et jevnt tråkk av folk på plassen. Den er Berlins travleste knutepunkt med busser, trikker, tog, tre U-bahnlinjer og en S-bahnlinje som møtes. En halv million mennesker passerer daglig. Rundt plassen er det kjente landemerker. Fjernsynstårnet, Galleria Kaufhof, Hotel Park Inn, Alexanderhaus og Berolinashaus, Bahnhof Alexanderplatz, Haus der Lehrers. Kanskje er dette den mest sagnomsuste plassen i Berlin, i mulig konkurranse med Potsdamer Platz? Som plassen litt lenger sydvest har også Alexanderplatz fulgt byen rundt seg i oppturer og nedturer, og fremstår i dag absolutt med en særdeles urban aura og sjarm.

Opprinnelig fant du et krøttermarked og (som så mange andre steder i Berlin) en militær eksersersplass. Stedet ble i tidlige tider kalt Ochsenplatz, okseplassen. Da den russiske tsar Alexander I kom på offisielt besøk i 1805, ville kong Friedrich Wilhelm III gjøre ære på sin gjest. Fra da av bar området navnet Alexanderplatz. Krøttermarkedet utviklet seg til et generelt marked hvor det ble omsatt alle slags varer

Med den voldsomme veksten i Berlin i siste halvdel av 1800-tallet kom blant annet byjernbanen, forløperen til dagens S-bahn. I 1882 ble Stadtbahnhof Alexanderplatz anlagt. Starten av 1900-tallet var Alexanderplatz’ travleste. I 1911 sto det storslagne varehuset Tietz klart, med verdens lengste butikkfasade (250 meter). Plassens glansdager var på 1920-tallet da det var et voldsomt folkeliv her både dag og natt, som bare Potsdamer Platz litt lenger sørvest i byen kunne konkurrere med. Denne perioden inspirerte Alfred Döblin til å skrive Berlin Alexanderplatz (1929). Denne boka har blitt filmatisert to ganger, av Piel Jutzi i 1931 og Rainer Werner Fassbiners 15 1/2 times versjon fra 1980.

Utover på 1920-tallet begynte den økende trafikken av motoriserte kjøretøy og offentlige kommunikasjonsmidler å kvele Alexanderplatz trafikalt. Det ble besluttet å foreta en omregulering av området. En rundkjøring med diameter på 100 meter der kun trikkene skulle kjøre gjennom. Den eksisterende bebyggelsen rundt skulle til en stor del rives og erstattes av et mer modernistisk uttrykk. Det eneste som kom ut av denne planen var de to byggene Alexanderhaus og Berolinashaus (tegnet av Peter Behrens). Begge sto ferdige i 1932. De amerikanske investorene som skulle finansiere hele utbyggingen rundt plassen trakk seg nå pga. den økonomiske depresjonen i 1930-tallet. Begge husene står der enda, akkurat nå i nyoppusset prakt. Berolinashaus ligger vis-a-vis Bahnhof, mens Alexanderhaus har en slags Y-form.

Nazistene som styrte byen fra 1933-45 viste ingen interesse for å ferdigstille planene for Alexanderplatz.

Hva har gatene Ebertsstrasse, Leipziger Strasse, Stresemannstrasse og Potsdamer Strasse til felles? Alle møtes på Potsdamer Platz, midt i hjertet av Berlin.

Potsdamer Platz er kanskje et av de viktigste geografiske stedene i Berlin i nyere tid. Her vokste det moderne Berlin fram mot slutten av 1800- og starten av 1900-tallet. Potsdamer Platz var det stedet i Europa hvor det første trafikklyset ble satt opp i 1924. Krysset skal ha vært det travleste i Europa, det nærmeste noe sted i Europa kom til de nye, dynamiske metropolene i USA. Potsdamer Platz representerte den rastløse takten som gjennomsyret livet i byen. På denne tiden var Berlin verdens tredje største by (med 3.5 millioner innbyggere, som i dag) etter New York og London.

Slutt på andre verdenskrig og mesteparten av bygningsmassen rundt plassen er totalt ødelagt eller skadd. De tre sonene til seierherrene Sovjet (Mitte), USA (Kreuzberg) og England (Tiergarten) møttes ved Potsdamer Platz. Mot slutten av førti- og begynnelsen av femtitalllet kom noe av kommunikasjonene på plassen i gang igjen, i 1947 nord-sør S-bahn som går under plassen og i 1952 trikkelinjene på bakkenivå. Det forverrede forholdet mellom de allierte utover på 50-tallet la kraftige restriksjoner på forflytnigen mellom øst og vest, og Potsdamer Platz’ viktige knutepunkt-funksjon fra før krigen døde hen i denne perioden. Muren f.o.m. 61 gikk tvers over plassen og la den effektivt helt øde. Øst-Tyskerne rev husene på sin side av muren for å opprette sine “sikkerhetssoner”.

Etter murens fall i 89 ble gjenoppbyggingen av Potsdamer Platz et viktig politisk symbol. Etter en del diskusjon bestemte politikerne i Berlin seg for å dele plassen i fire. Disse fire delene ble solgt til kommersielle investorer, som utviklet hvert sitt område. De to største delene gikk til Daimler-Benz og Sony. Den italienske arkitekten Renzo Piano styrte utviklingen av Daimler-Benzområdet, som består av flere bygg. Den tyske arkitekten Helmut Jahn tegnet Sony Center, firmaets nye hovedkontor i Europa. Potsdamer Platz var på nittitallet Europas største byggeplass. Når området nå stort sett står ferdig er det fremdeles mange som er kritiske til det nye Potsdamer Platz, med til dels tung og monumental arkitektur. Men det gamle trafikale knutepunktet har revitalisert noe av sitt tidligere menneskemylder. Potsdamer Platz har blitt en severdighet som “alle” turister må innom, og det huser også en av byens beste kinosentre i Sony Center.

En kilometer sør for den langt mer kjente Brandenburger Tor, lå porten mot veien til nabobyen Potsdam i den “nye” bymuren fra 1735-37. På innsiden av muren lå en ekserserplass for kavaleriet. I 1814 ble denne plassen døpt Leipziger Platz, til minne om byen der tyskerne slo Napoleon. Området på utsiden av Potsdamer Tor ble fra 1831 kalt Potsdamer Platz. Det utviklet seg etter hvert som Berlin ekspanderte ut over sine grenser en livlig markedsaktivitet på begge sider av muren. I 1886-7 ble murene rundt byen revet, og de to plassene smeltet sammen til Potsdamer Platz (selv om en del av den fremdeles formelt sett heter Leipziger Platz). I 1838 og 1841 ble to av Berlins første og etter hvert travleste jernbanestasjoner, Potsdamer Bahnhof og Anhalter Bahnhof, bygget rett ved Potsdamer Platz. Det ga området en kick-start mot å bli byens travleste knutepunkt.

Potsdamer Platz har nok ikke helt nådd opp til sin forgangne storhet. La det stå som et symbol på Berlins vei tilbake mot status som en av de store verdensbyene.